Mediekritikk, frilansere – og ytringsfrihet?

FF foto Maja Hattvang

Av Freddy Fjellheim / Foto: Maja Hattvang

 

Hvordan virker pressens selvjustis når deres egne redaktører og journalister hindrer ytringsfrihet?

 

Norsk presse er dyktige til å påtale brudd på ytringsfriheten i andre land. Men når overtrampene skjer f.eks. i USA eller Russland er eksemplene grelle og overtydelige. Aktørene i slike historier er ofte kjente personer eller institusjoner. Jeg vil i denne kronikken se nærmere på norske media, i lys av begreper som taushet og fortielse.

«Stillhetsspiralen» er begrepet som brukes i medieforskningen når erfaringene til minoritetsgrupper blir usynliggjort eller sluset unna mainstream-journalistikken. En Fritt Ord-støttet rapport anførte så sent som i 2014 at også forfattere og kunstnere kjenner sin ytringsfrihet begrenset i Norge. Er det virkelig mulig? Ja, jeg har selv registrert slike betenkelige begrensinger, særlig når jeg skriver om selve temaet.

Fra kulturlivets område i arbeidslivet tenner jeg derfor varsellampene, med et personlig eksempel som utgangspunkt for presse-etiske refleksjoner.

 

VARSLERSAK MOT PRESSEN

For snart ett år siden mottok jeg en usaklig oppsigelse fra Klassekampen. Det skjedde etter at jeg hadde tatt initiativet til organisering av litteraturkritikerne i en bedriftsklubb der målet bl.a. var arbeidskontrakter. Bokmagasinets redaktør mottok skarp kritikk av både Kritikerlaget, klubbstyret og LO-forbundet MFO, som alle satte «oppsigelsen» i sammenheng med uønsket fagforeningsvirksomhet, oppsiktsvekkende nok. Det er et etablert faktum at bokredaktør Karin Haugen motarbeidet dannelsen av den nye Kritikerklubben. Saken blir fortiet av avisen selv. Men det er ikke tema her; snarere pressens unnfallenhet når jeg skriver om et annet presseorgan og frilansernes rettsløshet.

Før Medier24 antok artikkelen om de kritikkverdige forholdene i Klassekampen har en rekke aviser sagt nei til å trykke den. Dagsavisen viser forståelse i ord, men melder at de ikke kan betale for mitt arbeid. I Aftenposten får jeg høre at kronikken er «Klassekampen-internt stoff». LO-aktuelt melder at usaklig oppsigelse av et LO-medlem og klanderverdig behandling av fri- og fastlanserne ikke er av interesse fordi bladet ikke bedriver kulturjournalistikk. Dag og Tid later som de tar saken, men det viser seg at avisa utrolig nok vil snappe stoffet til et redaksjonelt oppslag – fra en frilanser som har nedlagt ukers tekstarbeid om nettopp frilansernes rettsløshet. Dagbladets debattredaktør er prisverdig klar i sin tilbakemelding: «Jeg vil dessverre ikke trykke dette på debattsidene våre».

Bare to av redaktørene sier det like ut, her ved en av dem: «Trykker jeg denne kronikken risikerer jeg trøbbel med mine egne frilansere, jeg innrømmer det».

Artikkelforfatterens «trøbbel» innebar månders forsøk på å få avisene til å ta ytringsfriheten på alvor om et tema der nettopp et presseorgan blir sterkt kritisert.

 

FORTIELSENES VIRKNINGER

Klassekampen, som med ujevne mellomrom har oppslag om frilansernes lønns- og arbeidsbetingelser, setter ikke ett ord på trykk om tilstandene i eget hus, langt mindre om denne varslersaken. Det øvrige hoffet av kulturjournalister står passive og duknakkede slik de pleier, lik forgagne mikrofonstativer uten tilkobling.

Konklusjon: Sentrale norske aviser unnlater i all stillhet å gi spalteplass til en sak som teoretisk sett kunne få konsekvenser for deres økonomi og redaksjonelle praksis. Dermed agerer de pinlig ukritisk overfor egen maktposisjon.

Som representant for en liten, men kulturelt sett viktig yrkesgruppe, utfører jeg derfor journalistenes jobb og henvender meg til fagforeningseliten:

Ja, for å undersøke virkningen av uformelle maktrelasjoner kontakter jeg LO-sekretær Renée Rasmussen som prisverdig nok arbeider med å danne et nytt forbund, LO Kultur. Jeg spør den erfarne fagforeningskvinnen på mail hvordan LO vil reagere overfor en nær samarbeidspartner, Klassekampen, som sparker en tillitsvalgt og vanskeliggjør fagforeningsdannelse blant sine dårligst betalte medarbeidere. Det blir stille. Tausheten skjerper min interesse. Jeg sender et direkte spørsmål til LO-leder Gerd Kristiansen: Hvordan ønsker LO å reagere overfor Klassekampen som motarbeidet organiseringen av kritikerne? Harmonerer dette med den «hellige» organisasjonsfriheten? Jeg minner om at fagbevegelsen er stor aksjonærer og har styrerepresentanter i avisa. Bom stille. Selv ikke som LO-medlem får jeg svar.

 

PRESSESTØTTEN OG FRILANSERNE

Jeg ser derfor ingen annen utvei enn å skrive til Stortingets politikere i all offentlighet. Den årelange og uverdige behandlingen av høykompetente fri- og fastlansere foregår nemlig i aviser som mottar betydelige offentlige midler, dvs. pressestøtte. Kan politikerne snarest sørge for at frilanserne blir omfattet av et kulturpolitisk krafttak? Den dagen norske medier skal fylle spalter og sendeskjema uten tilgang til kompetanse, tekster og erfaringer fra «de frie yrker», den dagen har avisene og mediene mistet både fargepalett og legitimitet.

Kunne Kulturdepartementet innlemme kritikere og frilansskribenter i nytenkningen rundt pressestøtten? Disse grupperingene utfører faktisk en betydelig kulturinnsats. Mediemangfoldsutvalgets forslag om støtte til samfunnsnyttig journalistikk (NOU 2017: 7, pkt. 8.5.5) er relevant i den sammenheng. «Vi må ikke miste mangfoldet», som utvalgsleder Knut Olav Åmås skriver i Aftenposten sist søndag.

Forfallet i ulike medier – samkjøring av stoff innenfor enkelte aviskonserner, salg av annonser kamuflert som artikler og svekkelser av den profesjonelle kritikken – tilsier et nasjonalt løft for medieoffentligheten i alminnelighet og for frilanserne i særdeleshet.

Jeg vet ikke om norsk presses selvgratulerende tendenser svekker våkenhet, for la det ikke være tvil: I Klassekampen-saken ble det fra pressens side demonstrert svært ubehagelige begrensninger av ytringsfriheten.

Men inn i «stillhetsspiralen»? Ellers takk. Der er det overfylt.

 

 

//

 

Etterord: 

Også denne gangen nekter flere aviser å trykke kritikken av navngitte presseorgan, selv om artikkelen munner ut i konstruktive forslag til Kulturdepartementet i forbindelse med Mediemangfoldsutvalgets innstilling. 

I mine tredve år som kritiker og forfatter har jeg aldri tidligere opplevd å bli fratatt ytringsfrihet på denne måten.

Krenkelse av ytringsfriheten i Norge forutsetter at ytringen har funnet sted. Den som av en avis eller annet nyhetsmedium blir nektet å ytre seg om kritikkverdige forhold i pressen, har ingen rettigheter å gjøre krav på. Det er den kritiserte part som avgjør om kritikeren skal få komme til orde. Dette stiller store krav til redaktørenes dømmekraft.

Min erfaring er at Redaktørplakat og Vær-varsom-plakat ikke er et tilstrekkelig vern for ytreren i saker der pressen selv blir gjenstand for kritikk.

FF/

 

 

Videresending / Det sosiale livets diskrete miljøforbrytere // Essayistisk aksjon 

 

 

Det er bare å klikke. Mailen suser videre i det digitale rommet, men til rett adressat?

Granskere, historikere og varslere vil i fremtiden få rikholdig dokumentasjon på uformell makt dersom digital informasjon blir enklere å dekryptere. ”Videresend”-knappen i mailprogrammene kan vise seg å avsløre informasjonskanaler som i tidligere tider har vært utilgjengelig for dem som undersøker fortidens tankevaner og maktforhold. Mange av mailene vi sender i dag erstatter samtaler og telefonsamtaler. Dermed vil dette bli historiske kilder som nettopp ved sin ”muntlighet” blir skriftliggjort for ettertiden.

Flere har sikkert opplevd det på mail med manuskripter, saksdokumenter eller private meldinger. Den som er mottaker av fortroligheten vil fôre sine alliansepartnere med informasjon, for så å bli belønnet tilbake med det samme. Dermed er mailen du sendte på avveie. Når fortrolighet og tillit underlegges kjøp-og-salg-mekanismer skades miljøet mennesker imellom, er min påstand.

Det sosialt pinlige oppstår i det øyeblikk en videresendt mail kommer i retur med den uvedkommende adressaten i adressefeltet. Senderen har uforvarende trykket ”Til flere” og er avslørt. Når glippen kjennes pinlig for alle parter, har det sin årsak. La meg gi til beste noen prinsipielle refleksjoner:

 

Kortsiktige konkurransefordeler, kommunikativ støy

 

Vidersendinger og informasjonslekkasjer gir kortsiktige konkurransefordeler, og kortsiktighet er kapitalismens første kjennetegn. Informasjonsspekulantenes muligheter er legio både på nettet og i mailkommunikasjonens kvasi-diskrete verden. // Det sier seg kanskje ikke selv lenger, men hvis f.eks en styrerepresentant i dølgsmål videresender mailer til utenforstående for å danne en allianse, kan arbeidet i en organisasjon eller på en arbeidsplass bli skadelidende. I siste instans oppstår sosial miljøskade, som igjen kan få konsekvenser for beslutningsetikk og handlekraft. Stadig oftere ser jeg mailer med en note nederst der mottakeren blir bedt om å returnere og slette mailen om den er sendt til feil adressat.

Et lignende fenomen har vi nylig lest om i pressen: En artikkel som i utgangspunktet skal beskyttes for inngrep og bekjentgjørelse før den er publisert blir av en gitt redaksjon sendt ut av huset for kommentarer. Da oppstår en idé-lekkasje som kan være et brudd med lovgivningens begrep om åndsverk.

Det lille klikket ”videresend” koster så lite, men konsekvensene kan bli betydelige for dem hvis tekstarbeid spres på denne måten. Stadig flere forlag nekter f.eks å sende kritikerne pdf-er av manusene, antakelig fordi stadig flere bryter tilliten og videresender det digitale manuskriptet til uvedkommende.

 

Plagiat og karriere

 

Plagiat-diskusjonene blant journalister dette året ble aldri videreført til forfatterne og litteraturen, så vidt jeg registrerte. Det finnes også ulike typer litterær ”videresending”, for eksempel når et essay legges ut på avisenes åpne datasystem i god tid før trykking. Dermed kan en annen del av redaksjonen lese essayet og stjele kjernen i innholdet til et intervjuoppslag eller en kommentar, lett omformulert. Slik settes ideen i sirkulasjon før artikkelen kommer på trykk. Denne ”videresendingen” er enerverende for dem som lever av å formulere ideer og perspektiver. Det er også grovt uetisk. Særlig frilanserne, som er uten beskyttelse av et arbeidsfellesskap eller en organisasjon, vil lett kunne bli utnyttet i et slikt lekkasje-system.

Min befatning med kulturlivet de siste årene viser meg en desperat sult etter originale ideer, og en grådig tyvaktighet. Det kunne også kalles æressyke. ”Alle stjæler”, lyder kjekkaseriets selvoppfyllende munnhell i det sen-kapitalistiske kulturlivet. Historisk sett er det ikke nytt at lekkasjer, bakvaskelser og intriger er middelet blant mennesker som vil kjenne seg mer betydningsfulle enn det de er. Det nye er med hvilken hastighet det skjer, kanskje også omfanget?

Videresendingsknappen åpner for etiske tvilsomme handlinger.

Er den rungende tausheten om dette fenomenet et symptom på tilstandene? De som rasker til seg økonomiske eller kulturelle privilegier tåler ikke moralske standarder som minner dem på deres indre ufrihet. Setninger som dette stemples i kunnskapssamfunnet raskt som ”commonsensisk”, men tilhører en hevdvunnen litterær tradisjon som formulerer sosiale erfaringer mer enn punktfakta og tradisjonell sakkunnskap. Ulike forfattere som Günther Wallraff, Jens Bjørneboe og Thomas Bernhard har gitt oss avslørende kunnskap om undertrykkende og fordummende sosiale mekanismer, sistnevnte for eksempel i hybriden ”Mine priser” (2009) der saksfremstillingen kunne ligne en litterær reportasje. Diktekunstens stille triumf over kulturfiffens innbilte pertentlighet skjer i full åpenhet.

 

Bakveienes innflytelser

 

Kunstnere og forfattere er stort sett uten samfunnsinnflytelse. Enkeltpersoner kan unntaksvis karre til seg en viss makt, for eksempel som kritikere, eller som konsulenter for forlag og avisredaksjoner. Tidligere var mitt inntrykk at en forfatter eller kritiker var nøye med å holde seg til ett forlag som manuskonsulent, ut fra lojalitet, mens det i dag er akseptabelt å jobbe for konkurrerende forlag og aviser?

Anonymiteten til forlagskonsulenter er og blir en skandale. Forlagene burde offentliggjøre en liste over manuskonsulentene på sine hjemmesider, gjerne med mailadresser og telefonnumre. Det bør også avisene gjøre, om de vil vedkjenne seg slike konsulenter.

Anonymitet på dette samfunnsnivået er mer enn sosialt akseptert, i motsetning til anonymiteten til rebellene i bloggossfæren. De ubehøvlede bloggerne blir ofte fordømte, mens handlingene til subtile og ”dannede” maktmennesker – som videresender informasjon og agerer utenfor offentligheten – blir fortiet.

Er slike konkurransemennesker egentlig noen fryktsomme typer som hele tiden trygler om konkurransebeskyttelse? De som lekker informasjon, stjeler ideer og dyrker sin anonyme innflytelse er sosiokulturelle miljøforbrytere som skader tilliten mellom mennesker.

Hadde det eksistert undersøkende kulturjournalister i dette landet ville maktforholdene i kulturlivet gitt mange presseoppslag, men kulturjournalistene gjør seg avhengige av kulturlivets ”likes”, slik Fjesbok-koryfeene daglig teller sine fjesklikk. Påvisning av kulturmakt er henvist til analyser i offentlige utredninger på institusjonelt nivå, mens den uformelle makten får utfolde seg uberørt. Kulturjournalistene er antakelig en del av det miljøet de skulle granske, omtrent slik ålen jager rundt i sitt eget giftige blod. Maktkritikk blir i denne bekjentskapskulturen emosjonelt stemplet som ”negativitet” og slik privatisert.

 

Humanøkologi

 

Når vi sier klimakrisen er menneskeskapt berører det også noen egenskaper ved oss mennesker. Menneskemiljøene og vår atferd har betydning for utfallet av saksbehandling, økonomi og prosjektenes kvalitet. Bevilgninger, tiltak og ”grønn” innovasjon er ikke nok. Instrumentell rasjonalitet og teknokratisk samfunnsbyggeri må ytes sterk motstand nedenfra, gjennom sivilsamfunnets ytringsformer, som igjen kan gi folkestyret en ny giv under den globale overopphetingen. ”Broen til framtiden” er eksempelet på en organisasjon som har dette potensialet dersom lederne evner å mobilisere en bred front av kunstnere og forfattere.

Forfatterne kan i kraft av sitt språkredskap ytre seg i tradisjonen etter Ludvig Holbergs ”moralske tanker”, selv i et land der moralske diskusjoner anses som svært upassende. ”Handler alt bare om selvoptimalisering, har vi mistet motet til å tale for andre?” spør den tyske forfatteren Ulrich Peltzter i et intervju på Zeit-Online, der den politiske vendingen i litteraturen var tema. Problemet er på et annet nivå geskjeftige individer som er så besatte av egne karrierer at de glatt er villig til å ødelegge menneskemiljøet rundt seg. Det resulterer i treghet og middelmådighet og evindelige omkamper, både personlig og i organisasjonslivet. De som applauderer denne tricky mentaliteten er de samme som mer enn gjerne knegår en nesegrus beundring for en viss smartness.

Å våge åpne diskusjoner fremfor bakvaskelser, anonymitet og andre videresendinger skaper kulturell og sosial dynamikk. Der ”alle stjæler” blir alle like kloke, like veike og like treige.

Påstandene kan videresendes.

 

Freddy Fjellheim / 2016