På et gatehjørne i Berlin / mise en abyme

«Nettopp slike steder blir minneverdige i skjønnlitteraturen, kanskje fordi de allerede bærer litterære kjennetegn?»

For ti år siden etablerte en siciliansk kokk seg på hjørnet mellom Stubenrauchstrasse og Gosslerstrasse i bydelen Friedenau, Berlin. Mannens rungende røst og sobre kokekunst har blitt et samlingspunkt for både tyskere og italienere. Kan folk virkelig samle seg om en stemme? Silvio Panzera, som er kokkens navn, sørger i alle fall for å bli hørt på mange frekvenser i omgivelsenes kollektive hørsel.

«I Moirtifami da Silvio» er restaurantens noe kryptiske navn. Ingen ordbok kan forklare hva navnet betyr, men språkhistorisk skumler det av død og magens romling. Svære terrakottakrukker med små oliventrær står oppmarsjert på hver side av portbuen, og lindetrær gir skygge til uteplassen foran restauranten. En munnrapp kyniker kunne beskrive dette sosiale samlingsstedet som et spill med italienske myter. Jeg undres på om det snarere er et forsøk på å skape et mini-Palermo, fødebyen signore Silvio forlot til fordel for Berlin.

IMG_2598

TERRORFRYKT OG KOFFERTHJUL/

Friedenau er en arkitektonisk perle og et attraktivt bo-område der et klart flertall stemmer rød-grønt. Bydelen har Berlins høyeste befolkningstetthet, og den geometriske gatearkitekturen kan smykke seg med en bygningsmasse som for en stor del ble skånet for bombingen under 2. verdenskrig. De bevaringsverdige bygårdene ble oppført under den økonomiske boomen på 1870-tallet. Yppige karnapper pryder mange av dem. Terrassene kan ligne små annekser, og flere steder huserer eierne på svære, frodige takterrasser. «60 kvadrat koster fort 8-9 mill her», betror en skingrende Brynhilde-skikkelse meg ved et tilfeldig bord. Ikke mindre enn fem helsekostforretninger befinner seg innenfor en radius på en kilometer. Den tyske middelklassen strutter av politisk korrekt sunnhet og arbeider til alle døgnets tider. «Dere nordmenn ferierer vel litt hver dag, dere?» ymter Brynhilde frempå. En gang i tiden var Friedenau også kunstnerstrøket i Berlin. Her bodde Marlene Dietrich, Günther Grass og Hans Magnus Enzensberger. En varm høstdag suser en syklende Nobelprisvinner forbi meg på fortauet, selveste Herta Müller.

På gatehjørnet der jeg har mitt utkikkspunkt passerer fredelige mennesker i flokk og følge, men den økte spenningen i storbyen etter terroranslaget på Breitscheidplatz er merkbar. 71% av berlinerne frykter et nytt terrorangrep, viser en fersk undersøkelse. «Vi lever som normalt», sier folk, og skjuler angstens ulmebrann så godt det lar seg gjøre.

Om morgenen: unge stemmer småprater på vei til en av kvartalets mange skoler, med plastfotballer som spretter mot gatelegemet. Den mest utpregede lyden i dette mikro-kosmoset er likevel kofferthjul mot hard asfalt. Koffertene triller fra tidlig morgen til sen kveld.

 

Å SE ITALIENSK/

Men det var denne restauranten. Som for å illudere billedfeltet på et siciliansk tempel har eierne av I Moirtifami forstørret opp familiefotografier over de store vinduene. På den ene siden er det en svart-hvit poster av eieren og hans sønn, et lite hint, skal det vise seg.

For Silvio Panzera er ikke bare innehaver av en restaurant, men også hovedrolleinnehaver på det stedet. Replikkene formelig roterer rundt munntøyet på ham. Noen ganger svir de ladede konsonantene luggen av kelnerne hans, men som oftest smeller lattersalvene veggimellom mens tyskerne spisser ører og lytter til språkmusikken. På slike steder blir gjestene et publikum. De som arbeider der er i samme familie, men de står også på samme «scene». Det sosiale teateret har sterke folkelige tradisjoner i Syd-Europa.

Fra dette gatehjørnet hører vi ikke tysk, men sangen fra det italienske språket. Hører og ser, for å være mer presis. Den som ikke ser italiensk, har neppe hørt dette språket i sin fulle skikkelse. Italiensk kan ikke et øyeblikk skilles fra kroppene og gestene som bærer språklydene fram. Italiensk er det som fyller dette tyske byrommet med språklig spirit.

Hos I Moirtifami da Silvio værer jeg en kampånd. Stedets atmosfære er ladet med en viss spenning, som om forhistorien skjuler et ukjent drama. Eller er det kanskje noe under oppseiling her? Hva er det sansene mine registrerer? Det åpne samtalene overdøver de hemmelighetsfulle samtalene, noterer jeg en dag.

IMG_2595

MATKULTUR, KLASSESPRÅK/

På denne tiden av året jager jasminduftene gjennom gatene i Friedenau, en tornado av duftenes hvite ild. Til sansenes levende notatbok registrerer jeg artefaktene i vindusutstillingen, eller f.eks. et sentralt plassert bilde av Marlon Brando, som far-og-sønn-bildet på «frisen» over vinduene leker med rent filmhistorisk. For ikke å snakke om de trange rommene inne i restauranten der de røde veggene er spekket med svart-hvitt-bilder fra familiealbumet. Det er så mange av dem at gjestene får følelsen av å være på besøk i et privat galleri. Også her finner jeg far-og-sønn-bildene. Stedet insisterer på å vitne om familiehistorien, selve «La Storia», som forfatteren Elsa Morante så gripende vevde i romanens tekstur, og «La Famiglia», historien som hennes litterære romansøster Elena Ferrante har erobret leserne med. «Det kom mennesker før oss», hvisker det fra disse restaurantveggene. Vi som er bofaste i eget land hører kanskje ikke slektstemmene hviske på samme måte som immigrantene gjør?

Etablissementer som dette er innsatt med personlig historie, ikke bare gjennom fotografiene og artefaktene, men også i øynene og gestene til familien som arbeider der. Sicilianerne holder sammen, ruger på en kompleks kollektiv identitet, balanserer flokken med ledige bevegelser. Vi tilreisende som er gjester her blir dermed de fremmede hos de fremmede, mottatt med stor vennlighet.

I Moirtifami er forsåvidt et beskjedent etablissement, men ikke desto mindre et populært sted. Dette beskjedne fenger min interesse langt mer enn de kulinariske templene jeg har besøkt i Berlin. Forskjellen på overklassens stilrene kjølighet og arbeiderklassens sydende temperament avspeiles også i matkulturen. Sjelden har jeg fått en mer folkelig pasta con ricotta e pomodoro enn her. Ja, folkelig! Fra slike italienske mattradisjoner har Jamie Oliver hentet sitt røffe matkonsept og lokket mang en mann til grytene og grillene. Rettene her tilberedes på en komfyr bak en høy glassdisk i inngangspartiet. Disken er fylt med skinker og oster, ferske og syltede grønnsaker. Maten på dette stedet har karakter, for å låne enda et begrep fra teateret, og rettenes enkelhet er i overensstemmelse med den naturhistoriske fremtiden.

Nettopp slike steder blir minneverdige i skjønnlitteraturen, kanskje fordi de allerede bærer litterære kjennetegn? Tenk bare på Simenon og hans kneiper, eller Harry Holes restaurant Schrøder i Jo Nesbøs krimromaner. Shakespeare. Dickens. T.S. Elliot. Listen over litteraturens spisesteder er lang, og ofte er det ikke de smekre stedene som blir de beste litterære kandidatene.

 

MELLOM / LINJENE

Om Silvio er solisten, er sønnen Mike regissøren. Respekten han viser faren sin er det vanskelig å beskrive på norsk. Den er ikke av det underdanige slaget, heller ikke foreløpig, i påvente av et klassisk fadermord. Kanskje dypt takknemlig? Det beveger meg å se hvordan sønnen tiltaler faren, og hvordan opphavet responderer med stødig tålmodighet. En tanke streifer meg en kveld, at far kan ha reddet sønn, og at sønnens takknemlighet deretter gjelder i all fremtid. Kanskje er det omvendt. Det som er sikkert er at slike relasjoner kan danne sosial energi og gi restauranten sosial karakter. Fotografiene av far og sønn gir næring til mine observasjoner. Faren i forgrunnen bak svarte solbriller, sønnen i bakgrunnen med et åpent blikk, på vei fram i bildet. Et radarpar, et skjebnefellesskap? Det er ennå ikke avgjort.

IMG_2582

Mr. Mike, som noen kaller ham, ser gjestene rakt i øynene. Han veier og måler oss med blikket, trekker sine spørrende konklusjoner, kommer tilbake til bordet og gir kommunikasjonen en ørliten vri, som for å prøve sine funn og gi sin tolkning en ny vinkling. Han observerer mennesker slik skuespillere gjør, slår det meg. Er vi ikke alle slike skuespillere? Jeg kan formelig høre hvordan små fortellinger oppstår, som han for alt jeg vet serverer sine kolleger som kveldens sosiale fangst.

Det finnes usynlige sosiale kunstnere, ofte de som ikke gjør noe vesen av seg, men som skaper vibrante sammenhenger der mennesker møtes. Gjennom et stillferdige nærvær og en respektfull holdning virker det som om Mr. Mike fører gjestene sammen og slik preger sitt miljø, diskret. Vi som spiser der blir del av et fellesskap uten navn. Profesjonaliteten kan være runnet av en gammel sosial orden: Persontypene som får deg til å kjenne deg som den ene spesielle, i dette tilfelle den ene spesielle gjesten, så lenge det varer.

 

SOM FORSEGLEDE BREV/

Fra mine vinduer noen etasjer over gatekrysset merker jeg noe som ikke er så lett å oppdage ved bordene, en slags miniatyr: Hverdagens stillhet, og den litt tørre fornemmelsen av skifergrå formiddag. En kjølig vind trekker gjennom gatene. Ensomme eldre menn stikker innom restaurantcafeen for en kjapp espresso, noen venninner innvilger seg et glass hvitvin. Ennå er gestikken hvilende og bestikket blankt. I den unge dagen er lydnivået blant sicilianerne like stille som i en forlatt hage. Kvinnene som jobber der på denne tiden av døgnet ser ut som om de fører lange indre monologer. Ansiktene er som forseglede brev, budskapet lar seg ikke tyde. Den gode Silvio nikker og smiler litt fraværende når han passerer, for også han er fordypet i sine formiddagstanker. Samtaler han med slektningene fra fortiden, slik Octavio Paz beskrev mexicanernes sosiale aktiviteter i siestasøvnens drømmer?

Når kvelden kommer inntrer forvandlingen. Yngre og mer målrettede gjester strømmer til gatehjørnet. Mørket skal snart legge en demper på både hjemlengsel og andre murrende tanker og følelser. Signore Silvio fyller lungene, støter ut sine replikker og spiller sin hovedrolle uten annet synlig manus enn menyen.

Rett som det er stanser tiden opp i blikket på både far og sønn. Da virker begge like hjemløse, som skuespillere i en kort pause bak sceneteppet. Det er som om noe vekker dem, får dem ut av rytme, før en ny bestilling suser inn og rollene igjen gjør krav på sin aktør. Dette er det menneskelige: de små sceneskiftene som gjør det mulig å holde den sosiale forestillingen i gang, før de usynlige teatermaskene igjen kommer på plass.

 

*

 

PS: «I Moirtifami» er Palermo-dialekt og betyr direkte oversatt «De mordsultne», forhåpentlig med betydningen «De dødssultne». Buon appetito. DS

 

 

 

Mediekritikk, frilansere – og ytringsfrihet?

FF foto Maja Hattvang

Av Freddy Fjellheim / Foto: Maja Hattvang

 

Hvordan virker pressens selvjustis når deres egne redaktører og journalister hindrer ytringsfrihet?

 

Norsk presse er dyktige til å påtale brudd på ytringsfriheten i andre land. Men når overtrampene skjer f.eks. i USA eller Russland er eksemplene grelle og overtydelige. Aktørene i slike historier er ofte kjente personer eller institusjoner. Jeg vil i denne kronikken se nærmere på norske media, i lys av begreper som taushet og fortielse.

«Stillhetsspiralen» er begrepet som brukes i medieforskningen når erfaringene til minoritetsgrupper blir usynliggjort eller sluset unna mainstream-journalistikken. En Fritt Ord-støttet rapport anførte så sent som i 2014 at også forfattere og kunstnere kjenner sin ytringsfrihet begrenset i Norge. Er det virkelig mulig? Ja, jeg har selv registrert slike betenkelige begrensinger, særlig når jeg skriver om selve temaet.

Fra kulturlivets område i arbeidslivet tenner jeg derfor varsellampene, med et personlig eksempel som utgangspunkt for presse-etiske refleksjoner.

 

VARSLERSAK MOT PRESSEN

For snart ett år siden mottok jeg en usaklig oppsigelse fra Klassekampen. Det skjedde etter at jeg hadde tatt initiativet til organisering av litteraturkritikerne i en bedriftsklubb der målet bl.a. var arbeidskontrakter. Bokmagasinets redaktør mottok skarp kritikk av både Kritikerlaget, klubbstyret og LO-forbundet MFO, som alle satte «oppsigelsen» i sammenheng med uønsket fagforeningsvirksomhet, oppsiktsvekkende nok. Det er et etablert faktum at bokredaktør Karin Haugen motarbeidet dannelsen av den nye Kritikerklubben. Saken blir fortiet av avisen selv. Men det er ikke tema her; snarere pressens unnfallenhet når jeg skriver om et annet presseorgan og frilansernes rettsløshet.

Før Medier24 antok artikkelen om de kritikkverdige forholdene i Klassekampen har en rekke aviser sagt nei til å trykke den. Dagsavisen viser forståelse i ord, men melder at de ikke kan betale for mitt arbeid. I Aftenposten får jeg høre at kronikken er «Klassekampen-internt stoff». LO-aktuelt melder at usaklig oppsigelse av et LO-medlem og klanderverdig behandling av fri- og fastlanserne ikke er av interesse fordi bladet ikke bedriver kulturjournalistikk. Dag og Tid later som de tar saken, men det viser seg at avisa utrolig nok vil snappe stoffet til et redaksjonelt oppslag – fra en frilanser som har nedlagt ukers tekstarbeid om nettopp frilansernes rettsløshet. Dagbladets debattredaktør er prisverdig klar i sin tilbakemelding: «Jeg vil dessverre ikke trykke dette på debattsidene våre».

Bare to av redaktørene sier det like ut, her ved en av dem: «Trykker jeg denne kronikken risikerer jeg trøbbel med mine egne frilansere, jeg innrømmer det».

Artikkelforfatterens «trøbbel» innebar månders forsøk på å få avisene til å ta ytringsfriheten på alvor om et tema der nettopp et presseorgan blir sterkt kritisert.

 

FORTIELSENES VIRKNINGER

Klassekampen, som med ujevne mellomrom har oppslag om frilansernes lønns- og arbeidsbetingelser, setter ikke ett ord på trykk om tilstandene i eget hus, langt mindre om denne varslersaken. Det øvrige hoffet av kulturjournalister står passive og duknakkede slik de pleier, lik forgagne mikrofonstativer uten tilkobling.

Konklusjon: Sentrale norske aviser unnlater i all stillhet å gi spalteplass til en sak som teoretisk sett kunne få konsekvenser for deres økonomi og redaksjonelle praksis. Dermed agerer de pinlig ukritisk overfor egen maktposisjon.

Som representant for en liten, men kulturelt sett viktig yrkesgruppe, utfører jeg derfor journalistenes jobb og henvender meg til fagforeningseliten:

Ja, for å undersøke virkningen av uformelle maktrelasjoner kontakter jeg LO-sekretær Renée Rasmussen som prisverdig nok arbeider med å danne et nytt forbund, LO Kultur. Jeg spør den erfarne fagforeningskvinnen på mail hvordan LO vil reagere overfor en nær samarbeidspartner, Klassekampen, som sparker en tillitsvalgt og vanskeliggjør fagforeningsdannelse blant sine dårligst betalte medarbeidere. Det blir stille. Tausheten skjerper min interesse. Jeg sender et direkte spørsmål til LO-leder Gerd Kristiansen: Hvordan ønsker LO å reagere overfor Klassekampen som motarbeidet organiseringen av kritikerne? Harmonerer dette med den «hellige» organisasjonsfriheten? Jeg minner om at fagbevegelsen er stor aksjonærer og har styrerepresentanter i avisa. Bom stille. Selv ikke som LO-medlem får jeg svar.

 

PRESSESTØTTEN OG FRILANSERNE

Jeg ser derfor ingen annen utvei enn å skrive til Stortingets politikere i all offentlighet. Den årelange og uverdige behandlingen av høykompetente fri- og fastlansere foregår nemlig i aviser som mottar betydelige offentlige midler, dvs. pressestøtte. Kan politikerne snarest sørge for at frilanserne blir omfattet av et kulturpolitisk krafttak? Den dagen norske medier skal fylle spalter og sendeskjema uten tilgang til kompetanse, tekster og erfaringer fra «de frie yrker», den dagen har avisene og mediene mistet både fargepalett og legitimitet.

Kunne Kulturdepartementet innlemme kritikere og frilansskribenter i nytenkningen rundt pressestøtten? Disse grupperingene utfører faktisk en betydelig kulturinnsats. Mediemangfoldsutvalgets forslag om støtte til samfunnsnyttig journalistikk (NOU 2017: 7, pkt. 8.5.5) er relevant i den sammenheng. «Vi må ikke miste mangfoldet», som utvalgsleder Knut Olav Åmås skriver i Aftenposten sist søndag.

Forfallet i ulike medier – samkjøring av stoff innenfor enkelte aviskonserner, salg av annonser kamuflert som artikler og svekkelser av den profesjonelle kritikken – tilsier et nasjonalt løft for medieoffentligheten i alminnelighet og for frilanserne i særdeleshet.

Jeg vet ikke om norsk presses selvgratulerende tendenser svekker våkenhet, for la det ikke være tvil: I Klassekampen-saken ble det fra pressens side demonstrert svært ubehagelige begrensninger av ytringsfriheten.

Men inn i «stillhetsspiralen»? Ellers takk. Der er det overfylt.

 

 

//

 

Etterord: 

Også denne gangen nekter flere aviser å trykke kritikken av navngitte presseorgan, selv om artikkelen munner ut i konstruktive forslag til Kulturdepartementet i forbindelse med Mediemangfoldsutvalgets innstilling. 

I mine tredve år som kritiker og forfatter har jeg aldri tidligere opplevd å bli fratatt ytringsfrihet på denne måten.

Krenkelse av ytringsfriheten i Norge forutsetter at ytringen har funnet sted. Den som av en avis eller annet nyhetsmedium blir nektet å ytre seg om kritikkverdige forhold i pressen, har ingen rettigheter å gjøre krav på. Det er den kritiserte part som avgjør om kritikeren skal få komme til orde. Dette stiller store krav til redaktørenes dømmekraft.

Min erfaring er at Redaktørplakat og Vær-varsom-plakat ikke er et tilstrekkelig vern for ytreren i saker der pressen selv blir gjenstand for kritikk.

FF/

 

 

Videresending / Det sosiale livets diskrete miljøforbrytere // Essayistisk aksjon 

 

 

Det er bare å klikke. Mailen suser videre i det digitale rommet, men til rett adressat?

Granskere, historikere og varslere vil i fremtiden få rikholdig dokumentasjon på uformell makt dersom digital informasjon blir enklere å dekryptere. ”Videresend”-knappen i mailprogrammene kan vise seg å avsløre informasjonskanaler som i tidligere tider har vært utilgjengelig for dem som undersøker fortidens tankevaner og maktforhold. Mange av mailene vi sender i dag erstatter samtaler og telefonsamtaler. Dermed vil dette bli historiske kilder som nettopp ved sin ”muntlighet” blir skriftliggjort for ettertiden.

Flere har sikkert opplevd det på mail med manuskripter, saksdokumenter eller private meldinger. Den som er mottaker av fortroligheten vil fôre sine alliansepartnere med informasjon, for så å bli belønnet tilbake med det samme. Dermed er mailen du sendte på avveie. Når fortrolighet og tillit underlegges kjøp-og-salg-mekanismer skades miljøet mennesker imellom, er min påstand.

Det sosialt pinlige oppstår i det øyeblikk en videresendt mail kommer i retur med den uvedkommende adressaten i adressefeltet. Senderen har uforvarende trykket ”Til flere” og er avslørt. Når glippen kjennes pinlig for alle parter, har det sin årsak. La meg gi til beste noen prinsipielle refleksjoner:

 

Kortsiktige konkurransefordeler, kommunikativ støy

 

Vidersendinger og informasjonslekkasjer gir kortsiktige konkurransefordeler, og kortsiktighet er kapitalismens første kjennetegn. Informasjonsspekulantenes muligheter er legio både på nettet og i mailkommunikasjonens kvasi-diskrete verden. // Det sier seg kanskje ikke selv lenger, men hvis f.eks en styrerepresentant i dølgsmål videresender mailer til utenforstående for å danne en allianse, kan arbeidet i en organisasjon eller på en arbeidsplass bli skadelidende. I siste instans oppstår sosial miljøskade, som igjen kan få konsekvenser for beslutningsetikk og handlekraft. Stadig oftere ser jeg mailer med en note nederst der mottakeren blir bedt om å returnere og slette mailen om den er sendt til feil adressat.

Et lignende fenomen har vi nylig lest om i pressen: En artikkel som i utgangspunktet skal beskyttes for inngrep og bekjentgjørelse før den er publisert blir av en gitt redaksjon sendt ut av huset for kommentarer. Da oppstår en idé-lekkasje som kan være et brudd med lovgivningens begrep om åndsverk.

Det lille klikket ”videresend” koster så lite, men konsekvensene kan bli betydelige for dem hvis tekstarbeid spres på denne måten. Stadig flere forlag nekter f.eks å sende kritikerne pdf-er av manusene, antakelig fordi stadig flere bryter tilliten og videresender det digitale manuskriptet til uvedkommende.

 

Plagiat og karriere

 

Plagiat-diskusjonene blant journalister dette året ble aldri videreført til forfatterne og litteraturen, så vidt jeg registrerte. Det finnes også ulike typer litterær ”videresending”, for eksempel når et essay legges ut på avisenes åpne datasystem i god tid før trykking. Dermed kan en annen del av redaksjonen lese essayet og stjele kjernen i innholdet til et intervjuoppslag eller en kommentar, lett omformulert. Slik settes ideen i sirkulasjon før artikkelen kommer på trykk. Denne ”videresendingen” er enerverende for dem som lever av å formulere ideer og perspektiver. Det er også grovt uetisk. Særlig frilanserne, som er uten beskyttelse av et arbeidsfellesskap eller en organisasjon, vil lett kunne bli utnyttet i et slikt lekkasje-system.

Min befatning med kulturlivet de siste årene viser meg en desperat sult etter originale ideer, og en grådig tyvaktighet. Det kunne også kalles æressyke. ”Alle stjæler”, lyder kjekkaseriets selvoppfyllende munnhell i det sen-kapitalistiske kulturlivet. Historisk sett er det ikke nytt at lekkasjer, bakvaskelser og intriger er middelet blant mennesker som vil kjenne seg mer betydningsfulle enn det de er. Det nye er med hvilken hastighet det skjer, kanskje også omfanget?

Videresendingsknappen åpner for etiske tvilsomme handlinger.

Er den rungende tausheten om dette fenomenet et symptom på tilstandene? De som rasker til seg økonomiske eller kulturelle privilegier tåler ikke moralske standarder som minner dem på deres indre ufrihet. Setninger som dette stemples i kunnskapssamfunnet raskt som ”commonsensisk”, men tilhører en hevdvunnen litterær tradisjon som formulerer sosiale erfaringer mer enn punktfakta og tradisjonell sakkunnskap. Ulike forfattere som Günther Wallraff, Jens Bjørneboe og Thomas Bernhard har gitt oss avslørende kunnskap om undertrykkende og fordummende sosiale mekanismer, sistnevnte for eksempel i hybriden ”Mine priser” (2009) der saksfremstillingen kunne ligne en litterær reportasje. Diktekunstens stille triumf over kulturfiffens innbilte pertentlighet skjer i full åpenhet.

 

Bakveienes innflytelser

 

Kunstnere og forfattere er stort sett uten samfunnsinnflytelse. Enkeltpersoner kan unntaksvis karre til seg en viss makt, for eksempel som kritikere, eller som konsulenter for forlag og avisredaksjoner. Tidligere var mitt inntrykk at en forfatter eller kritiker var nøye med å holde seg til ett forlag som manuskonsulent, ut fra lojalitet, mens det i dag er akseptabelt å jobbe for konkurrerende forlag og aviser?

Anonymiteten til forlagskonsulenter er og blir en skandale. Forlagene burde offentliggjøre en liste over manuskonsulentene på sine hjemmesider, gjerne med mailadresser og telefonnumre. Det bør også avisene gjøre, om de vil vedkjenne seg slike konsulenter.

Anonymitet på dette samfunnsnivået er mer enn sosialt akseptert, i motsetning til anonymiteten til rebellene i bloggossfæren. De ubehøvlede bloggerne blir ofte fordømte, mens handlingene til subtile og ”dannede” maktmennesker – som videresender informasjon og agerer utenfor offentligheten – blir fortiet.

Er slike konkurransemennesker egentlig noen fryktsomme typer som hele tiden trygler om konkurransebeskyttelse? De som lekker informasjon, stjeler ideer og dyrker sin anonyme innflytelse er sosiokulturelle miljøforbrytere som skader tilliten mellom mennesker.

Hadde det eksistert undersøkende kulturjournalister i dette landet ville maktforholdene i kulturlivet gitt mange presseoppslag, men kulturjournalistene gjør seg avhengige av kulturlivets ”likes”, slik Fjesbok-koryfeene daglig teller sine fjesklikk. Påvisning av kulturmakt er henvist til analyser i offentlige utredninger på institusjonelt nivå, mens den uformelle makten får utfolde seg uberørt. Kulturjournalistene er antakelig en del av det miljøet de skulle granske, omtrent slik ålen jager rundt i sitt eget giftige blod. Maktkritikk blir i denne bekjentskapskulturen emosjonelt stemplet som ”negativitet” og slik privatisert.

 

Humanøkologi

 

Når vi sier klimakrisen er menneskeskapt berører det også noen egenskaper ved oss mennesker. Menneskemiljøene og vår atferd har betydning for utfallet av saksbehandling, økonomi og prosjektenes kvalitet. Bevilgninger, tiltak og ”grønn” innovasjon er ikke nok. Instrumentell rasjonalitet og teknokratisk samfunnsbyggeri må ytes sterk motstand nedenfra, gjennom sivilsamfunnets ytringsformer, som igjen kan gi folkestyret en ny giv under den globale overopphetingen. ”Broen til framtiden” er eksempelet på en organisasjon som har dette potensialet dersom lederne evner å mobilisere en bred front av kunstnere og forfattere.

Forfatterne kan i kraft av sitt språkredskap ytre seg i tradisjonen etter Ludvig Holbergs ”moralske tanker”, selv i et land der moralske diskusjoner anses som svært upassende. ”Handler alt bare om selvoptimalisering, har vi mistet motet til å tale for andre?” spør den tyske forfatteren Ulrich Peltzter i et intervju på Zeit-Online, der den politiske vendingen i litteraturen var tema. Problemet er på et annet nivå geskjeftige individer som er så besatte av egne karrierer at de glatt er villig til å ødelegge menneskemiljøet rundt seg. Det resulterer i treghet og middelmådighet og evindelige omkamper, både personlig og i organisasjonslivet. De som applauderer denne tricky mentaliteten er de samme som mer enn gjerne knegår en nesegrus beundring for en viss smartness.

Å våge åpne diskusjoner fremfor bakvaskelser, anonymitet og andre videresendinger skaper kulturell og sosial dynamikk. Der ”alle stjæler” blir alle like kloke, like veike og like treige.

Påstandene kan videresendes.

 

Freddy Fjellheim / 2016