Mediekritikk, frilansere – og ytringsfrihet?

FF foto Maja Hattvang

Av Freddy Fjellheim / Foto: Maja Hattvang

 

Hvordan virker pressens selvjustis når deres egne redaktører og journalister hindrer ytringsfrihet?

 

Norsk presse er dyktige til å påtale brudd på ytringsfriheten i andre land. Men når overtrampene skjer f.eks. i USA eller Russland er eksemplene grelle og overtydelige. Aktørene i slike historier er ofte kjente personer eller institusjoner. Jeg vil i denne kronikken se nærmere på norske media, i lys av begreper som taushet og fortielse.

«Stillhetsspiralen» er begrepet som brukes i medieforskningen når erfaringene til minoritetsgrupper blir usynliggjort eller sluset unna mainstream-journalistikken. En Fritt Ord-støttet rapport anførte så sent som i 2014 at også forfattere og kunstnere kjenner sin ytringsfrihet begrenset i Norge. Er det virkelig mulig? Ja, jeg har selv registrert slike betenkelige begrensinger, særlig når jeg skriver om selve temaet.

Fra kulturlivets område i arbeidslivet tenner jeg derfor varsellampene, med et personlig eksempel som utgangspunkt for presse-etiske refleksjoner.

 

VARSLERSAK MOT PRESSEN

For snart ett år siden mottok jeg en usaklig oppsigelse fra Klassekampen. Det skjedde etter at jeg hadde tatt initiativet til organisering av litteraturkritikerne i en bedriftsklubb der målet bl.a. var arbeidskontrakter. Bokmagasinets redaktør mottok skarp kritikk av både Kritikerlaget, klubbstyret og LO-forbundet MFO, som alle satte «oppsigelsen» i sammenheng med uønsket fagforeningsvirksomhet, oppsiktsvekkende nok. Det er et etablert faktum at bokredaktør Karin Haugen motarbeidet dannelsen av den nye Kritikerklubben. Saken blir fortiet av avisen selv. Men det er ikke tema her; snarere pressens unnfallenhet når jeg skriver om et annet presseorgan og frilansernes rettsløshet.

Før Medier24 antok artikkelen om de kritikkverdige forholdene i Klassekampen har en rekke aviser sagt nei til å trykke den. Dagsavisen viser forståelse i ord, men melder at de ikke kan betale for mitt arbeid. I Aftenposten får jeg høre at kronikken er «Klassekampen-internt stoff». LO-aktuelt melder at usaklig oppsigelse av et LO-medlem og klanderverdig behandling av fri- og fastlanserne ikke er av interesse fordi bladet ikke bedriver kulturjournalistikk. Dag og Tid later som de tar saken, men det viser seg at avisa utrolig nok vil snappe stoffet til et redaksjonelt oppslag – fra en frilanser som har nedlagt ukers tekstarbeid om nettopp frilansernes rettsløshet. Dagbladets debattredaktør er prisverdig klar i sin tilbakemelding: «Jeg vil dessverre ikke trykke dette på debattsidene våre».

Bare to av redaktørene sier det like ut, her ved en av dem: «Trykker jeg denne kronikken risikerer jeg trøbbel med mine egne frilansere, jeg innrømmer det».

Artikkelforfatterens «trøbbel» innebar månders forsøk på å få avisene til å ta ytringsfriheten på alvor om et tema der nettopp et presseorgan blir sterkt kritisert.

 

FORTIELSENES VIRKNINGER

Klassekampen, som med ujevne mellomrom har oppslag om frilansernes lønns- og arbeidsbetingelser, setter ikke ett ord på trykk om tilstandene i eget hus, langt mindre om denne varslersaken. Det øvrige hoffet av kulturjournalister står passive og duknakkede slik de pleier, lik forgagne mikrofonstativer uten tilkobling.

Konklusjon: Sentrale norske aviser unnlater i all stillhet å gi spalteplass til en sak som teoretisk sett kunne få konsekvenser for deres økonomi og redaksjonelle praksis. Dermed agerer de pinlig ukritisk overfor egen maktposisjon.

Som representant for en liten, men kulturelt sett viktig yrkesgruppe, utfører jeg derfor journalistenes jobb og henvender meg til fagforeningseliten:

Ja, for å undersøke virkningen av uformelle maktrelasjoner kontakter jeg LO-sekretær Renée Rasmussen som prisverdig nok arbeider med å danne et nytt forbund, LO Kultur. Jeg spør den erfarne fagforeningskvinnen på mail hvordan LO vil reagere overfor en nær samarbeidspartner, Klassekampen, som sparker en tillitsvalgt og vanskeliggjør fagforeningsdannelse blant sine dårligst betalte medarbeidere. Det blir stille. Tausheten skjerper min interesse. Jeg sender et direkte spørsmål til LO-leder Gerd Kristiansen: Hvordan ønsker LO å reagere overfor Klassekampen som motarbeidet organiseringen av kritikerne? Harmonerer dette med den «hellige» organisasjonsfriheten? Jeg minner om at fagbevegelsen er stor aksjonærer og har styrerepresentanter i avisa. Bom stille. Selv ikke som LO-medlem får jeg svar.

 

PRESSESTØTTEN OG FRILANSERNE

Jeg ser derfor ingen annen utvei enn å skrive til Stortingets politikere i all offentlighet. Den årelange og uverdige behandlingen av høykompetente fri- og fastlansere foregår nemlig i aviser som mottar betydelige offentlige midler, dvs. pressestøtte. Kan politikerne snarest sørge for at frilanserne blir omfattet av et kulturpolitisk krafttak? Den dagen norske medier skal fylle spalter og sendeskjema uten tilgang til kompetanse, tekster og erfaringer fra «de frie yrker», den dagen har avisene og mediene mistet både fargepalett og legitimitet.

Kunne Kulturdepartementet innlemme kritikere og frilansskribenter i nytenkningen rundt pressestøtten? Disse grupperingene utfører faktisk en betydelig kulturinnsats. Mediemangfoldsutvalgets forslag om støtte til samfunnsnyttig journalistikk (NOU 2017: 7, pkt. 8.5.5) er relevant i den sammenheng. «Vi må ikke miste mangfoldet», som utvalgsleder Knut Olav Åmås skriver i Aftenposten sist søndag.

Forfallet i ulike medier – samkjøring av stoff innenfor enkelte aviskonserner, salg av annonser kamuflert som artikler og svekkelser av den profesjonelle kritikken – tilsier et nasjonalt løft for medieoffentligheten i alminnelighet og for frilanserne i særdeleshet.

Jeg vet ikke om norsk presses selvgratulerende tendenser svekker våkenhet, for la det ikke være tvil: I Klassekampen-saken ble det fra pressens side demonstrert svært ubehagelige begrensninger av ytringsfriheten.

Men inn i «stillhetsspiralen»? Ellers takk. Der er det overfylt.

 

 

//

 

Etterord: 

Også denne gangen nekter flere aviser å trykke kritikken av navngitte presseorgan, selv om artikkelen munner ut i konstruktive forslag til Kulturdepartementet i forbindelse med Mediemangfoldsutvalgets innstilling. 

I mine tredve år som kritiker og forfatter har jeg aldri tidligere opplevd å bli fratatt ytringsfrihet på denne måten.

Krenkelse av ytringsfriheten i Norge forutsetter at ytringen har funnet sted. Den som av en avis eller annet nyhetsmedium blir nektet å ytre seg om kritikkverdige forhold i pressen, har ingen rettigheter å gjøre krav på. Det er den kritiserte part som avgjør om kritikeren skal få komme til orde. Dette stiller store krav til redaktørenes dømmekraft.

Min erfaring er at Redaktørplakat og Vær-varsom-plakat ikke er et tilstrekkelig vern for ytreren i saker der pressen selv blir gjenstand for kritikk.

FF/