Mulighetenes tid

Lenge har vi kunnet lese hvordan folk av alle slag hyller butikkansatte, helsepersonell, renovasjonsarbeidere og andre som løp stor risiko da samfunnet erfarte den første naturbetingede unntakstilstanden. Mens beredskapen før neste pandemibølge skjerpes og vi forsøker å forklare hverandre at vi aldri kommer tilbake til «normalen», står nå disse modige yrkesgruppene tilbake med en historisk opphopning av tomme ord og varm applaus?

La meg få fremheve de butikkansatte, allerede en lavtlønnet profesjon: Som kandidat i «høyrisikogruppen» har jeg i det siste våget meg ut i enkelte nærbutikker – maskert for ran og null fingeravtrykk – også fordi jeg savner disse menneskene jeg ofte veksler vennlige ord med. Noe av det første jeg kom til å spørre om på frifot, var hva for slags bonus ledelsen har gitt dem. Til min bestyrtelse fikk jeg flere steder høre at de ansatte jobber for samme lønn, uten noen form for påskjønnelse.

I den mer lukrative delen av næringslivet ville de ansatte hatt bonusavtaler som knyttet arbeidsprestasjon og risiko til økt betaling.

En av butikkene jeg frekventerer, tilhører landets største matvarekjede. Eierne må ha tjent mye penger da folk flest var henvist til å trøste seg med god mat og drikke. I den mer lukrative delen av næringslivet ville de ansatte hatt bonusavtaler som knyttet arbeidsprestasjon og risiko til økt betaling.

Ikke her, til tross for at de butikkansatte har fått økt arbeidsmengden betraktelig. Kundeøkningen på Østlandet kan også forklares med at «svenskehandelen» opphørte. I tillegg har de ansatte daglig måttet desinfisere varer og inventar for at kundene skulle få handle mest mulig trygt. Betydelig merarbeid, og risikabelt. De som betjener kassene, har sittet bak spinkle plexiglass og måttet observere at enkelte kunder så syke ut, for ikke å snakke om personalet som arbeider bak disker og mellom varehyller. Selvsagt har de vært redde. «Vi er litt slitne», sa den vennlige kassadamen jeg snakket med.

I et sivilisert land er det å anse som et samfunnsansvar å påse at de som løper risiko på vegne av fellesskapet, får kompensert for sin ekstrainnsats. Statsministeren bør på utvetydig vis sende dette politiske signalet før tarifforhandlingene, slik at matbaroner og andre arbeidsgivere våkner til den nye virkeligheten og påskjønner sine modige ansatte.

«Det er en rar tid», ble omkvedet mennesker sa til hverandre under isolasjonen. Nå handler det om å få politikere og næringslivsledere til å forstå at det rare er den nye normalen.

Miljøkriser, pandemier og rasisme henger sammen i begrepet menneskeverd. Vi er forpliktet til å overordne alle sosiale, politiske og naturbetingede hendelser menneskeverdet. For medias del betyr det at journalistene må slutte å behandle virus, miljøkriser og rasisme som separate enkelthendelser, for da forvrenges en menneskelig virkelighet som nå er hetere enn forskerne klarer å uttrykke med ord. Nye datamodeller gir et bilde av klimakrisene som innebærer at de kommende årene blir avgjørende for den fremtiden vi tilbyr våre barn. Hvordan vil raseskillene te seg under en klimatisk og økonomisk krise? For flyktningene? De arbeidsledige?

Selve begrepet «mulighet» viser til en ny virkelighet der middelklassens snusfornuft blir utfordret.

Alt peker mot mulighetene til å endre virkelighetsoppfattelse og skape et nytt samfunn fra grunnen av, men da må profesjonaliseringen av politikken bekjempes på alle nivåer i samfunnet. Når FNs klimapanel og andre aktører uttrykker bekymring for demokratiet, kan det være dette det handler om.

Til tross for at samfunnet ble fanget i digitale utvekslinger, har demonstrasjonene de siste ukene vist at den sosiale lengselen er en mektig kraft som ikke lett lar seg temme. Nedstengningens isolasjon kan ha fått mange mennesker til å reflektere dypere og blir mer kompromissløse om urett.

At svarte, latinoer og hvite finner sammen i George Floyds navn, er signalet om en ny tid. Også mellom religioner og kirkesamfunn skjer det tegn på en enhet som bare for få år siden ville vært utenkelig. Selve begrepet «mulighet» viser til en ny virkelighet der middelklassens snusfornuft blir utfordret. Å skape rettferdighet under masseutryddelsen av arter, med pandemier og matvarekriser, innebærer å starte fra scratch. Som massedemonstrasjonene mot rasisme har vist, er det erfaringene av grov urett som skaper den sivile revolusjonen blant unge folk, i solidaritet med slitets og smertens mennesker. Mulighetene i denne folkelige virkeligheten er bortenfor all profesjonalisme og medfører hard innsats, ydmykelser, tunge steg, små endringer, samhold, store lyspunkter. Det forutsetter at våkne politikere, journalister og intellektuelle følger opp, for det blir en lang marsj.

Flere av oss må ut av gruppetenkningen og heie på noen vi ikke kjenner og kanskje er uenige med. Det er innbegrepet i «breie allianser». Sjekk Facebook og se hvor mange som bare trykker «liker» for speilbilder av seg selv og egen virkelighetsforståelse. Selvkritikk kunne bli en øvelse for dem som bare liker seg sjæl og «sine».

En slik fornyende erkjennelse kan prøves ut ved å belønne dem som «tok en for laget» og legge kollektivt press på de respektive arbeidsgiverne: Renovasjonsarbeiderne, helsearbeiderne, butikkansatte og andre helter tilhører ikke bare hver sin separate yrkesgruppe, men et større fellesskap som ville beskytte hverandre mot død og elendighet.

Jeg utfordrer i denne omgang direktørene for Reitangruppen, Norgesgruppen og Coop til å svare for seg i Klassekampens spalter. Hvor stor blir koronabonusen til de ansatte? Da tenker jeg ikke på «sommergaver» i massivt innkjøp til lav stykkpris, men kroner og øre på kontoen. Dersom disse lederne viker unna et offentlig ordskifte, bør avisens journalister spore dem opp og avkreve et svar.

Flere bør skikke sitt hus før samfunnet skal inn i neste fase av naturomveltningene.

//

Denne artikkelen stod på trykk i Klassekampen 20.juni 2020

Blikkenslager!

Hør musikken. Denne yrkestittelen klinker av metall, og ordet er som en vimpel full av sønnavind og sol, ja et ordets musikkorps på vei gjennom bokstavene.

De siste årene har håndverksyrkene fått mer oppmerksomhet i offentligheten. Yrkesutdanning har kommet høyere på dagsorden hos politikerne, ettersom en teoritung skole sinker stadig flere kjappfotede og letthendte jenter og gutter, intelligente med anvendt kunnskap, og ikke minst, modne for erfart kunnskap. 

I mesteparten av åndshistorien er det håndverkerne som har vært de sanne kunstnerne. Det er bare de siste hundreårene at vi har fått kunstnere som signerer malerier og bøker og blir selvproduserte merkenavn. Selvet det er som det edleste malm, sa en venn av meg med et gruveglimt i øyet, med hint til en kjent sang. Helt tilbake til oldtiden finner vi terrakotta, marmor og sten der håndverkeren har plassert sine initialer, noen ganger hele navnet. I Pompeii mener jeg å ha sett at håndverkerne skriblet inn obskøne symboler der de ikke våget å skrive sin forbokstav, i frykt for oppdragsgiverens misunnelse. 

Signerer dagens håndverkere noe som helst? Det hender visst, men i det digitale skriftfeltet er signatur snart bare et øye-blikk mot en linse eller et fingeravtrykk mot en plastflate. Vi ser en gammel verden riste i sine grunnvoller og må enda en gang spørre hva som er sann kunnskap, og om gamle yrkers erfaringstyngde vil hevde sin rett. Hva med å se litt større på det?

Med tidenes mest usikre arbeidsmarked må stat, næringsliv, kulturliv og kommune sørge for at gamle og hevdvundne håndverksyrker får rekruttere oppfinnsomme og samvittighetsfulle tradisjonsbærere. 

Pandemiekspertene har lenge forutsett Covid-19 og lover oss hyppigere besøk av disse små primitive rakkerne, som likevel kan velte avanserte økonomier og det ypperste av kunnskap. Vi ble advart, men politikerne var døve. Klimaomveltningene har pågått i flere tiår. Forskere og organisasjoner hjemme og ute besitter store kunnskaper, og vi kan vente en helt annen samfunnsform, om vi ikke besinner oss og forstår at forbruksfest og oljeutvinning er en saga blott. Vi ble advart, men politikerne tok bind for øya. Også cyberterroristene sitter på avansert teknologisk kunnskap, men politikerne er tause.

I mange år har jeg daglig latt meg oppdatere av forskning og teoretisk kunnskap, uten å slippe taket i egne praktiske gjøremål. Jeg vil nødig praktisere profetienes tvilsomme geskjeft, men jeg er jeg rimelig sikker på at håndverkerne kan få gyldne tider. Økonomene snakker om gjenbruksøkonomi, og markedet for reparasjoner kan få et skikkelig oppsving når resesjonen treffer oss midt i velstandssøvnen. 

Det hadde seg sånn at jeg kom til å trenge noen spesielle beslag til mine store stuevinduer. Gode råd var dyre, så jeg tok kontakt med en blikkenslager som ba meg tegne det jeg ønsket meg. Som sagt, så gjort. Blikkenslageren la fra seg arbeidet han holdt på med og tok saken i egne hender. I løpet av noen få minutter hadde han funnet smarte og elegant løsninger. En halvtime senere var åtte beslag laget, delvis ved hjelp av gammelt håndredskap, delvis med elektrisk drill. 

Oppdraget var det minst tenkelige, men produktet vil vare i mange år og løse et praktisk problem. Jeg er så heldig å kjenne flere av den sorten, sånne som ikke kan avdekke praktiske problemer uten å oppdage muligheter til å lære og skape noe.

Det er håndverket som er kunsten, også i litteratur, maleri, musikk og skulptur. Et visst forgangent snobberi har gjort at dagens håndverkere må lage sine gjenstander og løsninger ganske så anonymt. Det bør det bli en slutt på. Jeg spurte derfor blikkenslageren om han ikke kunne signere ett av beslagene. Han så noe spørrende på meg, og jeg måtte insistere. Når jeg nå ser ut av stuevinduet, ser jeg et hvitt beslag med signaturen Henrik. Det gjør noe med både utsikt og innsikt. Perspektivene på arbeid og omgivelse blir rikere. Dessverre er beslagene så hvite at jeg må male vinduene, men det får stå til. 

Mange har sikkert pusset opp et hus og funnet en signatur på en list eller en bortgjemt gulvplanke. Selv fant jeg min fars initialer da jeg skulle tapetsere en stuevegg. Den dagen fikk et ørlite snev av høytid over seg. Varig arbeid vitner om nærvær, konsentrasjon og oppfinnsomhet. 

Med tidenes mest usikre arbeidsmarked må stat, næringsliv, kulturliv og kommune sørge for at gamle og hevdvunne håndverksyrker får rekruttere oppfinnsomme og samvittighetsfulle tradisjonsbærere. Da vil vi amatørfiksere alltid ha noen å lære av og etterligne.

Foto: Trond Thorvaldsen

Y som minnested

Den norske vandalismen kunne det kalles. Alt fra aksjonene for å redde Nasjonalgalleriet til kampen for folketradisjonene på Bislet Stadion, har vist at kalkulatordyktige byråkrater er flinkere til å rive og regulere enn til å forstå historiske sammenhenger.

Tradisjonenes karakterbyggende virkninger, hørt om sånt?

Sjelden har dette dannelsesmomentet vært viktigere for et folkeferd som fort drar til Syden for å bli snyden på kultur.

Gjennom Norges lange, nasjonsbyggende historie (ennå ikke avsluttet) har den norske litteraturen gitt til beste persongallerier som ikke lett lar seg underslå, som geskjeftige oppkomlinger hos en Knut Hamsun, skipsredere hos en Alexander Kielland og en Bør Børson jr. hos Johan Falkberget.

I dagens eksepsjonelle naturhistoriske tilstand og klimasammenbrudd kunne disse litterære skikkelsene også kaste lys over et politikerlaug som heller vil kjøpslå og bygge, enn skape og nyskape innsikter og identitet.

Aksellerasjonene

Hvis det ikke hadde vært en uhørt banalitet, kunne man sagt at Henning H. Bergsvåg er en institusjon i norsk poesi. 


I denne nedstengte tiden utgir poeten fra Bergen sin syvende diktbok siden debuten (Newfoundland, 2000). I et noe ubeskjedent intervju med seg selv på forfattersiden sin antyder Bergsvåg at denne boken avslutter en tyve år lang fase i forfatterskapet. «Dette er ikke et stille sted», som årets tittel hevder, synes for meg å avslutte mye mer enn som så, men det står klart at boken kombinerer typiske bergvågske temaer som (det noe romantiserte) «mennesket», og «natten», og kjærligheten, og «språket».

På et gatehjørne i Berlin / mise en abyme

«Nettopp slike steder blir minneverdige i skjønnlitteraturen, kanskje fordi de allerede bærer litterære kjennetegn?»

For ti år siden etablerte en siciliansk kokk seg på hjørnet mellom Stubenrauchstrasse og Gosslerstrasse i bydelen Friedenau, Berlin. Mannens rungende røst og sobre kokekunst har blitt et samlingspunkt for både tyskere og italienere. Kan folk samle seg om en stemme? Silvio Panzera, som er kokkens navn, sørger i alle fall for å bli hørt på mange frekvenser i omgivelsenes kollektive hørsel.

«I Moirtifami da Silvio» er restaurantens noe kryptiske navn. Ingen ordbok kan forklare hva navnet betyr, men språkhistorisk skumler det av død og magens romling. Svære terrakottakrukker med små oliventrær står oppmarsjert på hver side av portbuen, og lindetrær gir skygge til uteplassen foran restauranten. En munnrapp kyniker kunne beskrive dette sosiale samlingsstedet som et spill med italienske myter. Jeg undres på om det snarere er et forsøk på å skape et mini-Palermo, fødebyen signore Silvio forlot til fordel for Berlin.

IMG_2598

TERRORFRYKT OG KOFFERTHJUL/

Friedenau er en arkitektonisk perle og et attraktivt bo-område der et klart flertall av befolkningen stemmer rød-grønt. Bydelen har Berlins høyeste befolkningstetthet, og den geometriske gatearkitekturen kan smykke seg med en bygningsmasse som for en stor del ble skånet for bombingen under 2. verdenskrig. De bevaringsverdige bygårdene ble oppført under den økonomiske boomen på 1870-tallet. Yppige karnapper pryder mange av dem. Terrassene kan ligne små annekser, og flere steder huserer eierne på svære, frodige takterrasser. «60 kvadrat koster fort 8-9 mill her», betror en skingrende Brynhilde-skikkelse meg ved et tilfeldig bord. Ikke mindre enn fem helsekostforretninger befinner seg innenfor en radius på en kilometer. Den tyske middelklassen strutter av politisk korrekt sunnhet og arbeider til alle døgnets tider. «Dere nordmenn ferierer vel litt hver dag, dere?» ymter Brynhilde frempå. En gang i tiden var Friedenau også kunstnerstrøket i Berlin. Her bodde Marlene Dietrich, Günther Grass og Hans Magnus Enzensberger. En varm høstdag suser en syklende Nobelprisvinner forbi meg på fortauet, selveste Herta Müller.

På gatehjørnet der jeg har mitt utkikkspunkt passerer fredelige mennesker i flokk og følge, men den økte spenningen i storbyen etter terroranslaget på Breitscheidplatz er merkbar. 71% av berlinerne frykter et nytt terrorangrep, viser en fersk undersøkelse. «Vi lever som normalt», sier folk, og skjuler angstens ulmebrann så godt det lar seg gjøre.

Om morgenen: unge stemmer småprater på vei til en av kvartalets mange skoler, med plastfotballer som spretter mot gatelegemet. Den mest utpregede lyden i dette mikro-kosmoset er likevel kofferthjul mot hard asfalt. Koffertene triller fra tidlig morgen til sen kveld.

 

Å SE ITALIENSK/

Men det var denne restauranten. Som for å illudere billedfeltet på et siciliansk tempel har eierne av I Moirtifami forstørret opp familiefotografier over de store vinduene. På den ene siden er det en svart-hvit poster av eieren og hans sønn, et lite hint, skal det vise seg.

For Silvio Panzera er ikke bare innehaver av en restaurant, men også hovedrolleinnehaver på det stedet. Replikkene formelig roterer rundt munntøyet på mannen. Noen ganger svir de ladede konsonantene luggen av kelnerne hans, men som oftest smeller lattersalvene veggimellom mens tyskerne spisser ører og lytter til språkmusikken. På slike steder blir gjestene et publikum. De som arbeider der er i samme familie, men de står også på samme «scene»: Det sosiale teateret har sterke folkelige tradisjoner i Syd-Europa.

Fra dette gatehjørnet hører vi ikke tysk, men sangen fra det italienske språket. Hører og ser, for å være mer presis. Den som ikke ser italiensk, har neppe hørt dette språket i sin fulle skikkelse. Italiensk kan ikke et øyeblikk skilles fra kroppene og gestene som bærer språklydene fram, og italiensk er det språket som fyller dette tyske gatehjørnet med spirit.

Hos I Moirtifami da Silvio værer jeg en kampånd. Stedets atmosfære er ladet med en viss spenning, som om forhistorien skjuler et ukjent drama. Eller er det kanskje noe under oppseiling her? Hva er det sansene mine registrerer?

IMG_2595

MATKULTUR, KLASSESPRÅK/

På denne tiden av året jager jasminduftene gjennom gatene i Friedenau, en tornado av duftenes hvite ild. Til sansenes levende notatbok registrerer jeg artefaktene i vindusutstillingen, eller f.eks. et sentralt plassert bilde av Marlon Brando, som far-og-sønn-bildet på «frisen» over vinduene leker med rent filmhistorisk. For ikke å snakke om de trange rommene inne i restauranten der røde vegger er spekket med svart-hvitt-bilder fra familiealbumet. Det er så mange av dem at gjestene får følelsen av å være på besøk i et privat galleri. Også her finner jeg far-og-sønn-bildene. Stedet insisterer på å vitne om familiehistorien, selve «La Storia», som forfatteren Elsa Morante så gripende vevde i romanens tekstur, og «La Famiglia», historien som hennes litterære romansøster Elena Ferrante har erobret leserne med. «Det kom mennesker før oss», hvisker det fra disse restaurantveggene. Vi som er bofaste i eget land hører kanskje ikke slektstemmene hviske på samme måte som immigrantene gjør?

Etablissementer som dette er innsatt med personlig historie, ikke bare gjennom fotografiene og artefaktene, men også i øynene og gestene til familien som arbeider der. Sicilianerne holder sammen, ruger på en kompleks kollektiv identitet, balanserer flokken med ledige bevegelser. Vi tilreisende som gjester restauranten blir dermed de fremmede hos de fremmede, mottatt med stor vennlighet.

I Moirtifami er forsåvidt et beskjedent etablissement, men ikke desto mindre et populært sted. Dette beskjedne fenger min interesse langt mer enn de kulinariske templene jeg har besøkt i Berlin. Forskjellen på overklassens stilrene kjølighet og arbeiderklassens sydende temperament avspeiles også i matkulturen. Sjelden har jeg fått en mer folkelig pasta con ricotta e pomodoro enn her. Ja, folkelig! Fra slike italienske mattradisjoner har Jamie Oliver hentet sitt røffe matkonsept og lokket mang en mann til grytene og grillene. Rettene her tilberedes på en komfyr bak en høy glassdisk i inngangspartiet. Disken er fylt med skinker og oster, ferske og syltede grønnsaker. Maten på dette stedet har karakter, for å låne enda et begrep fra teateret, og rettenes enkelhet er i overensstemmelse med den naturhistoriske fremtiden.

Nettopp slike steder blir minneverdige i skjønnlitteraturen, kanskje fordi de allerede bærer litterære kjennetegn? Tenk bare på Simenon og hans kneiper, eller Harry Holes restaurant Schrøder i Jo Nesbøs krimromaner. Shakespeare. Dickens. T.S. Elliot. Listen over litteraturens spisesteder er lang, og ofte er det ikke de smekre stedene som blir de beste litterære kandidatene.

 

MELLOM / LINJENE

Om Silvio er solisten, er sønnen Mike regissøren. Respekten han viser faren sin er det vanskelig å beskrive på norsk. Den er ikke av det underdanige slaget, heller ikke foreløpig, i påvente av et klassisk fadermord. Kanskje dypt takknemlig? Det beveger meg å se hvordan sønnen tiltaler faren, og hvordan opphavet responderer med stødig tålmodighet. En tanke streifer meg en kveld, at far kan ha reddet sønn, og at sønnens takknemlighet deretter gjelder i all fremtid. Kanskje er det omvendt. Slike relasjoner kan danne en viss sosial energi i en kontekst som dette. Fotografiene av far og sønn gir næring til mine observasjoner. Faren i forgrunnen bak svarte solbriller, sønnen i bakgrunnen med et åpent blikk, på vei fram i bildet. Et radarpar, et skjebnefellesskap? Det er ennå ikke avgjort.

IMG_2582

Mr. Mike, som noen kaller ham, ser gjestene rakt i øynene. Han veier og måler oss med blikket, trekker sine spørrende konklusjoner, kommer tilbake til bordet og gir kommunikasjonen en ørliten vri, som for å prøve sine funn og gi sin tolkning en ny vinkling. Han observerer mennesker slik forfattere og skuespillere gjør, slår det meg. Er vi ikke alle slike observatører? Jeg kan levende forestille meg hvordan det sosiale livets små fortellinger oppstår, som han for alt jeg vet serverer sine kolleger som kveldens sosiale fangst.

Det finnes usynlige sosiale kunstnere, de som ikke gjør noe vesen av seg, men som skaper vibrante sammenhenger der mennesker møtes. Gjennom et stillferdige nærvær og en respektfull holdning virker det som om Mr. Mike fører gjestene sammen og slik preger sitt miljø, diskret. Vi som spiser der blir del av et fellesskap uten navn. Profesjonaliteten kan være runnet av en gammel sosial orden: Persontypene som får deg til å kjenne deg som den ene spesielle, i dette tilfelle den ene spesielle gjesten, så lenge det varer.

 

SOM FORSEGLEDE BREV/

Fra mine vinduer noen etasjer over gatekrysset merker jeg noe som ikke er så lett å oppdage ved bordene, en slags miniatyr: Hverdagens stillhet, og den litt tørre fornemmelsen av skifergrå formiddag. En kjølig vind trekker gjennom gatene. Ensomme eldre menn stikker innom restaurantcafeen for en kjapp espresso, noen venninner innvilger seg et glass hvitvin. Ennå er gestikken hvilende og bestikket blankt. I den unge dagen er lydnivået blant sicilianerne like stille som i en forlatt hage. Kvinnene som jobber der på denne tiden av døgnet ser ut som om de fører lange indre monologer. Ansiktene er som forseglede brev, budskapet lar seg ikke tyde. Den gode Silvio nikker og smiler litt fraværende når han passerer, for også han er fordypet i sine formiddagstanker. Samtaler han med slektningene fra fortiden, slik Octavio Paz beskrev mexicanernes sosiale aktiviteter i siestasøvnens drømmer?

Når kvelden kommer inntrer forvandlingen. Yngre og mer målrettede gjester strømmer til gatehjørnet. Mørket skal snart legge en demper på både hjemlengsel og andre murrende tanker og følelser. Signore Silvio fyller lungene, støter ut sine replikker og spiller sin hovedrolle uten annet synlig manus enn menyen.

Rett som det er stanser tiden opp i blikket på både far og sønn. Da virker begge like hjemløse, som skuespillere i en kort pause bak sceneteppet. Det er som om noe vekker dem, får dem ut av rytme, før en ny bestilling suser inn og rollene igjen gjør krav på sin aktør. Dette er det menneskelige i midlertidige fellesskap: de små sceneskiftene som gjør det mulig å holde den sosiale forestillingen i gang, før de usynlige teatermaskene igjen kommer på plass.

 

*

 

PS: «I Moirtifami» er Palermo-dialekt og betyr direkte oversatt «De mordsultne», forhåpentlig med betydningen «De dødssultne». Buon appetito. //

Juni 2018: Restauranten har fått nye eiere og nytt personale, men eksisterer videre under samme navn. DS