Haltende språk, helende poesi

ANMELDELSE: Det forferdelige Sumaya Jirde Alis bok lærer meg er at det ofte ikke finnes kollektive avlastninger for den enkelte flyktningens mareritt. 

Forfatter, poet og samfunnsdebattant, Sumaya Jirde Ali fotografert til min tro
SPRÅKSANG: Sumaya Jirde Ali behersker et kraftfullt poetisk språk der grenseerfaringer transformeres til en allmenn forståelse, skriver vår anmelder. (Adrian Nielsen)

Av Freddy Fjellheim20/01/2021 05:30

Sumaya Jirde Ali er en av Norges skarpeste poeter og samfunnsdebattanter. Hun er belønnet med både Zola-prisen og Den norske Forfatterforeningens ytringsfrihetspris. Jirde Alis forfatterskap representerer den usminkede ytringens nødvendighet; ofte vanskjøttet i et lite sosialt sosialdemokrati. Hun debuterte med Kvinner som hater menn (2017), og fyrte opp under melanin-begrepet med diktene i Melanin hvitere enn blekemiddel (2018).

«Et haltende språk»

Årets diktbok Når jeg ser havet, slokner lyset vitner om bearbeidelsen av flyktningens redsler og traumer. Tittelen viser ikke bare den romantiske klisjeen om «Havet, døden og kjærligheten» ryggen, men inneholder også en form for muntlighet som gjør boka interessant, gitt den dramatiske bakgrunnen. Det er strengt tatt ingen logisk sammenheng mellom «ser havet» og «slukner lyset», men det gir mening. Et annet sted står det at «øynene går igjen», og poeten bekjenner seg til «et haltende språk» og «en tid selv ikke diktet kan bære». Det skjer i det midterste kapittelet, «Flyktningleiren». I den flyktende poetens virkelighet besjeles både gummibåter og sola:

magert rom // solen har gått ned / nekter å komme opp // Libya tok friheten / mellom beina / ga meg akkurat nok/ til en telefonsamtale

Dødsmanual

Tredelingen av boka innbyr til et formspenn Jirde Ali ikke helt innfrir, men det er ikke avgjørende når poeten vet hvilke virkemidler som er nødvendige for hennes anliggende. Første del, «Havet», er poesi på høyt nivå, og med rystende språkbilder mange fortjener å lese. Trassen som bærer frem dikt av dette slaget kan samtidig frembringe «en manual for hvordan dø»:

De druknede hvisker, roper, drar i meg, distanserer seg, gråter, hånflirer, sier at den forbannede egentlig er meg

vet ikke å tenke, flykte, vet ikke

hvem jeg er

de livløse fløt

jeg levde, men sank

Sober ironi

Siste del, «Bodø», har «terapeuten» som hovedfigur. Her finner jeg en sober ironi og en observant beskrivelse av virkelighetskollisjonene mellom en flyktning og en sjelebehandler. Språklig sett er det ikke mye å hente i disse partiene, men kapittelet står seg som dokumentasjon av prosessen de foregående diktene ser ut til å bygge på.

Nettopp den (på)tvungne kombinasjonen av indre og ytre isolasjon er det Sumaya Jirde Alis dikt klarer å bryte ut av, en helende skrivemåte.—  Freddy Fjellheim 

Bestemoren («mor av eksil») nevnes på like mange sider som terapeuten, men det er førstnevnte som opptrer gjennom hele manuskriptet. Den gamle slektningen er poetens samtalepartner og til dels alter ego. «bestemor smiler frem / en hel kyst» står det et sted, og på neste side: «en ting er sikkert: / morsmålet flykter ikke med meg». Mens terapeuten fremstår som noe skjør og en representant for middels hvit rådgivningspraksis, er bestemorens nærvær i diktene fargesterkt, ujevnt og helstøpt. Kontrasten mellom disse to karakterene er velvalgt og virkningsfull.

Helende skrivemåte

Det forferdelige denne boka lærer meg er at det ofte ikke finnes kollektive avlastninger for den enkelte flyktningens mareritt, slik mennesker potensielt kan hegne om hverandre i et fellesskap. I indvidualismens æra er flyktningen tvunget til en super-individualisme in absurdum. Flyktningene spres jo rundt til konstruerte «mottak», i et juridiske ingenmannsland der nettopp ingen kan gjøre stort annet enn å vente, for å si det med henvisning til et homerisk epos og Samuel Beckett. Annensteds har jeg lest beskrivelser av innvandrergrupperingers mer eller mindre tilfeldige miljøer, og der de bosattes rivalisering og norskhetskonkurranse fikk en forfatter til å bruke betegnelsen «intern rasisme».

Nettopp den (på)tvungne kombinasjonen av indre og ytre isolasjon er det Sumaya Jirde Alis dikt klarer å bryte ut av, en helende skrivemåte. En av de viktigste retoriske virkemidlene i diktboka er gjentakelsene, som kommer nesten manisk og liturgisk gjennom hele diktsamlingen: Språksang.

Karoline Brændjord viser et bemerkelsesverdig estetisk mot i utforskningen av sorgens nådeløse grep.

En allmenn forståelse

Jirde Ali er en av flere norske poeter som behersker et kraftfullt poetisk språk der grenseerfaringer transformeres til en allmenn forståelse, for å si det litt bleikt. Jeg tenker blant annet på bøkene til den enestående Anne Helene Guddal, og en av fjorårets betydeligste bokutgivelser, Karoline Brændjords Jeg vil våkne til verden.

Anne Lindmo! Våkn opp, og inviter en poet eller tre.

POESI

Sumaya Jirde Ali

Når jeg ser havet, slokner lyset

Aschehoug 2021

jirde ali
(Aschehoug)

Telle sider

Jostein Ørum
ÅRET GJENNOM: Jostein Ørums «Telle dager» minner om denne besynderlige norske prekenformen som kunne kalles velviljens søndagskronikker, mener vår anmelder. (Erlend Berge)

Av Freddy Fjellheim / 11 DECEMBER 2020 17:25

La det være sagt umiddelbart at bokdesigneren Anne L´ Orange har laget et diskret prakteksemplar av Jostein Ørums kalenderbok, Telle dager. Permene er i en varm gråfarge, for anledningen med gullskrift. Omslaget har samme diskrete preg, i bjerkepollengult. Også her gullgyldne fonter og et impregnert fingeravtrykk på forsiden. Papirkvaliten styrker inntrykket av noe eksklusivt, og det dufter bok!

Å få utgitt sine samlede andakter er ikke mange prester forunt, særlig ikke når brorparten av stoffet har vært publisert tidligere, og dét i herværende avis. Preste-spaltisten står i en tradisjon som har sine klassikere. På prekenkunstens grunn kunne nevnes ulike teologer som Per Lønning, Jakob Jervell og Karl Hafstad, mens det i nordisk sammenheng er nærliggende å tenke på for eksempel Wilfrid Stinissens I Guds tid. Ørum er selv en erfaren forfatter med åtte utgivelser bak seg.

Presten som folkeopplyser

Siden dette er en andaktsbok for alle årets dager, innledet med et bibelvers, tar jeg sjangeren på alvor og leser dag for dag. Jeg møter en prest som formidler omsorg for menneskene, alltid klar med en verbal prosjektør som lyser Evangeliet inn til leserne. 21. november får jeg vite at forfatteren leser Hans Børlis samlede dikt, og da er det håp. Ørums forkynnelsesiver forhindrer nemlig ikke at han turnerer sitt stoff med en viss eleganse: «Ordene fra Johannes og fra Hans blir sammen til en sang om den nye himmel og den nye jord». 24. november er det Rosettasteinen som er vinklingen, og det viser til en annen iver som er gjennomgående i hele boken, nemlig formidlingen av allmennkunnskap. Prestenes betydning som formidlere av elementær folkeopplysning kan stadig ikke undervurderes.

Misforstått kustus

Men jeg finner også et tilfang av klisjeer og merkverdigheter, som for eksempel «Men enhver utfordring er en ny mulighet», eller denne fra 1. desember: «Advent er en tid for å jage bort alt som står i veien for bønn». Hva er dette for slags forkynnelse? Det er jo Helligånden som ber i oss, i alle situasjoner og under alle forhold. Ordet «jage bort» henviser for meg til en kristendom som ikke stoler på Guds uendelige kjærlighet, men bekymrer seg over alt det som «stjeler oppmerksomhet» og skal «kastes ut». Mon det er veien?

Mesterens saligprisninger, raseri og lidelse ender med litt åndelig journalistikk, litt verdensituasjon og en velsigna kirkekaffe. —  Freddy Fjellheim

Også i andre deler av denne boka ligger en velment, men misforstått kustus på lur. Er ikke nådeveien at vi skal vende synden ryggen og gå videre? Ørum skriver godt om hvordan omvendelsen skjer igjen og igjen, men ikke bare i en bestemt sinnstilstand og «kjærlighetens sødme»? Omvendelsesdåp og vann! Paulus falt til jorden. Jesu ord til hun som begikk hor begynner med «Gå bort». De to små ordene har nok tapt for det kjærlige budet «synd ikke mer». Altså mer bevegelsebort fra situasjonen som fanger enn ord og oppfordringer. Jesus forkynner selv bort-vendingen kroppslig ved å sette seg ned og skrive på bakken, alt mens dogmatikerne rundt ham diskuterer Lovens ord om ekteskapsbrudd, antakelig til alle tider.

Velviljens søndagskronikker

Ord er handling og hellig kropp. Jeg leser på kryss og tvers av Jostein Ørums vakre bok og ser mye godt og pent, men må tilstå at jeg begynner å telle sider før jeg har rukket å telle dager. Selv når jeg leser Telle dager slik det er forutsatt, noterer jeg at velformulerte meninger og relevante poenger blir kjedelige og kraftløse. Det minner om denne besynderlige norske prekenformen som kunne kalles velviljens søndagskronikker. Språket er så middelklasseaktig aksepterende at Mesterens saligprisninger, raseri og lidelse ender med litt åndelig journalistikk, litt verdensituasjon og en velsigna kirkekaffe som nok må til for å skape vekkelse.

På formnivå ligger noe av begrensningene ved Jostein Ørums bok i selve sjangeren, men der ligger også mulighetene til skarpere variasjon mellom tekstene og større uttrykkskraft.

Briljant diktdebut

Poesi som sørger og lyser

Karoline Brændjord viser et bemerkelsesverdig estetisk mot i utforskningen av sorgens nådeløse grep om hjerte, sjel og tanker.

Debutanten Karoline Brændjord har et krystallklart diktertalent, mener vår anmelder.
Debutanten Karoline Brændjord har et krystallklart diktertalent, mener vår anmelder. (May Therese Vorland )

Av Freddy Fjellheim29 OCTOBER 2020 12:51

Mottoet for debutboken til Karoline Brændjord er ord av den visjonære Olav Aukrust, som i diktet Barnet skrev verselinjen: «I feberdraumen heit eg fraus».

En slik bruk av begrepsmotsetninger peker mot det paradoksale motivet i denne boka. Jeg vil våkne til verden folder ut en traumatisk sorg etter en mor som tar livet sitt, men insisterer på sorgens gjenstridige livskraft:

Arbeid får alt til å lyse. Sorg får alt til å lyse.

Jeg ble født og lyste opp mine foreldres ansikter.

Hellig trass

Brændjord ser ut til å skrive slike verselinjer med nødvendighet. Hellig trass, kunne det minne om, en styrke som bare kan ha svakheten som erkjennelseskraft. Jeg leser om et ungt menneske som vil «lære mine døde å oppføre seg» (sic), og som selv «oppfører» sine døde i et skarpt språk:

Vi fant deg på skaren

og så ansiktet ditt

Det skal vise seg at «snø» og «skare» er bærende bilder som i ulike sammenhenger uttrykker lys, letthet, tildekkelse, kulde og refleksjon. Turneringen av denne billedrekken får en overraskende utgang som bekrefter bokas underliggende religiøse tematikk. Både skapelsens leirklump og folketroens nisser er det plass til i det poetiske forløpet.

Gripende bilder

Grenseoppgangen mellom liv og død får ingen billige kontrasteringer, men blir språklige innovasjoner der planter og dyr eksisterer i samme mentalitet som mor og datter. Flere steder evner forfatteren å gi presise og gripende bilder for barnets allmenne erfaring av naturomgivelse, og likevel den subjektive erfaringen:

Jeg legger meg ned på bakken og gaper, for at snøen

skal falle inn i kroppen. Snøen smelter mot ganen og

tungeryggen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal spare på det

myke.

Et omslag

Den formale oppbygningen av diktboka blir formfullendt fordi Brændjord gir forløpet en diskret todeling, altså et vendepunkt eller omslag. Første dikt i andre del har tittelen «Jeg lærer opp kroppens sanser på nytt». Det er et poetisk omslag som omdefinerer «nytt» til en minst like kompleks sorgbeskrivelse som den foregående, med den vesentlige forskjell at diktene her antar hymniske og visjonære former. Jeg noterer Obstfelderske grep og kjente surrealistiske bilder og former («En dag i engen spiste blomstene kroppen hennes»), men uten at innlånene noensinne blir stående som retorisk pynt. Tvert imot, bildene varieres i stadige nye og friske kombinasjoner, ikke uten humoristiske glimt.

Med et begrep fra en annen tid, oppdatert: Her er det et bemerkelsesverdig estetisk mot i utforskningen av sorgens nådeløse grep om hjerte, sjel og tanker, og slik en åndskraft som lar oss få slippe splittelsen mellom ånd og natur. I så måte kan Sara Sølbergs arbeid i språk-naturen utgjøre en samtidspoetisk slektslinje.

Pøser på

Det foregår en eksistensiell kamp i denne datteren, som ikke vet hvor hun (ikke) skal lete etter moren. Selv ikke dødsårsaken får hvile i én enkel årsaksforklaring, men diktene pøser vitalt og hjerteskjærende på med «Moren min druknet seg, skjøt seg, hengte seg, skar over/ pulsåren og hoppet».

Litt mye oppramsing i andre sekvens og skurr i billedutformingen et par steder skal nevnes, men selv dette føyer seg inn i diktbokas rytme. Brændjord skriver til tider med en knallhard logikk:

Hun tok hvilen min med seg

og naturlovene.

Nagler i vind

I samme åndedrag leser jeg om gudsfornektelsens «nagler slått inn i vind». Og så, på et annet sted, i en annen verden – linjer som dette:

denne stillheten klinger som en salme

denne stillheten kommer med et rådyr som løper

over et jorde sett gjennom et vindu

denne stillheten er under bølgene

denne stillheten er en flamme gått over i røyk

Musikalitet 

Deler av Jeg vil våkne til verden leste jeg med Beethovens trippelkonsert på språkøret. Se om ikke diktenes verbale musikalitet kunne fortjene et instrument eller to som komper poesistemmen?

Diktene står også suverent alene, for Karoline Brændjord har et krystallklart diktertalent.

Mulighetenes tid

Lenge har vi kunnet lese hvordan folk av alle slag hyller butikkansatte, helsepersonell, renovasjonsarbeidere og andre som løp stor risiko da samfunnet erfarte den første naturbetingede unntakstilstanden. Mens beredskapen før neste pandemibølge skjerpes og vi forsøker å forklare hverandre at vi aldri kommer tilbake til «normalen», står nå disse modige yrkesgruppene tilbake med en historisk opphopning av tomme ord og varm applaus?

La meg få fremheve de butikkansatte, allerede en lavtlønnet profesjon: Som kandidat i «høyrisikogruppen» har jeg i det siste våget meg ut i enkelte nærbutikker – maskert for ran og null fingeravtrykk – også fordi jeg savner disse menneskene jeg ofte veksler vennlige ord med. Noe av det første jeg kom til å spørre om på frifot, var hva for slags bonus ledelsen har gitt dem. Til min bestyrtelse fikk jeg flere steder høre at de ansatte jobber for samme lønn, uten noen form for påskjønnelse.

I den mer lukrative delen av næringslivet ville de ansatte hatt bonusavtaler som knyttet arbeidsprestasjon og risiko til økt betaling.

En av butikkene jeg frekventerer, tilhører landets største matvarekjede. Eierne må ha tjent mye penger da folk flest var henvist til å trøste seg med god mat og drikke. I den mer lukrative delen av næringslivet ville de ansatte hatt bonusavtaler som knyttet arbeidsprestasjon og risiko til økt betaling.

Ikke her, til tross for at de butikkansatte har fått økt arbeidsmengden betraktelig. Kundeøkningen på Østlandet kan også forklares med at «svenskehandelen» opphørte. I tillegg har de ansatte daglig måttet desinfisere varer og inventar for at kundene skulle få handle mest mulig trygt. Betydelig merarbeid, og risikabelt. De som betjener kassene, har sittet bak spinkle plexiglass og måttet observere at enkelte kunder så syke ut, for ikke å snakke om personalet som arbeider bak disker og mellom varehyller. Selvsagt har de vært redde. «Vi er litt slitne», sa den vennlige kassadamen jeg snakket med.

I et sivilisert land er det å anse som et samfunnsansvar å påse at de som løper risiko på vegne av fellesskapet, får kompensert for sin ekstrainnsats. Statsministeren bør på utvetydig vis sende dette politiske signalet før tarifforhandlingene, slik at matbaroner og andre arbeidsgivere våkner til den nye virkeligheten og påskjønner sine modige ansatte.

«Det er en rar tid», ble omkvedet mennesker sa til hverandre under isolasjonen. Nå handler det om å få politikere og næringslivsledere til å forstå at det rare er den nye normalen.

Miljøkriser, pandemier og rasisme henger sammen i begrepet menneskeverd. Vi er forpliktet til å overordne alle sosiale, politiske og naturbetingede hendelser menneskeverdet. For medias del betyr det at journalistene må slutte å behandle virus, miljøkriser og rasisme som separate enkelthendelser, for da forvrenges en menneskelig virkelighet som nå er hetere enn forskerne klarer å uttrykke med ord. Nye datamodeller gir et bilde av klimakrisene som innebærer at de kommende årene blir avgjørende for den fremtiden vi tilbyr våre barn. Hvordan vil raseskillene te seg under en klimatisk og økonomisk krise? For flyktningene? De arbeidsledige?

Selve begrepet «mulighet» viser til en ny virkelighet der middelklassens snusfornuft blir utfordret.

Alt peker mot mulighetene til å endre virkelighetsoppfattelse og skape et nytt samfunn fra grunnen av, men da må profesjonaliseringen av politikken bekjempes på alle nivåer i samfunnet. Når FNs klimapanel og andre aktører uttrykker bekymring for demokratiet, kan det være dette det handler om.

Til tross for at samfunnet ble fanget i digitale utvekslinger, har demonstrasjonene de siste ukene vist at den sosiale lengselen er en mektig kraft som ikke lett lar seg temme. Nedstengningens isolasjon kan ha fått mange mennesker til å reflektere dypere og blir mer kompromissløse om urett.

At svarte, latinoer og hvite finner sammen i George Floyds navn, er signalet om en ny tid. Også mellom religioner og kirkesamfunn skjer det tegn på en enhet som bare for få år siden ville vært utenkelig. Selve begrepet «mulighet» viser til en ny virkelighet der middelklassens snusfornuft blir utfordret. Å skape rettferdighet under masseutryddelsen av arter, med pandemier og matvarekriser, innebærer å starte fra scratch. Som massedemonstrasjonene mot rasisme har vist, er det erfaringene av grov urett som skaper den sivile revolusjonen blant unge folk, i solidaritet med slitets og smertens mennesker. Mulighetene i denne folkelige virkeligheten er bortenfor all profesjonalisme og medfører hard innsats, ydmykelser, tunge steg, små endringer, samhold, store lyspunkter. Det forutsetter at våkne politikere, journalister og intellektuelle følger opp, for det blir en lang marsj.

Flere av oss må ut av gruppetenkningen og heie på noen vi ikke kjenner og kanskje er uenige med. Det er innbegrepet i «breie allianser». Sjekk Facebook og se hvor mange som bare trykker «liker» for speilbilder av seg selv og egen virkelighetsforståelse. Selvkritikk kunne bli en øvelse for dem som bare liker seg sjæl og «sine».

En slik fornyende erkjennelse kan prøves ut ved å belønne dem som «tok en for laget» og legge kollektivt press på de respektive arbeidsgiverne: Renovasjonsarbeiderne, helsearbeiderne, butikkansatte og andre helter tilhører ikke bare hver sin separate yrkesgruppe, men et større fellesskap som ville beskytte hverandre mot død og elendighet.

Jeg utfordrer i denne omgang direktørene for Reitangruppen, Norgesgruppen og Coop til å svare for seg i Klassekampens spalter. Hvor stor blir koronabonusen til de ansatte? Da tenker jeg ikke på «sommergaver» i massivt innkjøp til lav stykkpris, men kroner og øre på kontoen. Dersom disse lederne viker unna et offentlig ordskifte, bør avisens journalister spore dem opp og avkreve et svar.

Flere bør skikke sitt hus før samfunnet skal inn i neste fase av naturomveltningene.

//

Denne artikkelen stod på trykk i Klassekampen 20.juni 2020

Blikkenslager!

Hør musikken. Denne yrkestittelen klinker av metall, og ordet er som en vimpel full av sønnavind og sol, ja et ordets musikkorps på vei gjennom bokstavene.

De siste årene har håndverksyrkene fått mer oppmerksomhet i offentligheten. Yrkesutdanning har kommet høyere på dagsorden hos politikerne, ettersom en teoritung skole sinker stadig flere kjappfotede og letthendte jenter og gutter, intelligente med anvendt kunnskap, og ikke minst, modne for erfart kunnskap. 

I mesteparten av åndshistorien er det håndverkerne som har vært de sanne kunstnerne. Det er bare de siste hundreårene at vi har fått kunstnere som signerer malerier og bøker og blir selvproduserte merkenavn. Selvet det er som det edleste malm, sa en venn av meg med et gruveglimt i øyet, med hint til en kjent sang. Helt tilbake til oldtiden finner vi terrakotta, marmor og sten der håndverkeren har plassert sine initialer, noen ganger hele navnet. I Pompeii mener jeg å ha sett at håndverkerne skriblet inn obskøne symboler der de ikke våget å skrive sin forbokstav, i frykt for oppdragsgiverens misunnelse. 

Signerer dagens håndverkere noe som helst? Det hender visst, men i det digitale skriftfeltet er signatur snart bare et øye-blikk mot en linse eller et fingeravtrykk mot en plastflate. Vi ser en gammel verden riste i sine grunnvoller og må enda en gang spørre hva som er sann kunnskap, og om gamle yrkers erfaringstyngde vil hevde sin rett. Hva med å se litt større på det?

Med tidenes mest usikre arbeidsmarked må stat, næringsliv, kulturliv og kommune sørge for at gamle og hevdvundne håndverksyrker får rekruttere oppfinnsomme og samvittighetsfulle tradisjonsbærere. 

Pandemiekspertene har lenge forutsett Covid-19 og lover oss hyppigere besøk av disse små primitive rakkerne, som likevel kan velte avanserte økonomier og det ypperste av kunnskap. Vi ble advart, men politikerne var døve. Klimaomveltningene har pågått i flere tiår. Forskere og organisasjoner hjemme og ute besitter store kunnskaper, og vi kan vente en helt annen samfunnsform, om vi ikke besinner oss og forstår at forbruksfest og oljeutvinning er en saga blott. Vi ble advart, men politikerne tok bind for øya. Også cyberterroristene sitter på avansert teknologisk kunnskap, men politikerne er tause.

I mange år har jeg daglig latt meg oppdatere av forskning og teoretisk kunnskap, uten å slippe taket i egne praktiske gjøremål. Jeg vil nødig praktisere profetienes tvilsomme geskjeft, men jeg er jeg rimelig sikker på at håndverkerne kan få gyldne tider. Økonomene snakker om gjenbruksøkonomi, og markedet for reparasjoner kan få et skikkelig oppsving når resesjonen treffer oss midt i velstandssøvnen. 

Det hadde seg sånn at jeg kom til å trenge noen spesielle beslag til mine store stuevinduer. Gode råd var dyre, så jeg tok kontakt med en blikkenslager som ba meg tegne det jeg ønsket meg. Som sagt, så gjort. Blikkenslageren la fra seg arbeidet han holdt på med og tok saken i egne hender. I løpet av noen få minutter hadde han funnet smarte og elegant løsninger. En halvtime senere var åtte beslag laget, delvis ved hjelp av gammelt håndredskap, delvis med elektrisk drill. 

Oppdraget var det minst tenkelige, men produktet vil vare i mange år og løse et praktisk problem. Jeg er så heldig å kjenne flere av den sorten, sånne som ikke kan avdekke praktiske problemer uten å oppdage muligheter til å lære og skape noe.

Det er håndverket som er kunsten, også i litteratur, maleri, musikk og skulptur. Et visst forgangent snobberi har gjort at dagens håndverkere må lage sine gjenstander og løsninger ganske så anonymt. Det bør det bli en slutt på. Jeg spurte derfor blikkenslageren om han ikke kunne signere ett av beslagene. Han så noe spørrende på meg, og jeg måtte insistere. Når jeg nå ser ut av stuevinduet, ser jeg et hvitt beslag med signaturen Henrik. Det gjør noe med både utsikt og innsikt. Perspektivene på arbeid og omgivelse blir rikere. Dessverre er beslagene så hvite at jeg må male vinduene, men det får stå til. 

Mange har sikkert pusset opp et hus og funnet en signatur på en list eller en bortgjemt gulvplanke. Selv fant jeg min fars initialer da jeg skulle tapetsere en stuevegg. Den dagen fikk et ørlite snev av høytid over seg. Varig arbeid vitner om nærvær, konsentrasjon og oppfinnsomhet. 

Med tidenes mest usikre arbeidsmarked må stat, næringsliv, kulturliv og kommune sørge for at gamle og hevdvunne håndverksyrker får rekruttere oppfinnsomme og samvittighetsfulle tradisjonsbærere. Da vil vi amatørfiksere alltid ha noen å lære av og etterligne.

Foto: Trond Thorvaldsen

Y som minnested

Den norske vandalismen kunne det kalles. Alt fra aksjonene for å redde Nasjonalgalleriet til kampen for folketradisjonene på Bislet Stadion, har vist at kalkulatordyktige byråkrater er flinkere til å rive og regulere enn til å forstå historiske sammenhenger.

Tradisjonenes karakterbyggende virkninger, hørt om sånt?

Sjelden har dette dannelsesmomentet vært viktigere for et folkeferd som fort drar til Syden for å bli snyden på kultur.

Gjennom Norges lange, nasjonsbyggende historie (ennå ikke avsluttet) har den norske litteraturen gitt til beste persongallerier som ikke lett lar seg underslå, som geskjeftige oppkomlinger hos en Knut Hamsun, skipsredere hos en Alexander Kielland og en Bør Børson jr. hos Johan Falkberget.

I dagens eksepsjonelle naturhistoriske tilstand og klimasammenbrudd kunne disse litterære skikkelsene også kaste lys over et politikerlaug som heller vil kjøpslå og bygge, enn skape og nyskape innsikter og identitet.

Aksellerasjonene

Hvis det ikke hadde vært en uhørt banalitet, kunne man sagt at Henning H. Bergsvåg er en institusjon i norsk poesi. 


I denne nedstengte tiden utgir poeten fra Bergen sin syvende diktbok siden debuten (Newfoundland, 2000). I et noe ubeskjedent intervju med seg selv på forfattersiden sin antyder Bergsvåg at denne boken avslutter en tyve år lang fase i forfatterskapet. «Dette er ikke et stille sted», som årets tittel hevder, synes for meg å avslutte mye mer enn som så, men det står klart at boken kombinerer typiske bergvågske temaer som (det noe romantiserte) «mennesket», og «natten», og kjærligheten, og «språket».