Enestående verk om massakren ved Babyn Jar

Babij Jar
VED KYIV: Skytingen ved Babyn Jar i 1941 regnes som den største enkeltstående massakren mot jøder under andre verdenskrig. Bildet skal vise sovjetiske krigsfanger i ferd med å jevne ut sandtaket i kløfta få dager etter massedrapene. (Foto: Wikimedia)

Av Freddy Fjellheim

18/11/2022 10:49

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Marianna Kiyanovska er en av Ukrainas mest kjente og mest prisbelønte poeter. Hun arbeider også som oversetter. En tid etter den russiske tjuvraidet mot Krim, begynte hun å tenke på alle dem som møtte sine siste redsler ved Babyn Jar, en ravine i utkanten av den ukrainske hovedstaden Kyiv. 33.771 jøder ble myrdet der i løpet av to septemberdager i 1941. Til sammen ble minst 100.000 mennesker henrettet ved Babyn Jar under andre verdenskrig. I uker ble hun lydig sittende å lytte, skrive. Deretter lå hun syk i flere måneder.

Nettopp den tunge, men skapende plikten til å lytte, gjør at dette enestående verket kunne bringes inn i samtiden. Et av diktene slutter slik, det er en gutts stemme:

« … I have mama, Adam waiting for me at home/ mama probably weeps Adam wails/ bruises on my arm never mind it’ll heal/ shot sounds nearby a machingun bursts/ Yurka on his back staring at the sky/ I’ve been hit, it hurts, can’t tell which part/ blood all over me, mama’s worried sick».

Kollektiv motstandskraft

Få nasjoner i verden har så mange slagferdige poeter som Ukraina. Forfatteren Andrei Kurkov beskriver det ukrainske folket som førti millioner individualister med hver sin forestilling om hva Ukraina er og skal være. Men det uhyrlige angrepet fra russerne transformeres individualismen til en mektig kollektiv motstandskraft. Ukraina er et land som har blitt herjet, splittet og gjenforent i århundrer. Stalin tvangssultet den stolte befolkningen i det som ble kalt Holodomor. Mellom tre og fire millioner mennesker sultet i hjel.

Maria Stepanova anmeldt: «Svimlende minnearbeid fra et voldelig århundre»

Jødene har fått unngjelde flere ganger. Under andre verdenskrig ble rundt 1,5 million jøder myrdet i området som i dag utgjør Ukraina.

« … some say they’ll drive us to Babyn Yar / and since I am Lisa I am lissom, I’ll cut through this crowd/ madly clinging to hope, what a lovely ravine a grassy rift/ death is a precious puppet to play with, a gift I repeat a gift.»

Mennesket seirer

Ulikt for eksempel jødene i Warszawa-ghettoen kom utryddelsen fullstendig overraskende på jødene i Kyiv. Noe lignende kan kanskje sies om det russiske overfallet på Krim i 2014 og på resten av Ukraina 24. februar i år. I 1941 måtte arbeidsfolk, lærere, husmødre, barn og gamle måtte kaste fra seg det de hadde i hendene for å bli ekspedert til den mest omskakende uvisshet, midt i skumringens hverdagsliv, i en tre kilometer lang kø:

« … we plodded along/ Adam the tailor, kvetching Alik, mindlessly slowly/ on the sickly trees – lush spheres of misteltoe / a machingun barked and a woman cries oh Mykola! / that Mykola was probably a Jew that’s my guess anyhow/ this whole file three kilometers long is made of us mostly … »

voices of babyn jar

Poesi

Marianna Kiyanovska

The Voices of Babyn Yar

Oversatt til engelsk av Oksana Maksymchuk og Max Rosochinsky

Harvard Library of Ukrainian literature 2022

Oppstilling. Kø. Linjedisiplin. Despotene vet å true mennesker med sine banale flokkinstinkter, men menneskers verdighet vil alltid triumfere over det ynkelige «Ordnung muss sein». Her er vi ved denne poetens mesterskap, at uansett tragedie, uansett ydmykelse, lar hun mennesket seire over dødens krefter, blott og bart ved sine sannferdige ord. «Dette er ingen menneskelig sorg den kjenner ingen grenser,» rekker en kvinne å erkjenne, før hun tar skjebnen i egne hender:

«we used to go fishing, me and the boys, we laughed/ our heads off and auntie Mira would pour us milk … auntie Mira got first she was shot in the head … I put on a dress, go out, try to get them to shoot».

Opprevet språk

Mens mye av vitnelitteraturen om jødeforfølgelser også er minnelitteratur, lar Kiyanovska menneskene snakke i førsteperson. De får beholde et opprevet språk der punktum og komma forsvinner i pusten som støter frem de siste ordene mot taushetens mur. Det lysende perspektivet Kiynovska gir menneskene gjennom sine omgivelser, utveksler likevel med et kollektivt jeg. Under lesningen tenker jeg på Ilya Kaminskys Deaf Republic, anmeldt her i avisen, der karakterene bærer en lignende stolt nummenhet under volden, individuelt og forenet på samme tid. Som ung leste jeg den russiske poeten Jevgenij Jevtusjenkos store dikt Babyn Jar, tonesatt av Dmitri Sjostakovitsj, men romanforfatteren Eli Wiesels Natten gjorde større inntrykk: Naken smerte. Angstreden verdighet.

De levende vil i alle fall bli minnet om at sjelen uttrykker seg i et indre språk, mellom mennesker, som poesi og medvit.—  Freddy Fjellheim 

Ikke alle som forteller i The Voices of Babyn Yar er jøder. Noen få overlever under vekten av dødens minnemareritt. Noen ganger er det vanskelig å si hvem som taler, enn si hvem som dør. Noen få ganger er det enkelt, som når de tyske nazistene bryter inn; schnell, schnell smeller det gjennom den tospråklige boken der også jiddiske gloser lyder med.

« … this is her belly a child inside/ Rifka senses a heartbeat under her sash/ Fritz shoots into her belly and says: what trash …»

Marianna Kiyanovskas bok må snarest oversettes til norsk, ja til alle språk der mennesker oppfatter nødvendigheten av å kjenne, ikke glemme.

Maria Stepanova tror den russiske illusjonen er i ferd med å briste 

Hva vet de døde?

At de ødelagte og undertrykte får vitne om overtredelsene er noe grunnleggende håpefullt, som innledningen til Polina Barskova antyder. Det briljante forordet til oversetterne Oksana Maksymchuk og Max Rosochinsky reiser blant annet det gamle spørsmålet om de døde vet mer enn de levende. Fortsetter sjelen å leve – og å vite? De levende vil i alle fall bli minnet om at sjelen uttrykker seg i et indre språk, mellom mennesker, som poesi og medvit. Selv om jeg ikke kan lese ukrainsk fremstår gjendiktningen som mangefasettert og levende. Disse våre døde søstre og brødre skulle likevel få sine siste vitnesbyrd nedtegnet:

«I’m unafraid of the bullet nothing makes me afraid/ I am all pain more than pain in this fading sunshine/ only this weighs on me – I haven’t said farewell/ I must believe – even if I’ve no hope of salvation».

Snø, lek, system

Tilfanget av poetiske virkemidler vitner om en erfaren debutant som komponerer et diktforløp der korte og lengre dikt utveksler og ivaretar prosaens dybdeformat og poesiens erkjennelsesform.

DIKT 

Toto Hølmebakk

Almakolender

94 s.

Tiden forlag 2022

LYTT TIL BOKMELDINGA

AV FREDDY FJELLHEIM

Jeg områr meg og tør påstå at det sentrale elementet i Toto Hølmebakks Almakolender, der allerede den lekfulle tittelen tar opp i seg poetnavnets stavelser, er snø. Snøen i denne debutboken kan være metafor, hendelse og motiv, men jeg finner sjelden at den kjølige hvithetens krystaller opptrer i kontraster. Det finnes vage forskjeller mellom svart og hvit, og  «rødt» og «hvitt» forekommer hyppigst, men det er likevel som lesningens milde mørke er vevd inn i diktene, forskjellsløst. Jeg kunne komme til å tenke at dette er tegnet på modenhet, en omforent behandling av tradisjonelle motsetninger mellom lys og mørke, med kroppens egen skrift i minnets meddelelsestrang, men la oss nå se.

Almakolender er i tre deler med den insisterende tittelrekken «Almanakk», «Konsonanter» og «Kalender». Tilfanget av poetiske virkemidler vitner om en erfaren debutant som komponerer et diktforløp der korte og lengre dikt utveksler. De korte diktene, som ofte er haikuer, er pregnante både på form- og innholdsside, men på sekvensnivå kan de ikke uten videre holde stand mot prosadiktenes innslag av litt trege beskrivelser gjennom stadige anvendelser av preposisjoner og relativt pronomen. Samtidig er dette en poet som vet hva han vil uttrykke, og som med prosadiktenes stofflighet tar sjansen på å skape dybde og resonans. Variasjon i lesehastighet er litteraturens metode for næringsrik «smeltning», for å låne et svensk begrep. Med prosapoesien nærmer Hølmebakk seg samtidig novellens mulighet, for denne forfatteren vil aktivt skjule det opplagte. Hvordan f.eks. krig og felttog diskret tar bolig i noen av de mer hverdagslige tekstene er samtidig et eksempel på prosaens dybdeformat og poesiens erkjennelsesform. Vi får høre om den virile teaterregissøren som elsket seg til døde, men likevel fikk anekdotens forsonende etterliv, eller kvinnen som kommer opprømt inn på toget fordi hun har mistet en hanske. 

Mens jeg skriver oppdager jeg at sekvensen «Konsonanter» får funksjonen av et statement om denne bokens form. Har vi med en slags skriftens tolvtoneteknikk å gjøre? I det lyriske forløpet spiller haikuene en avgjørende rolle, utplassert som cymbaler i en poesi der mange dikt fremstår som prosaiske rytmeganger a la kontrabass. I «Konsonanter» får en rekke store komponister navnene sine latinisert til marmorskriftens «BCH», «PRT», et påskudd for en fortettet humor og sensitive musikalske observasjoner. Særlig Pärt-diktet uttrykker noe jeg umiddelbart drar kjensel på, og hva med «SCHBRT»:

Epletreet bærer nedfallsfrukt

ingen liker

lenger lieder

Hølmebakk lar seg prisgi naturen og gir sin poesi et gjennomført naturspråk, f.eks. i det betagende diktet som begynner slik: «I bunnen av dalen renner bekken, enkelte steder langsom og bred/ som en elv, men vi ser den ikke, hører den ikke». I dette diktet, som er en av samlingens mest suverene, er temaet nettopp alt det vi ikke ser og hører, men som er der, i omgivelser vi bare kan ane. Snøen er naturelementet som bokstavelig talt smelter sammen med poesien, uten å miste sin krystallinske opprinnelse, og som bidrar til den tildekkende snøfunksjonen som dikteren ofte benytter seg av, «et ras fra en gren/ forsvunnet før den treffer bakken/ som fyller søkk og sletter steiner». Snø er så grunnleggende nordisk, innrisset i mentalitet og litteratur, og det at landskapet blir skjult i hvitt i vinterhalvåret, hva gjør det med menneskets forståelse av hvithet, av det som dekkes til og holdes skjult? En poetisk åre i folkesjelen? Og en så hjerteskjærende og brutal forsvinning under klimakatastrofene. Våre lesende etterkommere vil møte et dobbelt mørke og undre seg over et gåtefullt språk f.eks. i Bjørnsons «Over de høie fjelle».

Diktene til denne poeten er blottet for naturidyll og holder seg med en viss sakpoetisk kjølighet, og med en bestemt verdighet: Jeg observerer at mange av tekstene har flere personlige tilegnelser, og de litterære henvisningene er mange. Dette tenker jeg er diktbokens sosiale rom der både medmennesker og lesningens tilskikkelser hører sammen.

Det litterært bemerkelsesverdige er muligens kenettene som Hølmebakk nyskaper på norsk, etter inspiratoren Raymond Quenau, den franske forfatteren som ga støtet til Oulipo-bevegelsen og åpnet litteraturen for matematisk forholdstenkning og friere litterære strukturer. Sjelden har jeg tellet så mange stavelser som i denne boka, men dette skjerper som kjent oppmerksomheten på prosodi, rytme og taktomslag. De tolv kenettene – 12 er storformens organiserende prinsipp i boka, men ikke konsekvent – fremstår som lydløse plakat-avatarer i et landskap av Juan Miró, for å krysse epoker. Jeg utsteder slik noen assosiative notater til kenettene, i nøytral rekkefølge: «prosessuell poesi, tombolalogikk, hjernedataprogrammering, systematisk tilfeldighetslogikk, forutsigbar uforutsigbarhet, grammatikkgrafikk, uendelighetsprognoser, stavelsesrigiditet». Dette i en bok der alle årets måneder nevnes unntatt juni og der angivelser av klokkeslett er mange, men i et kalendarisk system som opphever seg selv og blir en poetisk tidsorden, destabilisert.

De bundne formene utgjør bare én sekvens av flere, og jeg har under lesningens oppstigning funnet at den utsøkte kombinasjonen av virkemidler, formspråk og utsagnsnivåer kan åpne for en erfaring av språkets rom for naturomgivelse. Dette er en form for litteratur jeg har ventet tålmodig på i mange år, og den melder seg litt etter litt i samtiden, senest i danske Silja Hendersons nye bok Zonen.

Erkjennelsesrevolusjon underveis. Toto Hølmebakk har båret sin etappe med fakkelen.

//

Denne anmeldelsen er publisert hos poesitidskriftet Krabben.

Frihet fra fedrene

Steinar Opstad dikter om arketypiske relasjoner, særlig den mellom sønn og far og brødre, med en morsskikkelse som blir disse karenes mentale omgivelse. Gardsliv, odel og floghavre er den tradisjonsbundne settingen.

I den nye boken Å være flere antyder allerede tittelen at disse relasjonene utvides, og at forfatterskapet utforsker nye horisonter. Den sentrale hendelsen er en fars død og en sønns nye liv. Åpningsdiktet antyder en variert mildhet i landskapet:

Sola lyser lavt over jordene i dagene etter at faren min døde

Det har regnet og vært sol om hverandre

jeg har knapt nok beveget meg ut av huset

Gudsagg og følsomhet

Blikket er tydelig innenfra. Som en poetisk frihetserklæring fra en trassig sjel leser jeg om en ny lengsel etter å tro, «ikke på en gud / men på et inderlig menneske». Inderliggjøring er et altfor trangt begrep for Opstads dikt, men i denne utgivelsen medfører det indres inn-vending mot verden samtidig en omvendelse til verden. Troen til den selvfordømte og ensomme sønnen ble for innestengt. I påfølgende dikt, som i første del ramser opp faste talemåter om hvor godt det var at den døde fikk slippe, og hvor godt at mor slapp røykhosten i kirken, gnistrer det til med en hverdagslig livsbejaelse midt i sorgen, ikke uten opprørstrang:

Bort med Faren, bort med Sønnen! Inn med hunder og folk,

fin årgangsvin og hjemmebrent laget av usannsynlig sjarmerende bygdekarer

opstad

Poesi

Steinar Opstad

Å være flere

57 sider, Kolon 2022

Gudsaggen er heit i denne boken, samtidig som poeten dikter frem en følsom og tynn sønneskikkelse. «En tapt datter i en guttekropp», er attesten moren bidrar med. «Jeg ville være den tynneste gutten/ det var den eneste kjærligheten jeg kunne gi meg selv», kontrer sønnen. Det lyriske jeget har hittil tynnet ut sin annerledeshet i fremmedgjorte sosiale sammenhenger, «og fra den ene kjærligheten til den andre», men etter farens død åpner det seg en større sosial fylde. «Fylde» er ellers det bibelske språkets tilskikkelse for innpust og breddfull mening.

Indre høyspenning

Som ingen annen nålevende norsk poet løfter Steinar Opstad bekjennelse til erkjennelse, på høyde med Gunvor Hofmo. Uttegningen av den tynne gutten som jages av frykten for å trosse Gud, forvandles til et kraftfullt poetisk jeg, fylt av livfull trass. «Jeg har tresket kornet/ i de bibelske åkrene», bekjenner han, alt som er igjen er «uendelige stubbmarker».

Uttegningen av den tynne gutten som jages av frykten for å trosse Gud, forvandles til et kraftfullt poetisk jeg—  Freddy Fjellheim 

Underliggjøringen kommer opp mot trassen som et mulig tredje område, for «jeg ligger søvnløs med et høyt lys inni meg/ Sovner jeg blir alt jeg har elsket mel …». Beskrivelsen av overgangen mellom søvn og våken tilstand er fascinerende på måter jeg ikke kan forklare. Hva er det for slags høyt lys som gir denne hvite og melne fornemmelsen?

Første dikt i neste avdeling, «Den andre døden», fortsetter målrettet undersøkelsen av det indre lyset, med angsten som ledemotiv. «Angsten minner om det hvite vårlyset», står det i et ganske ampert dikt om den indre høyspenningen, der nevronene sluser ut lysflommer i hjernens irrganger. Deretter et kontant brudd i den poetiske selvundersøkelsen: Det engasjerte diktet om George Floyds redselsfulle skjebne etterfølges av et gåtefullt dikt om den andre døden der stjernene på himmelen er hunder, «sporløst borte».

Deus absconditus, Pascals skjulte Gud, er tiltalepunktet. Poeten løfter sverdet og hugger inn i pratsomhetens søvngjengerspråk: «Jeg mistenker at det er krigen/ som er den skjule guden».

Jeg mistenker at det er poeten som er den skjulte krigeren, hen som var født «til å dø og gjenoppstå daglig». Selv ikke ørkenfedrenes stille bekjennelser finner nåde for hens blikk. Denne avdelingen munner ut i et besøk på en venns grav der folkereligiøsitetens utvungne talemåter blir til et menneskelig evangelium.

Hundevarme

Når jeg samtaler med diktboken fra side til side er det fordi forløpet tidlig bygger opp en musisk argumentasjon og et slagferdig formspråk, ikke ulikt det Valzhyna Mort gjorde i Music for the Dead and Resurrected (anmeldt i Vårt Land). Her er vi også ved Opstads mesterskap, for med påfallende mange gode dikt og ingen helt dårlige, skapes et forløp der tematikk, motiv og spenningskurve åpner for en flertydighet som er tydelig: En kritisk holdning utfolder seg både på individ, natur- og samfunnsnivå.

En kritisk holdning utfolder seg både på individ, natur- og samfunnsnivå.—  Freddy Fjellheim 

Hunder er varmt til stede i boken. I nærvær av slike firbeinte lyttere tør jo mange mennesker erkjenne sine svakheter og hemmeligheter. Hvor ellers kan vi komme som vi er? Det minner meg om den ateistiske amerikanske nevrokirurgen Eben Alexander som ble alvorlig syk og lå bevisstløs i mange uker. Da han våknet fra koma kunne han vitne om himlene han hadde besøkt, blant annet en himmel for dyr der hunder logret lykkelige omkring. Edens hage, underbevisst?

«Kompishistorie på liv og død»

Jordnær død

I Steinar Opstads nye bok er døden jordnær og avmytologisert, men ikke forenklet: «Døden er at jeg har blitt/ ett menneske mindre og ett mer». Twice-born? Selv dødslengsel og selvmordstanker får i denne diktekunsten et vitalt preg. Når det spørres om «evnen til liv er evnen/ til å fornekte det samme livet», kan det også handle om års innestengelse i «Sjelens mørke natt», for å bruke Johannes av Korsets betegnelse for den sakrale vårrengjøringen.

Poetens oppgjør med det som ligner en falsk tro, og den fullstendige mangelen på lunkenhet, kan for alt jeg vet vise vei til det siste store lyset som også er det første.

Skapelsen får puste ut.

Kompishistorie på liv og død

Hvordan snakker gutta når de virkelig tenker, og hvordan tenker de når orda ikke strekker til? Debutantboka «med stor og stum k» utfolder denne problematikken i et fortellende dikt.

Av Freddy Fjellheim

Thomas Stene-Johansen er debutantens navn, født i Fredrikstad. Herfra kommer for tiden markante yngre forfattere som Victoria Kielland, Roskva Koritzinsky, Joanna Rzadkowska og Casper André Lugg, for å nevne et knippe. Kielland er kjent for sin originale fremstilling av byen i romanen Dammyr (2016)

Stene-Johansen skaper et utenfra-perspektiv på Fredrikstad gjennom gutten som er innflytter til den gamle Østfold-byen. Det tar ikke mange sidene før «østsida» og fotballklubben blir møteplass for to ferske kompiser. Før det har jeg-fortelleren på nåtidsplanet rukket å antyde både krise og isolasjon. Hva kan ha skjedd?

Barndom om nåtid

Lik en erfaren forfatter oppretter debutanten diktfortellingens sentrale sted, nemlig kiosken «heidis frukt og tobakk». Der hender det avgjørende ting i guttas liv. Flashbacks er ett av grepene i teksten, som for øvrig sneier film som tema, og den nyinnflyttede gutten får seg videokamera. Synopsis-lignende avsnitt dukker slik opp som en selvstendig fortellerstemme.

Bevegelsen fra barndommens drama til nåtidens Blindern åpner for et arketypisk besøk hos de avlagte foreldrene, med en viss sosial markør. Det er et tradisjonelt bilde av byen og borgerne som gis, men sønnesorg og fedresorg i uavklarte forbindelseslinjer er tatt på kornet. Ved et sånt besøk til hjembyen oppsøker dikt-jeget det som var hjemmet til barndomsvennen, et gripende øyeblikk i boka.

Famling og lekenhet

Det er mye å si om Stene-Johansen språk og formbevissthet, for boka fremstår som gjennomtenkt og velkomponert. De indre monologene blir en driver i det laget av diktfortellingen som er fortid. Gjentakelsene er selvsagt et musisk element, men også et virkemiddel for å vise hvordan to unge gutter prøver å snakke med hverandre og komme i kontakt. Noen ganger blir det i overkant mange gjentakelser, men alt det som stotrer og repeteres fremhever samtidig famling og desperasjon, lekenheten og motet som disse to vennene deler, så lenge de får kjenne hverandre.

om du aldri var

var du virkelig ingenting

ville jeg det?

at du aldri var?

ville jeg det?

at du aldri hadde vært?

mest vil jeg

at du fortsatt var

ja mest

at du fortsatt hadde vært

Her er vi midt i jeg-personens kamp for å arbeide seg gjennom sorgens forvirrende spørsmål, og kosmiske perspektiver melder seg i formuleringer som «det er aldri ingenting» og i celanske formater som «ingentinget». «være ikledd sjela», heter det et sted på kontemplativt vis.

med stor og stum k.

Poesi

Thomas Stene-Johansen

med stor og stum k

Oktober 2022

Endring og forvandling

I en tekst som for et overflatisk blikk kunne fremstå som litt enkel, viser det seg at handlingsforløpet både har intensitet og elegante vendepunkter. Fordi storyen handler om liv og død, blir fremtidens eiendommelige drivkraft et tema for karakterutviklingen hos hovedpersonen. Den større samtidshistorien er til stede i små antydninger, som for eksempel «truman show». Flere formuleringer om endring og forvandling bringes til overflaten, med bildet av bekk og elv som flyter sammen i bølger og hav.

Hele diktet kunne fremføres av et lite talekor.—  Freddy Fjellheim 

I passasjen jeg siterer over kan du kanskje oppdage at diktfortellingen til tider er sangbar – og dansbar! «…et trinn fort og et trinn dit. Og et trinn bort og et trinn hit», som en norsk poet skrev i en klassisk tangovise. Det sceniske ved teksten har også innslag av kjappe og habile dialoger. Hele diktet kunne fremføres av et lite talekor.

Et kjærlighetsspråk

Forholdet mellom umistelige venner kan strekke seg like inn i døden. Der den ene ikke vil, vil den andre ikke noe annet enn å holde sammen. Mot slutten antyder diktfortellingen et første kjærlighetsspråk, hvor også det grafiske bildet fremstiller nye bevegelser i tekstkroppen. Varsomme erotiske undertoner spiller opp mot identitetssøken og ung erindring.

husker at en gang

da jeg var liten

var den jeg var

forelska i den jeg skulle bli

når jeg blir eldre

er den jeg ble

redd for den jeg kunne blitt

I det hele tatt serverer forfattertalentet Thomas Stene-Johansen en rekke gode formuleringer, og når fortelleren styrer barndommen inn i en uviss fremtid, skjer det med håpefull ambivalens som bygger opptakten til en moderat sirkelkomposisjon.

Litterære institusjoner jobber målrettet for å få gutta til å lese bøker. med stor og stum k er ung litteratur som jeg tror mange vil like å lese og la seg berøre av, innbefattet avlagte mødre og fedre.

Skjerpende skrift og fantasilek

Av Freddy Fjellheim12/08/2022 12:43

Happeningassemblageevent – Yoko Ono definerer i denne boka selv forskjellene på motebegrepene fra kunsten på 60-tallet. For eksempel: happening er planlagt, event er tilfeldighet. Fluxusbevegelsekonseptkunstmeditasjonstripper – alt er innbegrepet i Onos kunstneriske virke, som også kan forstås som en form for kontinuerlig (ut)forskning av tilværelsen.

Hvis ikke det hadde vært for Simen Hagerups navn, ville jeg nok strøket forbi utgivelsen av den ikoniske Grapefruit (1964, 1970). Når en så egnet forfatter og kritiker fordyper seg i Onos utflukter i språk- og tingverdenen, lytter jeg meg nysgjerrig gjennom en oversettelse som virker stilsikker til tusen, og med noen årvåkne simenhagerupske preferanser i ordvalgene. Dessverre var det ikke anledning til å vurdere den norske utgivelsen opp mot originalteksten, men oversettelsen virker både konsekvent og oppfinnsom.

Rom og stillhet

Min mulige fordom – etter å ha sett og lest om Yoko Onos performancer i noen tiår – er inntrykket av mange påhitt. Følgelig noterer jeg tidlig i lesningen at lange sekvenser av likelydende tekster og partiturer fremstår som litt ugjennomtrengelige. Blir jeg vitne til fortidens kunstform, det være seg eventer og happenings som fant sted i en kunsthall, på en jernbanestasjon eller i et japanske tempel, og som det nå finnes skriftlige spor av? Lesningen stopper opp som sulten ved et ensartet lunsjbord, før jeg gjør en selvkritisk oppdagelse:

Når jeg stanser opp før mettheten inntreffer (metthetsfenomen ikke ukjent blant kritikere) får jeg øye på hvilket tilfang av kunnskaper, ideer og tankekraft som disse små tekstene bærer med seg. Ikke tenk, hvisker en stemme, det er bare å stanse i tide. Onos kontemplative formasjoner rommer både rommets mulige enkelhet, stillheten og tingenes merkverdige orden.

Tusenfrydprat

Vekten av en tusenfryd er:

1 kilo mindre enn hjernen din

50 kilo pluss en vind

tre fjær

en dråpe av din mors tårer

3 milliarder kilo minus havet

Samtale med munk

Å være blant Yoko Onos tilhengere var en gang i tiden å begi seg inn på et område der en viss form for cool atferd og språkbruk ble forventet. Ikke slik i Onos tekstlige universer. Der er det nettopp forventninger som skal endevendes. Det er ikke for ingenting at jeg utbryter et «yess» når jeg leser om samtalen med den buddhistiske japanske munken mot slutten av boka. Han er misfornøyd etter å ha overvært hennes atypiske konsert, men kommer også til å bemerke: «Men det er jo det samme som vi driver med?»

Kunstbok/poesi

Yoko Ono

Grapefrukt

Gjendiktet av Simen Hagerup

200 sider, Kolon forlag 2022

grapefrukt

En annen minimalistisk dialog handler om en eldre filmregissør med en forholdsvis fersk berømmelse. Han bruker 60 år på en dokumentarfilm om en herremann som omsider dør – av diaré. Jeg tør ikke røpe mer, men teksten er hylende morsom.

Som et riskorn

La oss ikke slippe buddhisme-temaet. «Mental rikdom bør forurolige akkurat som fysisk rikdom», leser jeg. Yoko Onos sentrale metafor er ikke sennepsfrøet:

«Det er fint å holde seg med fattige omgivelser, lyder, tenkning, tro. Det er fint å holde seg liten som et riskorn, i stedet for å bli større. Gjør deg uunnværlig, som papir. Se lite, hør lite, og tenk lite».

«Poeten Geir Halnes forener biologi og bønn»

Henger ikke utsagnet fra den velstående Yoko Ono dårlig i hop med alt det uttenkte i hennes happenings og instruksjonene på papir? «Den eneste lyden som eksisterer for meg, er lyden av tanken», skriver hun i en annen sammenheng. Likefullt er kraften til å endre det tenkte og tankemønstrene, skjerpe erfaringene og persepsjonen, parallelt til stede både i tekster og tegninger. Hun henvender seg svært direkte til publikum på formnivå, men er ofte skjult og anonymisert i egne fremføringer.

Vi får lære å kjenne kunsten til den Yoko Ono en hel verden stiftet bekjentskap med som fredsapostel.—  Freddy Fjellheim 

Flere ganger får språkbildene hennes meg til å minnes den belgiske maleren og billedhuggeren René Magritte og hans surrealistiske motiver, for eksempel når jeg leser HÅNDSTYKKE:

Rekk opp ei hånd i kveldslyset

og se på den til den er gjennomsiktig

og du kan se himmelen og trærne bak den.

Nærmere leken

Ono bruker selv begrepet «instruksjoner», og det er da like mye snakk om å være som å lære. På et dypere plan handler det om å sette seg i de andres sted, «out-of-the-body», mens kroppen mottar være-instruksjoner, som denne naturøvelsen fra DYRESTYKKE: «Ta en væremåte fra en/ dyreart og gjør den til din egen i en uke». Væremåtenes muligheter baserer seg på det språklige sammenligningsleddet «i stedet for»: «Skaff deg en person/ i stedet for et speil.»

Tilfeldighetsmystikken skinner gjennom som en replikk fra et Beckett-stykke: «Tegn et kart for å gå seg vill». I Grapefrukt får vi lære å kjenne kunsten til den Yoko Ono en hel verden stiftet bekjentskap med som fredsapostel. Hun inviterer de passive til fredfull handling og fantasifull lek, slett ikke helt ufarlig:

«SOLSTYKKE. Se på sola til den blir firkantet». (Vinteren 1962).

Du kan ta denne boka med ut i sommeren, som gjemmer seg under høsten. Sol deg til jul. Ikke glem våren. Ikke glem solformørkelsen.

Velsigna ambisjoner

Av Freddy Fjellheim

13/06/2022 10:44

Skal en poet nøye seg med allmenndannelsens ord og uttrykk, eller er det fritt valg på øverste hylle?

Geir Halnes er forsker ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og nå forfatter av tre diktsamlinger, i tillegg til et 70-talls publikasjoner innenfor nevrovitenskap og desslike. Han kom nylig med en diktbok full av vidd og en del vanskelige begreper. Jeg tenker at interesserte lesere må forventes å kunne google fagterminologi hen ikke har umiddelbar tilgang til, og samtidig få oppdage poesi som er noe mer enn ord på tube. Også dikt kan lede til ny kunnskap og dypere forståelsesformer.

Halnes bok heter altså La og er i tre deler. Første del er en komposisjon av la-setninger, og første setning lyder: «La det begynne/ enkelt». Grammatikalsk kunne dette kanskje kalles bydende konjunktiv, ikke ulikt formen vi kjenner fra Fadervår. Referanser til både Matteus-evangeliet og Petter Dass spiller forresten med gjennom boka, og spillet er et språkspill med noen velsigna ambisjoner, mer om det straks.

la meg lete etter deg

i kjærligheten

kunsten

pinealkjertelen

Store du, i lille jeg

Logiske blødmer og avanserte tankefigurer veksler med det som er et must i nesten alle norske diktsamlinger, et innriss av hverdager og levd liv, som bildet av kona der hun sover med katten i armkroken og våkner av kaffeduften fra kjøkkenet. Nice, som unge folk sier. Men poet Halnes synes å ville noe mer med det levde livet enn å poetisere virkeligheten.

hvis jeg våkner om natta

trekker jeg gardinene fra

og ser 13,8 milliarder år tilbake i tiden

Snakk om å våkne. Tidlig blir det klart at vi skal møte et lyrisk jeg som ikke bare finnes i et overført du, men som simpelthen konstituerer et språklig område for skaperkraften, altså det store du i det lille jeg, og det lille jeg i det store du og deg. En poet som er underveis til slike erkjennelser, kan skrive vers du ikke skal glemme:

jeg brenner som en rød gigant

slukner som et barn som drukner i seg selv

Halnes søker en form for realitet jeg ikke ønsker å begrepsliggjøre, av respekt for det åpne spørsmålet. La meg bare nevne at han ikke bare «oversetter» menneskelig tro, kjærlighet og handlinger til nevroner og biovitenskap, men han lar også den menneskelige erfaringsverdenen få beholde sin selvstendige realitet i språket.

Poesi

Geir Halnes

La

79, sider Oktober 2022

La

Evolusjon og lovprising

Jeg får lese et dikt om evolusjonen (side 47) som simpelthen er et mesterverk av forenet innsikt og kunnskap. Det innledes med strofen «forutsetningen for oss/ var vann, tørst og vannskrekk/ representert ved fosfolipider i havet» – og slutter med ordene «la oss tilbe deg/ eller sperre deg ute».

«vann, tørst og vannskrekk» er en innertier av en formulering om livets opprinnelse. Det er mange slike gjennomtenkte og til dels paradoksale verselinjer som ikke desto mindre er spirituelle. La er en bok det er morsomt å lese og grunne over, og fosfolipider er forøvrig en gruppe fettstoffer som blant annet utgjør en viktig del av cellemembraner, altså ren biologisk kommunikasjon.

«La» er en bok det er morsomt å lese og grunne over.—  Freddy Fjellheim

I siste del er det tid for lovprisninger og sammensmeltninger av det store og det lille du. Dette er også økopoesi i stor skala. Særlig de første diktene i denne sekvensen er kjærlighetsdikt som berører, og med håpsbringene innsikter til den som strever og har tungt å bære:

i et uendelig stort univers

vil det finnes noen som forstår

Stemninger og evighet

De to siste diktene i samlingen overrasker. Ikke først og fremst fordi de er litt pratsomme og i overkant poengterte. Nei, når Geir Halnes skal avslutte en diktbok det knapt finnes maken til på norsk – Jon Ståle Ritland kunne være en beslektet poet å nevne – kommer han med en konklusjon. Stilig og logisk nok, konteksten tatt i betraktning. Det er mulig han underveis har latt seg inspirere av Bob Dylan fra eposet «Murder Most Foul», og han ender med å kalle meningen med alt «et slags stemningsverk». Menneskeligere kan det kanskje ikke sies?

Likefullt, stemningenes forsvinnende hormoner kan vise seg å ha vært en høyst forbigående livsmodus. Kjærligheten, derimot, rommer denne «større kompleksitet» som La oppfordrer til på første side. Stemningene blir muligvis integrert i kropp og konstitusjon først med de hjertehormonelle handlingene våre? Livets bok, heter det vel. Døden kan dermed bli noe større enn en ebbende (stemnings)bølge i kosmos, snarere en ladet partikkel; hvis Gud så vil og venter på vårt siste og evige ja.

Jeg glemte visst å nevne at La også har språkmusikalske kvaliteter. Setningene er så helstøpte og rytmen så avstemt at poesifestivalene bør stille seg i kø.

NE-RAN-TE OG OPP

Hva er det Johanne Fronth-Nygrens babbulistiske dikt driver med?

DIKT

Johanne Fronth-Nygren

Vannverk

76 s.

PODCAST

AV FREDDY FJELLHEIM

Sober litteraturkritikk har noe til felles med den rene litteraturen; den unnviker med estetiske midler «det store vi» og forsverger de mange liksom-likestilte jegene. Disse samtids-jegene flokker seg i små og store fjesgrupper og andre klikker, for så å kretse videre i små og store romaner, i korte og lange dikt, i breie og smale bokanmeldelser. Men de slipper ikke inn i Vannverk.

Enn si i vaskesedler: Allerede forlagets definisjonsmakt kan bidra til å underminere denne diktsamlingens subversive kraft ved å plassere diktene i «et levende, pumpende økosystem». Salgbart i ditto kritikernisjer, ikke direkte galt, heller, men i litteraturens kretsløp kan mye forspilles ved fiffig systemaksept.

Fronth-Nygrens Vannverk innbyr til freidigere erkjennelser enn de litterære og er kommunalt i ordets universelle betydning. Jeg har selv trøbbel med å nærme meg de lekfulle og dødsoppriktige diktene med kritikerspråk. Etter å ha lest boka trekker jeg meg derfor langt unna lesning og notater, for å prøve ut en slags kontemplativ glemsel. Jeg vil høre, se og ane hva ordleken, barnebabbelet, ordspillene, innrimene og de lydmalende diktene kan innebære, ja hva konsonant-slegga og vokal-sleiva avstedkommer dersom systemdiktning avventes.

Fred og bevare, jeg oppdager dikt som har kapasitet til noe større enn poesi og dens sirkulære urbanitet, med et vidt spekter av ytringssentimenter som trass, humor, platityder, jubel, hengivenhet og tro! Hvor ofte blir det skrevet dikt som ikke handler om poesi, kommer jeg til å undre i det midlertidige avstandsrommet.

Spaden er denne diktbokas aktive redskap og symbol.

Stilistisk blir det tidlig klart at diktene gjør bruk av hymniske former som salmenes fellesskapsrim og anakronistisk språkbruk a la «hine» og «thi». En nærmest besvergende bruk av ordfortettende rimformer lines opp i kø foran tungespissen. Eksempel:

solbergtatt langt inn i

lune betongveggen

blokka den bevrer

av boende ro

barnet beiter på   mors drømmer

Solbergtatt   høyredikt? Fort gjort! Samlingen er så forunderlig at det er meningsløst å peke ut gode og dårlige dikt. Diktene er basert i en folkelig fortellermåte som sier «Hør nå her, dette skal du vite, for det skjedde». Den narrative driven og understrømmen i boka er kraften som holder de maksimalt ujevne diktene sammen til et overbevisende hele, både i sine enkeltdeler og som forløp. Dette er vitnelitteratur som lenker byens underjordiske system av vannveier til kroppens årenett og flow, med overjordens regnfall, morsmelk, elver og fjorder, ofte med – unnskyld omskrivningen – bakvendt ordstilling.

senker jeg meg helt

til grunnfjellet meg møter

skal frukt  og blomst  og flor  og vekst

viltert oppad vokse

i saftig grav

jeg vokser best

spirende

i spatak

Jeg skulle ha kommentert den fiffige tittelen Vannverk og Aslak Gurholts velvalgte koboltblå font Mercury Text, men velger å holde meg til en lyttende fjernlesning et stykke til. Hva er det mitt tredje øre oppfanger der oppe og der nede? Vannverk er slett ikke noe maskinelt system som pumper i vei, heller en desautomatisering av språket, for å bruke den russiske formalisten Viktor B. Sjklovskijs lite underliggjørende begrep. Men diktene er definitivt både høyt oppe og langt nede i språklige hierarkier. Her finner jeg stiliserte unger og mødre i flere generasjoner, det er knall og fall og døden nær, leiligheter, ensomhet og bygater. Bypoesi? Kan så være.

*

Høyere i luftlagene er det noen usynlige overlevelseskraftlinjer som strekker seg mellom deg og meg på ulike hjertefrekvenser, på menneskesteder som kanskje ikke oppfattes blant tidens mange superflinke poeter? / Hvor mange erindrer det urene, kranglete og storsinnede fellesskapet som gikk forut for individualismen? Einar Gerhardsens navn er ofte å høre for tiden og blir jammen påkalt i et av diktene i Vannverk. «fjordvendt   solslikkende», lyder den poetiske takksigelsen som føres helt frem til en prosaisk takksigelse i en note på siste side. Der takker poeten både velferdsstaten og «alle som har gitt meg språk».

Det høye og det lave som stilnivåenes gatekamper – for alt jeg vet med gjenlyd fra Smaalenene. Jeg assosierer altså til det geografiske og sosioøkonomiske området som bl.a. het Østfold, og Viken, og Østfold igjen. «Byens marker». Ikke bare sammenhengskraften fra den muntlige østfoldske fortellerkunsten, men også trampekraften fra halsende enderim og gjallende ekko fra bastante festsanger. Det er utlagt: viljen og evnen til å bevitne at fellesskap sjelden utfolder seg i kunstens og litteraturens høye haller. På gølvet trampæs det, og sparkæs opp en høyere himmel, god som noen annen, så lenge det varær, som døm sier nerante.[1]

Fronth-Nygrens dikt er både kunst og godt håndverk, men de opparbeider i tillegg den ydmykhetens kraft som er alle frigjøringers begynnelse. Det lille ordet «takk» åpner stillferdig forandringens mulighet.

Utvalgte lesere vil for lengst ha registrert at jeg slår sammen «babbel» og «rabulist», for å få med navnene Rabelais, Arild Nyquist og ja, rånernes prosadronning, Amalie Kasin Lerstang; dette som en namedroppingens dunst til dem som gjerne vil sniffe litteraturstoff og sveive i gang betydningsmaskiner.

jeg har spavendt språket

løftet kumlokket og hørt

vannet renne og surkle

som rikdom som bare er rikdom

så lenge vi husker at

den er   vår

er ingen følge   av meg selv

jeg har hørt det klukke

om valg tatt av oss

om valg vi skal ta

for vannet og byen

for moren og barnet

neste års blomstring

Her ser vi anslagene av uforløst høysang, eller den språklige modusen der det hymniske paradoksalt nok løfter hele den morunderlige datterboka til høyder vi ikke ante fantes i krigsherjede landskap og lange setninger. Vannverk begynner med det lite hårete adjektivet «pussig» og slutter i den visjonærere jubelens eneste bokstav med glorie:

i fjorden renner vi

som tiden

å!

gyllenløvet være dagen

alfabetets siste bokstav

jubelens begynnelse

å!

Den sanne folkelige litteraturen forløses i lesernes hjerter, og Johanne Fronth-Nygren er dens kløktige ordmor.

[1] «down under»

Lakonisk erotikk og biologisk poesi

Lisa Him-Jensen dreier på språket slik at noe ukjent blir synlig og ubehagelig.

Freddy Fjellheim15/03/2022 22:18

Den optimale litteraturkritikken er ressurskrevende og forutsetter strengt tankearbeid og kritiske begrunnelser. La det i den sammenheng være bemerket at de fleste norske bøkene jeg anmelder er velvillige. De kommer leseren i møte og ber om godt vær.

Ikke slik med Sifonofor. Poeten tar like godt i bruk den byråkratiske pronomenet «man» og observerer natur og mennesker med en tidvis tørr og forskeraktig saklighet. Tegn til ømhet og sårbarhet blir underlagt tilfeldighetenes spill.

Slik tilbyr Lisa Him-Jensen leserne avstand til fenomenene, og virkningen av dette grepet blir naturligvis tydelig når språkbruken endres. Hun benytter for eksempel konjunktiv for ytterligere å skape usikkerhet om hva som kunne ha skjedd, og siste avdeling heter Konjunksjoner, altså alle de små bindeordene som indikerer sammenheng i språket.

Mannlig objekt

Tittelen Sifonofor refererer til kolonimaneter der utallige nesledyr går sammen om å danne kolonien. Hvert nesledyr er en egen enhet, men danner til sammen en enhetlig organisme. Et eksempel er manetsystemet Portugisisk krigsskip, et maritimt rovdyr som er i ferd med å invadere nordlige breddegrader.

Formmessig er disse diktene ofte korte situasjonsbeskrivelser som veksler i kvalitet og beskaffenhet. I en av avdelingene leser jeg en lakonisk fremstilling av det erotiske forholdet mellom en student og en professor. Det lyriske jeget observerer det kjønnede professorobjektet fra bakerste rad i auditoriet.

Med posisjonering av det slaget blir mannlig seksualitet til et objekt og en kulturell tingliggjøring, noe som vanligvis rammer kvinner.

Poesi

Lisa Him-Jensen

Sifonofor

80 sider, Cappelen Damm 2022

Sifonofor

Leker med leseren

Den kvinnelige observatøren er på sin side en absolutt narsissist som betrakter seg selv fra «halvannen meters avstand» og noterer: «mitt nåværende ansikt, opplyst i vissheten/ om å være midtpunkt, som altet dreier seg rundt». Sakligheten i denne boka undermineres av en skjematisk ironi.

«Jeg bar en glassmanet/ i hendene gjennom de lange korridorene/ Inni gelékroppen fløt den rosa blomsten, /som ikke er en blomst men et kjønnsorgan».

Det er en selvbevisst poet som kan introdusere en smukk metafor i én verselinje og overforklare figuren i neste. Him-Jensen leker nok litt med leseren. Jeg får da heller ikke helt grep om hvorvidt den åpenbare apatien og defaitismen i diktene er en gjennomført beskrivelse av (manglende) livsfølelse, eller bare et resultat av en koloni med gode og mindre gode dikt som til sammen skal danne en koherent tekstkropp. «sollysets dublering/ mot fortauet» kan stå som et eksempel på poetisk fjas.

Den poetiske styrken finnes i diktene som undersøker betente sosiale hierarkier.—  Freddy Fjellheim 

Mer språklig syre

Poeten er også billedkunstner, leser jeg. Det har hun til felles med Silje Linge Haaland som i fjorårets diktbok Desperasjonsanimasjon tok seg språklige friheter på en original måte. Lisa Him-Jensens poetiske styrke finner jeg i diktene som undersøker betente sosiale hierarkier, og hun skal ha kred for en ambisiøs komposisjon og undersøkelsen av grensene mellom mennesket og naturomgivelsene. Disse levende grensene kunne tilføres litt mer språklig syre enn denne poeten spanderer.

«Vermehren Holm rydder poesiens sti i prosaens jungel»

For den som vil fordype seg i Him-Jensens andre diktbok, kan disse verselinjene være et sted å starte:

«Jeg er ikke kvinnen/ men barnet/ som spiste skrukketrollene/ under dørmatten».

Trenden med poesi som vender oppmerksomheten nedover i maritime systemer og innover i jordlagene mikroskopiske mylder, og som med en viss nummenhet feirer den organiske nedbrytningens prosesser, finnes det tegn til også i Sifonofor. Men denne diktboka setter tross alt mer på spill enn grosset av norske diktsamlinger.

Beskyttelse til ukrainske forfattere og kunstnere

 Av Freddy Fjellheim, Wiggo Andersen, Monica Isakstuen, Roy Freddy Andersen, Selma Lønning Aarø, Lars Tore Bøe, Christen Hvam, Roskva Koritzinsky, Kalle Solgård, Liv Mevang Bjerkensjø, Simen Hagerup, Anne Fjellro, Helga Johanne Størdal, Victoria Kielland, Rodrigo Villagra, Signe Prøis, Kristin Winlund, Solveig A. Egeland/Håpets katedral.

Kjære ordfører Siri Martinsen! Ukrainske medmennesker er i stor fare. 

Vi som undertegner dette oppropet ber deg bidra til at Fredrikstad kan ta imot noen av verdens modigste forfattere og kunstnere, fra Ukraina. Flere av dem er med all sannsynlighet på drapslistene til de russiske aggressorene, siden disse ukrainske kunstnergruppene helt siden 2014 har engasjert seg i aviser, kunst og bøker mot den russiske invasjonen av Krim, samt konfliktene i Donbas og Luhansk.

Et slikt initiativ fra vår solidariske hjemby vil kunne få gode ringvirkninger.

Norske myndigheter har heldigvis bestemt at ukrainske flyktninger skal tildeles kollektiv asylrett. Grunnet bruken av sin ytringsfrihet vil det være innlysende at ukrainske forfattere og kunstnere står i ekstra fare for å bli internert, drept og torturert og derfor må ha en særlig beskyttelse.

Washington Post har for lengst avslørt russernes planer om å «stilne» opposisjonelle stemmer.

Fredrikstad kan med sitt Litteraturhus, kulturliv og storartede bibliotek bli en forpost i litterær sammenheng, og vi er attpåtil Friby for en forfatter som snart ankommer byen.

Men nå er to million mennesker på flukt: Når Fredrikstad skal åpne sine dører for flyktningene, la oss i henhold til Flyktningekonvensjonens artikkel 1A tilby midlertidig beskyttelse for ukrainske forfattere og kunstnere som risikerer forfølgelse.

Poeten Olga Livshin fra Odessa skrev dette diktet:

What is it rippling across the deck?
What rising? What memory of ocean?
What is it rippling and rising?
The drowned heart, lifted at moment
answers cleraly. Here it comes.


And get your feet wet in a drowning world?
Stand on a rotten dock, obsessed with tide?
The boat´s condemned, the pier sinks. The long port
offers an only country to you, traveler,
a chance of upper air to hopeful smothering heart.

/

Dette oppropet stod på trykk i Fredriksstad Blad 10. mars 2022.

//

This survey plan of the Ukraine was composed in 1639 by De Beauplan, engraved and published by Willem Hondius in 1648 in Gdansk.

Medarbeidere i skapelsen

Med «Skapelsens sukk og klage» anskueliggjør Kari Løvaas at menneskeverdet er noe kroppslig akutt.

Freddy Fjellheim15/02/2022 19:47

Aggressive og voldelige flokker av mennesker har igjen slått seg opp både i Europa og USA. Elendige oppvekstkår og dårlig utdannelse lager grobunnen for dem som koker i hop konspirasjonsteorier og overfører sin selvforakt til utsatte mennesker. Samtidig rykker teknologien stadig lenger inn i oss ved å kunne klippe i gener og sortere bort.

Jeg kommer i tanker om slike tendenser i tiden når jeg leser Kari Løvaas rystende beskrivelser av den såkalte Vipeholms-anstalten i Sverige. Helt frem til 1960-årene drev institusjonen regelrette eksperimenter på mennesker med ulik grad av annerledeshet, eller «utviklingshemninger», som konkurransesamfunnet skulle stemple dem. Glem heller ikke lobotomeringsovergrepene her i landet.

Det er ikke mer enn drøye åtti år siden de tyske nazistene drepte 200.000 mennesker med funksjonsvariasjoner.

Det abstrakte og det livsnære

«Et bestiarium» er undertittelen på boka som graver frem historiske og litterære kilder for å vise oss hvordan hellige og ukrenkelige mennesker kan bli behandlet verre enn dyr. Ikke siden Jens Bjørneboe i romantrilogien Frihetens øyeblikk viste hvordan bestialiteten er innfiltret i maktsøkende menneskers grådighet, har det kommet en bok på norsk som så overbevisende tar tak i kildene til urett.

Ved hjelp av den svenske forfatteren Lars Ahlins tankegods diskuterer Løvaas den teologiske kampen mellom den abstrakte og menneskefjerne «kosmiske fromheten», og tømmermannssønnens nærhet til menneskets risikable liv og harde kår.

Gudskraften vokser frem blant dårer og maktesløse, er budskapet. Selv ikke en søppeløy av plast er forfatterens gudsbegrep fremmed.

Konflikten mellom frelsesverkets himmelhøye skjønnhet og menneskers beinharde liv i denne verden er reell i kirken og kulturen, men jeg undres på om ikke motsetningen kan være noe utdatert. I dag begynner vi så smått å forstå at byggesteinene i makrokosmos finnes i cellenes mikrokosmos, og at livskraften i hjertene våre gjennom bønn og kontemplasjon kan skape et vita activa, for å beskytte og opplyse hverandre.

Essay

Kari Løvaas

Skapelsens sukk og klage. Et bestiarium

175 sider, Kolon 2022

skapelsens sukk og klage

Barnets blikk

Løvaas lar sin sønn August være omdreiningspunkt i essayet, med Selma Lagerløfs romanskikkelser og selvbiografiske skildringer som motstykke. Kombinasjonen blir ekstra virkningsfull fordi familien bor like ved Lagerlöfs sagnomsuste Mårbacka.

August er født med Downs syndrom og lyser i verden. Litterært sett er det utsøkt hvordan Løvaas veksler mellom Lagerløfs skildringer hundre år tidligere og sine egne varierte skogsbeskrivelser fra torpet der hun og familien bor. Det er akkurat som sønnen om August, via Lagerløfs verden og morens små fortellinger, slipper ut av fortellingens fiksjon og inn i sine sanne omgivelser som et lite, kjempende menneske. Barnets blikk i disse tekstene er helt avgjørende for essayets klare og åpne språk.

Intervju med Løvaas: – Litteraturen benekter ikke det forkrøplede livet

Bibelens beretninger

Essayisten bygger på benjaminsk vis (etter den jødiske filosofen og forfatteren Walter Benjamin) opp essayet som et rytmisk forløp av ulike teksttyper, men da fordres det større litterær ulikhet mellom fragmentene enn det Løvaas tar sjansen på.

Barnets blikk i disse tekstene er helt avgjørende for essayets klare og åpne språk.—  Freddy Fjellheim 

Hun åpner med en systematisk og idéhistorisk drøfting av vår kulturs menneskebilde der stoffet kretser om Bibelens skapelsesberetninger. Hun skriver om Aristoteles funksjonalistiske definisjon av mennesket som «dyr pluss rasjonalitet», og hun går i dybden med renessansefilosofen Pico della Mirandolas Lovprisning av menneskets verdighet. Tilfanget av teoretiske og skjønnlitterære kilder er stort og i partier litt gjengrodd, for å holde meg til skogens realitet.

Avslutningen av essayet utvikler et originalt perspektiv på arketypiske menneskelige attributter der skapelse og skapelsesberetning, naturforståelse og menneskebilde er brennpunkt. Romantiseringen av naturen får samme prinsipielle kritikk som den kosmiske fremmedgjøringen.

«Lindstrøms noveller inviterer til å se og deretter se om igjen»

Når Løvaas på mesterlig vis samler trådene og fletter lesningen av blant annet King Lear, jødisk mystisisme og poeten Paul Celan til en troserklæring om litteraturens vitnefunksjon, forløses også bokas kapitalismekritikk. Det handler om «en uendelig revolt», men også om alle de falske verdiene «som legitimerer og bortrasjonaliserer uretten».

Langsomme egenskaper

Nettopp gjennom et mangeartet oppgjør med mishandling, tortur og maktfullkommenhet, skaper Skapelsens sukk og klage et markant brudd med fiksjonaliseringen av urett. Med det mener jeg den dagdrømmeaktige kombinasjonen av omgivelsenes likegyldighet og offentlighetens kunnskapsvegring.

«Samtaleboka med Thorvald Steen kan bli stående som et kampskrift for menneskets verdighet»

Selv i et samfunn som lett tillater seg å forbruke mennesker som varer, kan skolen ennå bli fellesskapet der unge mennesker får lære om noe mer grunnleggende enn «verdier», nemlig om menneskets verdighet og feilbarlighet. Mens offentlige og private skoler i mange land sikter mot funksjonsdyktighet og konkurranseevne, har for eksempel Steiner-skolene tatt vare på nærheten til menneskets praktiske og langsomme egenskaper. Da trives kjærligheten. Deres Camphill-bevegelse verden over har dannet små samfunn der funksjonsulikhet og ulike talenter fører til gjensidig læring, utdannelse og samhold.

Kollektivt immunforsvar

Løvaas viser frem mange varianter av fysiske overgrep og tortur, men det eksisterer også et svært oppland av vage og til dels usynliggjorte undertrykkelsesformer – ofte basert i språket – som jeg håper hun vil vie oppmerksomhet i det som angivelig blir en essay-serie. Hennes språklige redskaper og analytiske evner vil egne seg: Mental vold er ennå ikke satt tilstrekkelig på dagsorden i offentligheten, selv om både jurister og psykologer arbeider med å kartlegge denne godt skjulte volden.

Romantiseringen av naturen får samme prinsipielle kritikk som den kosmiske fremmedgjøringen.—  Freddy Fjellheim

Den som kjemper verdighetens sak, kan også være med på å redde overgriperen fra uverdige handlinger. Vi kan kalle denne verdighetskampen for vårt kollektive immunforsvar, altså at fellesskapene utgjør en kollektiv organisme, beslektet med kroppens selvbeskyttelse. Det skjer når familie, naboer og venner hegner om og forsvarer alle former for annerledeshet. Denne lysbærende innsatsen kan styrke utsatte mennesker mot destruktiv atferd og mørklagte gjerninger.

Slik sett gjør Kari Løvaas med sin nye bok en stor og varig innsats både som forfatter og medmenneske. Hun rydder ny grunn for menneskeverdet.

Samtalens hellige bønn og hjertets omgivelse

BOKESSAY: Andreas Vermehren Holm har mye å fare med. Iherdig rydder han poesiens sti i prosaens jungel, skriver Freddy Fjellheim. 

holm
HAMLET: Sider fra William Shakespeares «Hamlet» dukker opp som bearbeidet grunntekst i palimpsesten «Vognstyreren» i Nye mytologier. Illustrasjoner fra sidene 343–345 i boken. (Fra boken Nye mytologier )

Av Freddy Fjellheim04/02/2022 09:00

Palimpsest (gresk: «skrapt på nytt») – dette litt mystiske begrepet som skriftdyrkere omgir seg med – har blitt et kjennetegn for forfatteren Andreas Vermehren Holm, som også er forlegger og gjendikter fra flere språk. I Danmark har for eksempel forfatteren Klaus Høeck arbeidet med palimpsester, og kunsthistorien kjenner mange eksempler på fenomenet som stammer helt fra papyrusenes tid.

Nye mytologier består av ulike sjangre, hevder forlaget. Det kan være, men denne mangslungne og omfangsrike boken er først og fremst et langdikt, vil jeg hevde. Bokgjenstanden er så tykk og så tung at jeg bokstavelig talt måtte hyre en bokholder for å kunne lese, da lesestativet brøt sammen under vekten av all lærdommen. Her kommer de storsultne skriftelskernes coffeetable-book, 1818 gram.

Skravert mening

Palimpsestene i Vermehren Holms versjon er nyskapte, fargelagte og tolket, blant annet i Rorschach-lignende formasjoner der forfatteren skraverer ut enkelte ord og setninger, delvis stryker linje for linje eller hele siden. Enkelte steder skimtes også originaltekstene bak vannfargene. I forløpet av skravert mening fornyes språkbildenes mulige skjønnhet kontinuerlig. Stilnivåene er beslektet med buddhistiske tankespråk og det vi i Vesten kaller tankepoesi. Jeg leser et poetisk subjekt som bevitner sine lesninger gjennom estetiserte notater.

Stilnivåene er beslektet med buddhistiske tankespråk og det vi i Vesten kaller tankepoesi.—  Freddy Fjellheim 

Et slikt formspråk angår også den kristne mystikkens subjektive erfaringsspråk, som streifer den objektive sannheten om Gud, menneske og natur, men i et guddommelig mellom-rom. Det er der dualisme oppheves. Lyset skinner i mørket, bare vi lar sansene lære å «skrape» litt i overflaten, og selv bidrar med å gni oss i øynene, sånn at det indre øyet oppnår sitt sapfiske nattesyn, skimrende (Sapfo, fragmentenes lesbiske poet i ettertidens lesning).

Sapfo nyoversatt: Uunnværlig 

Hva poesi er

Jeg stiller meg noe tvilende til det fancy valget av tittel på utgivelsen, til tross for at det poengtert nok kan spille på Roland Barthes klassiker Mytologier. Et av Barthes konsepter var lysten ved teksten, og den litterære tekstens innforlivelse i andre tekster av alle slag, profane og sakrale, i alt fra reklame via bruksanvisninger og poesi. Vermehren Holms skrift korresponderer på overflaten med en slik lettvektig tekstforståelse, men går så ad fontes, som det het, til de klassiske kildene.

Pave Frans nominert til Nobels fredspris

Årets gigabok (673 sider), en komposisjon av egne og andres tekster fra en rekke bøker, tidsskrifter og utstillinger, med fotografier av kunstverk, ruiner og personer. Tittelen viser uvilkårlig til denne egne tekstkroppen og blir dermed en tanke selvforherligende, i et poetisk arbeid som etter mitt skjønn oppfrisker samtidens forståelse av hva poesi kan være.

Poesi

Andreas Vermehren Holm

Nye mytologier

680 sider, H//O//F 2022

nye mytologier

Et handlingsmiljø

Det er neppe noe kjent medium – herunder «sosiale» medier – der ikke disse forløpene av poetiske essays, tekstbrokker og paradoksal mening kunne vinne innpass. / Vermehren Holm er ikke sansespråkets poet, snarere et poetisk medium for tolkning av evolusjon og åndshistorie.

«Overalt påfaldende lakuner, forstyrrende gentagelser, massive selvmotsigelser. Det er en skabelsesberætning: / oprindelsen er uforseglet og åben».

I teksten som sitatet er hentet fra bekjenner skriften selv at det estetiske er en moralsk kategori. Verket danner i alle fall et handlingsmiljø, et begrep poeten Gunnar Berge har benyttet. En slik idé om et større virkefelt for poesien er ansporende fordi det vil vise noe Vermehren Holms litterære form er ganske alene om.

Tenkende hjerte

Når utvekslingen mellom fargeflater, bilder og tekster er så romlig i sin form, kan diktverket og kunstverket overføres til mange livsområder for sansning, oppfattelse og erkjennelse. Sakpoetens nye og gamle mytologier har et undringspotensiale som inneholder et ubegrenset antall undringer (for å tåle et tvilsomt flertall av substantivet). Poesien blir et medium for å se sannere enn til romanforfatternes «virkeligheten», nemlig et kosmos der sandkorn, hverdag og planetenes myriader viser seg å være poetisk i all sitt velde; ufattelige dybder, endeløs kjærlighet og et tenkende hjerte.

Hjertet er omgivelsens organ / kosmos i våre celler er velsignet med en overflod bare hjertet får ane / i den stillhet som kan vente (på) stillhetens velsignelse.

Sladd heretter ordet «virkelighet» i litteraturen; omgivelse er den sanne kategorien.

Palimpsest

  • Fra gresk: «utskrapet igjen»
  • Et manuskriptark, opprinnelig av pergament, hvor den opprinnelige teksten er slipt ned slik at det kan gjenbrukes.
  • Brukes også som litteraturteoretisk begrep om et litterært verk som utgår fra eller aktualisere en eldre tekst. Eksempel: James Joyce Ulysseslener seg på Homers Odysseen.
  • Kilde: Store norske leksikon

Omgivelsesmennesket

«Virkelighetsmennesket» har ennå ikke tatt inn over seg at fylde og tomhet, bevegelse og stillstand, motstand og medgang, støy og stillhet er del av samme kroppslige og kosmiske betingelser som har omslagets kraft og omvendelsens nåde iboende.

Konflikter og motsetninger kan forløses på et nytt nivå, forsoningen, om vi tar imot. Fordi vi mennesker er redde for å dø (og tape terreng), produserer vi falske motsetninger en masse og etablerer teknologiske grenser mot naturomgivelsene, som er oss selv.

Se om ikke Frans av Assisi er følgesvenn også i Andreas Vermehren Holms litterære landskaper.—  Freddy Fjellheim 

Av samme grunn er det et pinlig nederlag for den perfeksjonssøkende teknatur-kapitalismen at det stadig finnes medmennesker som sulter og lider, alene og utstøtte, midt iblant oss.

Er vi redde for stillheten fordi den er helhjertet? Klimaomveltninger, pandemi, miljøødeleggelser og personlige kriser – håpet er krisens bærekraft. Omgivelsesmennesket blir givende og handlingsorientert:

Se om ikke Frans av Assisi er følgesvenn også i Andreas Vermehren Holms litterære landskaper. Asketen og poeten, som lovpriste skaperverket for alle tider, blir innlemmet i et dikterspråk der enkelhet og ydmykhet bærer frem det åpne kunstverket.

Andreas Vermehren Holm
REFERANSERIK: Andreas Vermehren Holm (f. 1988), er forfatter og oversetter. Mye mytologier er hans siste utgivelse.  (Sveinung Rudjord Unneland.)

Sanselig medvirkning

En bok som dette inviterer leseren til å bla og bevege seg friere i teksten, en sanselig medvirkning. Ordtrette vil kunne lære å lese poesi med Nye mytologier. Selv øynene våre kan med års trening øves opp til en hjertelig og kroppsnær lesning mange kjenner fra sine barneår, som opprinnelig ikke skiller mellom lesningen av medmennesker, miljøer og natur.

Denne poeten klarer å utmynte en barnlig famlende form, bygget ut med sitater, allusjoner og historisk kunnskap. Han reiser til Volterra og gir betagende beskrivelser av etruskernes moderkultus; i Egypt med en kort idéhistorisk reportasje fra biblioteket i Alexandria; fra Roma og en kjent kirke, et dikt der diktet selv avgir en ørliten åpenbarelse. Lyset fra Akropolis og ekkoet fra Delfi sildrer gjennom boksidenes tidsbrønn.

I likhet med den tyske poeten og essayisten Durs Grünbein står Vermehren Holm i levende rapport med våre kulturelle forutsetninger, bare at hos sistnevnte synes tiden å være sirkulær og organisk.

Palimpsestenes lånte ord og setningsbrokker er hentet fra tenkere og forfattere som Freud, Wittgenstein, Blake, Rilke, Fanon, Tarkovskij med flere. De litterære notatene kan for eksempel veksle med et brev til forfatterens mentor Jørn H. Sværen der hendelser og historiske linjer i egen barndom avdekkes.

For meg er det den allestedsnærværende poesiutvinningen som utgjør livslinjen i dette arbeidet, her med noen sider fra Shakespeares Hamlet som bearbeidet grunntekst i palimpsesten «Vognstyreren»:

«Angst var begyndelsen / Forvandling/ Veien uden øyne/ nævn os Eden/ – / Svar mig/ Hvor skal jeg hen?»

Cârstean og Farrokhzad anmeldt: Hvordan oversette forræderi?

Flere stilnivåer

«Husk at vi er fødte», står det på side 593 (ikke memento mori), og på etterfølgende side får leseren et skriftspor som sier «Vi er primitive/ derfor fyldes vi av kærlighed».

Det vrimler av slike velformulerte påminnelser. Mon det er påstanden som er primitiv? At menneskekroppen er bolig for både treenighet og tre nivåer av eksistensen er Skapelsens mesterverk og korresponderer kanskje med en klassisk litterær modell som ble kalt Vergils hjul, det vil si høystil, mellomstil, lavstil. I kroppstempelet er instinktene, hjertet og hjernen fra gammelt av sentre for innskytelser, følsomhet og tankeliv, vevet i hverandre med ulik frekvens eller energi

En bok som dette inviterer leseren til å bla og bevege seg friere i teksten, en sanselig medvirkning.—  Freddy Fjellheim 

Forfatteren kunne med fordel gi enda større rom for ulike tekstlige nivåer, for slik å innlemme hele mennesket. En mer radikal benyttelse av de ulike stilnivåene ville i alle fall tjene Andreas Vermehren Holms begavelse for paradokset, som er menneskets dør inn til universets skaper. Samtidig, katastrofevarslene er varsomme og unnselige, likevel tydelige.

«Innsiktsfullt om det spirituelle i en sekulær tid»

En meditativ bønn

Nåde og Kristi kjærlighet for mennesker som flykter og lider, i våre hjerters omgivelser, det er gråbrødrenes fargesyn. Kokett lefling med åndskreftene som stirrer innover i jorden og mot knoklene, fremfor innover i hjertene og til håpet, hørte hjemme i romantikkens epoke. Hos de tyske poetene og filosofene endte naturomgivelse som en blussende indre kategori, antent av ytre beruselse.

Nye mytologier innledes og avsluttes med en slags litterær buddhisme, samt den flertydige setningen «hvilken magt kan nu forhindre jordens fruktbarhet», men i sluttnoten går siste ord til Frans av Assisi og hans siste skrevne budskap, en velsignelse til Broder Leo, – kom hvis du vil samtale. Jeg oppdager at henvendelsens nivå i denne boka er en slags meditativ bønn, stillferdig og prøvende, og samtidig, en samtale. «Øve på at øve», leser jeg underveis, eller gjenklangen fra de jødiske ritualene Jesu ord inkorporerte.

Det er kjærlighetens lille evangelium for oss skrøpelige mennesker, som lettet løfter hender og armer mot det store Du.

Freddy Fjellheim er forfatter og litteraturkritiker i Vårt Land.

Tankefeil i helsevesenet

MED ANDRE ORD Freddy Fjellheim, forfatter / Artikkelen står på trykk i dagens Klassekampen

Definisjonskampen om ME-diagnosen er også et uttrykk for at mediene ønsker debatt-bataljene velkommen, uten å ta selvstendig ansvar og formidle fakta, slik det er påpekt i Klassekampens debattrunde.

Det er grunn til å frykte at splittelsene som opprettholdes i ulike fagmiljøer skyldes manglende ydmykhet overfor pasientene, særlig hos psykiatere som har tilbragt litt for lang tid i mørklagte diagnosesystemer.

Ifølge FNs klimapanel innebærer folkehelsens utsikter blant annet nye epidemier og pandemier. Det tilsier at flere må løfte blikket og begynne å se kropp, sykdom og tilfriskning i et større perspektiv: Splittelsen mellom menneske og natur er den grunnleggende dualismen i vår kultur som smitter over på en rekke samfunnsforhold. Denne bio-kulturelle umodenheten kan neppe overskrides så lenge enkeltmennesker og samfunnsinstitusjoner opptrer på selvhevdende og meritokratisk vis.

Innenfor enhver form for helhetstenkning er naturskade et resultat av falske motsetninger og aggressive handlinger. Dette kan også skje på sosialt nivå med pasientgrupper, fagfolk, etniske grupperinger og så videre. Naturskade oppstår der det finnes relasjonell sårbarhet. Derfor skal sykdom først forstås ut fra pasientenes beskrivelser og bevitnelser:

I den forferdelige ME-sykdommens sammenheng møter pasientene et helsevesen som langt på vei er fastlåst i fag-idiotiens stengte kategorier og kunnskapsmessige skismaer, til tross for at sykdommen er i ferd med å bli kartlagt og anerkjent. De to bokstavene M E synes likevel å gjøre helsepersonell kronisk døve og blinde, særlig ved sykehusenes samlebånd.

ME/​CFS

  • ME, Myalgic encephalomyelitis, oversettes til myalgisk encefalomyelitt på norsk, men betegnelsen myalgisk encefalopati brukes også.
  • Myalgi betyr ‘muskelsmerter’, encefalon ‘hjerne’ mens myelon betyr ‘ryggmarg’. Pati betyr ‘lidelse’ og -itt står for ‘betennelse’.
  • CFS, Chronic fatigue syndrom, kalles på norsk kronisk utmattelsessyndrom.
  • I faglitteratur brukes betegnelsene ofte synonymt. CFS/ME er en sykdom som rammer i ulik grad og uten kjent årsak.

Kilde: Helsedirektoratet

Ved aktiv uvitenhet blir selv erfarne fagfolk passiv-aggressive, hvilket forsterker pasientens behov for å nå igjennom panserne med viktig informasjon: Helsepersonellets lovpålagte rolle tilsier at det er disse som har ansvaret for en forvansket kommunikasjon, men det er ME-pasientene som får overført merkelappen «vanskelige».

Eksemplene er mange på at fagpersoner innenfor flere sykdomsområdet avslører reell usikkerhet når de møter et sammensatt sykdomsbilde med betydelige fysiske smerter, mental utmattelse, hukommelsestap, periodisk endring i fysiologiske funksjoner og ortostatisk intoleranse, det vil si det som gjør at pasientene ofte ikke kan sitte oppreist og må ligge på mørklagte, stille rom. Med et slikt komplekst sykdomsbilde og et ignorant helsevesen vil de fleste av oss måtte bli sin egen advokat. Det er selvsagt dobbelt utmattende for pasienten. Vitsen er tilsiktet.

Ved medikamentering av ME-pasienter for andre lidelser er det for eksempel elementært at doseringen tar hensyn til mulige forsterkninger av eksisterende symptomer, ifølge flere ME-klinikker ved norske sykehus. Det kan være en prøvelse å få selv utmerkede leger til å forstå at kombinatorisk tenkning gir den beste løsningen.

Pasientvitnesbyrd på blogger og i mediene viser at også erfarne psykologspesialister strever med å legge til side diagnosekatalogene. Uaktet sekundære psykiske tilstander er ME-pasientens liv definert av fysiske funksjonshemninger som gir utmattelse og slik mentale belastninger. Tilstandens uforutsigbare mangfold av fysiske lidelser indikerer at den blant psykologer bør forstås ut fra den ødelagte fysiologiske funksjonen og behandles i terapirommet ut fra pasientens individuelle mentale symptomer. Dette er ingen motsetning.

Tankefeilen kan være at ME av leger og psykologer oppfattes som et avgrenset syndrom og en diffus lidelse. «Fortell ikke at du har ME», sa en lege som skulle legge pasienten inn på sykehus. Sosialt opptrer den mentale og kunnskapsmessige splittelsen for eksempel ved at legekontorpersonale kan diskriminere ME-pasienter i pasientkøen for å forhindre «særbehandling» på venterommet. Ønsket om likebehandling ender med dårlig behandling.

I diagnostisk forstand blir tankefeilen her det samme som å gi en bløder blodfortynnende medisiner. «Mer av det samme» er også økokrisenes opphav i kortformat.

Det slår meg at både helse- og sosiallovgivningen kunne få utvidet sine formålsparagrafer med en overordnet verdighetsparagraf.

Min spådom vil være at dette syndromet utgjør en stor mulighet for fremtidens medisin fordi det før eller senere tvinger fagfolkene til å tenke og observere bortenfor spesialistenes enten-eller. Sykdommen kan ifølge Canada-kriteriene (2003) opptre innenfor ulike organer og kroppsfunksjoner som blodtrykk, cellekjemi, immunforsvar, hjerte, lunger, urinveier, hjernefunksjon, ansiktsmuskulatur, hukommelse med mer, ofte feilaktig oppsummert som utmattelse.

ME er slik kroppenes klimakrise og må forstås og behandles på mange nivåer samtidig.

På moderne sykehus er det de hardt arbeidende fagfolkene selv som kaller seg «samlebåndsarbeidere». Det avspeiler presist den gammeldagse tenkningen i helsevesenet, der sykehusfabrikken skal generere måloppnåelse og produktivitet. Det skinner av rutinene, men de medisinske helhetskunnskapene lider og menneskekunnskapen forvitrer. Tilstandene i et kriserammet helsevesen er etter hvert blitt alminnelig kunnskap, særlig fordi pandemien festet grepet om vår kollektive sårbarhet. Tapre helsearbeidere! Nedbemannede sykehus kan hverken gi pasienter eller ansatte verdige forhold.

Men i den andre hverdagen, der alle slags kronikere er pasienter: Burde hver spesialistseksjon på sykehusene ansette en spesialutdannet allmennmedisiner som kan være rådgiver for pasientene og deltaker på legevisittene? Fra et språklig synspunkt synes det å eksistere et oversetterproblem i rutinekarusellenes norske sykehus, og da ikke bare mellom pasient og lege, men også helsepersonell imellom.

Naturmedisinere med medisinsk utdannelse kunne på samme vis hjelpe pasientene og legene til å tenke helhetlig om tilfriskning og kosthold. Tyske, engelske og amerikanske sykehus åpner etter sigende for alternativ medisin. I Norge er kanskje kunnskapsbegrepet for lite basert på klinisk medisin og for mye på teknologi og tester.

Den spesialiserte diagnostikken i det moderne sykehusvesenet avslører sin dualistiske karakter gjennom dårlig kommunikasjon og smalspektret diagnostikk. Det slår meg at både helse- og sosiallovgivningen kunne få utvidet sine formålsparagrafer med en overordnet verdighetsparagraf. Altså at det eksplisitt forbys å trakassere pasienter, pasientgrupper og klienter, og at behandlingen av medmennesket dermed blir overordnet lovgivningens andre formålsparagrafer om medisinsk pasient- og klientbehandling.

Den nye helseministeren burde fordype seg i dette innlysende pasientperspektivet.

Sansenes skjærgård. Synets sol / Freddy Fjellheim

Hva mener miljøbevegelse og forskere med at vi må få et mer bevisst forhold til naturen? Må mennesket-teknaturen lære å se og sanse på nytt?

Forfatternes Klimaaksjon har de siste månedene kunnet publisere opplyste artikler og essays om forholdet mellom dyr og mennesker, om kjæledyr og pattedyr og skadedyr. En av bidragsyterne lot like godt dyrene selv få tilgang til det menneskelige språket, mens en annen åpnet for kommunikasjon med både kanin og hund. Andre av disse utmerkede tekstene betraktet dyrene gjennom kunnskapens briller, men dermed, kunne man kanskje spørre seg, mer som objekter enn selvstendige vesener? Hvis så er tilfelle, hvordan skulle et menneske kunne slippe dyrenes vesensart inn i språket – altså ikke det artsspesifikke ved dyrene – uten å etablere betrakterens makt?

Frantz Fanons kamp i språket når han skriver «Jordens fordømte» (Pax 1967, 1991) kan være en påminnelse om hva som står på spill. Å bli definert av de andre og sett med undertrykkernes blikk, er i vår tid overførbart til fossilindustriens makt over en hardt skadet natur der kapitalister og forbrukere har produsert monokulturelle overgrep like til denne dag. Fremtidens generasjoner blir definert til et liv på en ødelagt klode av fortidens generasjoner. Naturrikdommen som tilhører alle ble et privilegium for de få. La oss se nærmere på hvilken naturrikdom som ikke kan plyndres fra de underpriviligerte.

Har dyr og mennesker gemytt til felles?

La oss utforske et felles blikk, naturfolkenes høyverdige skyhet, det som hverken ser ned på eller opp til, men gjennom, forbi, til siden.

Det være seg dans med ulver, hestehviskere og de hvite fjellrevene i det grønlandske isødet (så lenge det varer) er kanskje fenomener beslektet med den undertrykte kunnskapsformen jeg peiler inn, like mye en del av den menneskelige organismen i form av instinkter og bevegelsesintelligens, som den organismen der skog og dyr manifesterer sitt fjerne blikk på mennesker, tett på mikroorganismenes heite samliv, eller fra høydedraget der Sara Sølberg søker nytt liv i sin nye bok Sarabande (Oktober, 2021). Få bøker jeg har lest går til de grader inn i den ville menneskenaturens biotoper, psykosens nedsmeltninger, i et forsøk på å ta inn over seg det vanvittige tapet av levende arter under antropocen.

Selv er jeg er på leting etter en omgivelseskunnskap som overskrider forståelsen av fakta og forbinder oss med alt levende, det store vi; og samtidig undringen over naturfolkenes intelligens, på respektfull avstand, for å øve opp sansningen av naturomgivelsenes insekter, fugler, planteliv og dyreliv. Denne sansningens øvelse ligner mer på meditasjon enn mediering av kunnskap, en form for sakpoesi forankret i grammatikk, stillhet og setningsbygning, mer enn språkbilde, fremførelse og assonans.

Huhei, fortellinger melder sin ankomst!

«Livet på garden»

Seks år gammel hører jeg en varm sommerdag morfar snakke hemmelighetsfullt med sin datter, moren min. Dagen etter får jeg beskjed om å kle meg pent, for jeg skulle på bussreise med morfar til gården der han vokste opp, ved Skinnerflo på Rolvsøy.

«Vi begynner med de små», sa morfar til bondekona og tok meg med til både stankens hønsehus og grisenes festplass, skyllebingen. Hun mente jeg var kledd for en bytur. Jeg likte dyra, men fant miljøet utrivelig. I fjøset kunne jeg styre min begeistring for kopende kuøyne og arrogante hester i stallen. Sistnevnte kreatur satte regelrett skrekken i meg. Jeg flyktet ut på tunet og befant meg midt i en vakker ABC-bok fra 1963 som handlet mye om «livet på garden», som det het på samnorsk. Aldri var himmelen blåere, med store bokstaver og lysende vannfarger. Arroganse var forresten noe vi helst så ned på i min familie, selv der den raget så høyt som en hest.

De voldsomme inntrykkene fra gården vekket noe i meg, møkkaluktene i særdeleshet. Jeg måtte i alle fall åpne meg for en ukjent animalsk virkelighet der griser, høner, hester og kuer gikk fra å være fjerne bilder til åpne dyriske innflytelser på et barns mottakelige sinn.

Senere skulle vi få en katt som venn, men også undulater som jeg lærte bort noen fraser til ved hjelp av datidens båndspillere. Først da jeg ble far gikk vi til anskaffelse av hund, en kruttugle av en boxer som het Baltazar, navngitt etter en av de tre vise menn. Det ble nok med navnet, men hundens nærvær forvandlet familien ganske umiddelbart. Vi fikk se både verden og hverandre med en ny munterhet. Da Baltazar skulle dø fordi sykdommene ble litt for mange, var det jeg som tok ham til dyrlegen for avlivning. At sorg kunne bli så voldsom og intens kom som et sjokk. Hva dette skulle forløse mellom himmel og jord kunne jeg ikke engang ane. Min kone og sønn hadde for lengst avtalt å reise på en kort ferietur i de dagene, så jeg skulle få god anledning til å bli kjent med den brennende sorgen over tapet av en firbent venn.

EN BITTE LITEN KROPP I EN BITTE LITEN SPREKK, MED ØYNE SOM TO LASERSTRÅLER. DET ER EN MINK. SÅ SNART MINKEN ER SETT FORSVINNER DEN INN I SINE SPREKKER OG HULGANGER, SOM OM DEN VILLE TIPSE MEG SÅ FREDFULLT DET LOT SEG GJØRE: «DETTE ER MITT MATFAT. FINN DEG EN ANNEN PLASS». 

Dyrenes univers – eller multivers?

Vår Askeladden-seilbåt ble redningen. Dagen etter dro jeg til sjøs for å slippe sommervind inn i sjelas mørke. Planen var å fiske, men først ville jeg bade og kjøle ned sorgen. Mens jeg, etter en rask dukkert, knasker på en kjeks og drikker en kopp kaffe, erfarer jeg et underlig nærvær som bare åpne landskap kan gi. Denne gangen er det ekstra påtrengende. Jeg ser meg til begge sider. Ingenting der. Det er først da sola forsvinner bak en sky at jeg må reise meg fordi dette nærværet bare øker på. Jeg kan knapt tro det jeg ser.

Bak meg har en hvit sky tatt form, og formen er ikke til å ta feil av. En boxerhund! Særlig hodets profil har vinden og lyset lykkes godt med. Det er ikke tvil, himmelen tegner en boxer-torso rett over mitt hode, dannet av hvite sommerskyer. Jeg er litt rystet, i en usedvanlig blanding av glede og sorg. Uten å tenke meg om pakker jeg mitt enkle pergast i en fart og entrer båten.

Sensommerdagen er vilter. Derfor gjør det jeg elsker aller mest med båt, gir full gass i motsol og lett motvind, rett til havs! 

Et godt stykke ut i Oslofjorden, med Lyngholmen som en tynn landstripe bak meg, kaster jeg ut dreggen og lar bånnsnøret følge ettter så snart vi har fått feste. Vi? Det er stadig varmt, og jeg befinner meg like over en renne på sjøbunnen der småseien tidvis stimer etter agn. En uro griper meg. Igjen dette utvidende nærværet. Hva er det som skjer? Det er bak meg, som sist. Jeg snur meg forsiktig, og der, i den nære horisonten, er boxerskikkelsen. Denne gangen i full størrelse og med naturlige proporsjoner. Uten at jeg tenker det oppfatter noe i meg at boxeren på himmelen er et varsel. Vinden er blitt kjølig, når jeg kjenner etter. Jeg drar opp dreggen i en fei og setter kursen mot land. Det tar tjue minutter med full fart på motoren. Seilet har heldigvis fått være i fred. Tordenbraket i det fjerne blir fulgt av svarte skyer som ruller over himmelen, slik vi så presist sier i dette kyststrøket. Lynglimtene kommer ennå spredt. Jeg er på åpent hav og kjenner meg liten, men samtidig trygg, som om noen våker over meg. Ikke før har jeg fortøyd båten og kommet meg opp på brygga, braker uværet løs med skybrudd, torden, kastevinder og lynsirkus.

Dagen etter er godværet tilbake. Jeg skynder meg ut av den iltre sorgens avlukke der Baltazar er navnet på utgangsdøren. På vei ut fra brygga vinker folk fra en båt der en boxer står i stavnen og bjeffer. Jeg tar ut til Lyngholmen som har en smekker lagune på sin sydvestside med fri tilførsel av friskt sjøvann, men der er det fullt av småbåter og sommergjester. På vei ut møter jeg enda en båt med en boxer. Båten passerer noen meter unna båtripa i den smale lagunen og hunden logrer når jeg smatter til den. Jeg smiler fra syd til nord og finner en badeplass lenger inn i arkipelet, på den andre siden av holmen. Ikke før jeg har ankret opp og fortøyd, kommer den siste boxerbåten igjen. Den legger til på den andre siden av det smale sundet, ti-femten meter unna, og jeg får en litt høylydt prat med eieren og logrende trøst rett i synet. Om det finnes en hundehimmel…

Det navnløse nærværet

Og om det finnes et stille språk, like rikt som tale- og skriftspråket? På en annen holme like ved, tok jeg noen år tidligere i land for å fiske etter makrell. Jeg hadde med havfiskestangen og etablerte meg på et egnet sted. Det var forresten der jeg først ble bevisst at det er et rom bak menneskekroppen, sjelens sted, ifølge buddhistene; et rom vi sjelden gir oppmerksomhet, antakelig fordi det er mer virksomt enn synlig? Ren natur? All sannhet er buet og sirkulær, lærer jeg bort. Det er derfor sannheten unnslipper oss i sin helhet, men vi kan lovprise formen og schwungen!

Mens jeg kaster ut sluken og ikke tenker på noe som helst, kommer det navnløse nærværet, lik en ukjent persons nærvær, og fyller naturrommet i meg og rundt meg. Det blir brått ubehagelig, fremmedartet. Jeg ser til høyre for å forsikre meg om at det ikke er noen der og rister av meg fornemmelsen av at noen ser på meg. Etter ti minutter er blikket jeg ikke kan se så intenst at jeg må sveive inn snøret, legge fra meg fiskestangen og finne ut av dette. Jeg står like nedenfor en bergvegg. Vannet foran meg er krystallklart. Det er først når jeg snur meg helt rundt at jeg ser blikket. En bitte liten kropp i en bitte liten sprekk, med øyne som to laserstråler. Det er en mink. Så snart minken er sett forsvinner den inn i sine sprekker og hulganger, som om den ville tipse meg så fredfullt det lot seg gjøre: «Dette er mitt matfat. Finn deg en annen plass». Eller kanskje minken bare var nysgjerrig? Kanskje den bare var mink? Dyret utstrålte ingen invadering eller trussel, mens min naturgamle persepsjon ante en form for likeverdighet gjennom ulikhet.

Å høre sammen

Når sønnen min er tilbake fra feriereisen drar vi ut med båten og ankrer opp på en annen holme. Se om ikke det passerer en båt med en boxer her også. Vi kjenner fortsatt på savnet, men selv om sorgen etter en kjær hund og familiemedlem er heftige saker, gir det verste seg etter noen dager.

Hjemme etter båtturen blir vi sittende og snakke sammen. Jeg spør en passant om sønnen min kunne tenke seg en ny hund. Svaret er kontant, og han retter meg: «Ikke «hund», pappa, «boxer». Vi blir enige om å tenke i den retning, og jeg kommer til å spørre hva boxeren skal hete. Selv foreslår jeg Ringo. Sønnen min på tolv år rister stille på hodet og sier med myndighet: «Hva med Bono, pappa». Da er det avgjort, sier jeg med et smil. Noen dager senere ringer jeg veterinæren og ber henne være på utkikk om det skulle dukke opp et kull med boxer-valper.

Det går seks-sju uker før veterinæren ringer og forteller om en boxer på fem måneder som trenger et nytt hjem. Eierne venter barn og håndterer ikke den viltre valpen lenger. Vi ringer de vennlige menneskene og avtaler tid for å få treffe hunden og se om kontakten er der. Dette er ofte ikke så lett å teste med boxere, for det er nesten umulig å ikke oppnå kontakt. Overfallet er frydefullt, vi kommer på hundefot, valpen legger seg endog til hvile på fanget til sønnen min. Da er det jeg spør, noe omtumlet av inntrykkene: «Hva heter han her da?». Eierne ser på hverandre og ler. «Ah, det glemte vi å si! Han heter Bono».

Bono ble den største utfordringen jeg har hatt som hundeeier, for han hadde mistet hjemmet sitt i den verste unghundperioden og trengte en ny start. Men vi hørte sammen fra første møte, og ble kanskje også satt i kontakt på måter vestens mennesker har glemt å sanse? Bono ble en umistelig venn, en stor og leken boxer som fulgte meg lenge etter han var død. Hvordan vil jeg ennå ikke fortelle. Med årene ble minnet av hunden til et lys i farger som skiftet innenfor det fargespekteret Goethe kartla og beskrev, helt til det bare er et skinnende hvitt lyspunkt igjen. Bono ble en stjerne på hjernens nattehimmel, og like bakenfor hjernens kjemi, residerer en skjønnhet som elsker alt levende.

/ Epilog

Den amerikanske nevrokirurgen Eben Alexander ble kjent for å ha sett lignende lyspunkter under en kritisk hjernehinnebetennelse. Skadene på neocortex var så alvorlige at hallusinasjoner var utelukket, herunder slike som kunne vært forårsaket av medikamenter. Det faktum at Alexander etter noen måneder ble frisk, overrasket spesialistene som behandlet ham. Etter syv dager i pustemaskin og koma, vender den ateistiske legen tilbake til livet med en visshet om himlenes eksistens. Han skriver en bok om disse høye himlene, om engledansen og OM-lyden som søkende mennesker kan få ane. Jeg merket meg likevel noe mer jordnært i det høye. Nevrokirurgen forteller om en egen himmel for dyr. Overalt, fulltonende glede. Kvantefysikken har lært oss at det ikke bare heter univers, men multivers, og for vitenskapsmannen ble erfaringen i koma og på dødens rand en oppdagelse av bevissthetens grenseløse grenser[1].

                                                                                                          DS


[1] http://ebenalexander.com/about/my-experience-in-coma/

Hvordan oversette forræderi?

På slående vis forstyrrer Svetlana Cârstean og Athena Farrokhzad de språklige maktforholdene som omgir oss.

Freddy Fjellheim11/11/2021 13:08

Hvordan er det egentlig mulig å oversette helstøpte verk, fra for eksempel rumensk til norsk? Må oversetteren være så innforlivet med tekst og kontekst at hen på språkets nåde får gjøre teksten til sin og sitt eget språk? Hva betyr da klisjeen «troskap mot teksten» annet enn en velviljens illusjon?

Slike klassiske spørsmål handler Trado om. Diktene og kort-essayene til den rumenske forfatteren Svetlana Cârstean og svenske Athena Farrokhzad utgjør en slående destabilisering av de språklige maktforholdene i verden.

Poesi

Athena Farrokhzad og Svetlana Cârstean

Trado

Gjendiktet av Ida Hove Solberg og Sindre Andersen

133, sider HOF 2021

trado

«Forræder»

La meg forklare. Motivet i Trado er allerede til stede i tittelen. Ikke ofte at tittel og verk er så tett sammenvevd. «Trado» er den latinske roten til traditore og traduttore som her henviser både til oversetter og oversettelse. Begrepet er vanskelige å oversette, bemerker forfatterne. Når vi også vet at det latinske begrepet har nære språkhistoriske forbindelser til betydningen «forræder», blir det ikke lettere. Bokens tema er denne komplekse relasjonen mellom «troskap til teksten» og forræderiet ved mange former for oversettelse, altså: sette over, transportere, i slekt med begrepet «metafor», som selv har forræderiske dimensjoner når språkbruken tilslører mer enn å konkretisere og avsløre. Både Judas-eksempelet og «sjibbolet»-episoden fra Dommernes bok inngår i fortolkningene.

Sarabande: «Briljant og utmattende fra Sara Sølberg»

Tre deler

Trado er i tre deler. I første del har Sindre Andersen gjendiktet Cârsteans dikt fra rumensk til bokmål, mens siste del er Ida Hove Solbergs gjendiktning av Farrokhzads dikt fra svensk til nynorsk. Den midtre delen, som også oversetterne har samarbeidet om, er et slags skriftlig kollokvium om oversettelsens organisme, praksis og idésfære. Ja, et samarbeidet essay fra en språklig sameksistens mellom den svenske og rumenske forfatteren. De møttes på et oversetterseminar og skulle gjendikte hverandres debutsamlinger uten å beherske hverandres respektive morsmål. Kort-essayene veksler mellom forfatternes egne refleksjoner og et vell av sitater fra forfattere som Anne Carson, Rosmary Waldrop, Walter Benjamin med flere.

Noe romantisk

Komposisjonen av boka er svært avansert. Første del med diktene til Cârstean inneholder alle innledningers mulige mildhet og skarpe observasjoner i en prosanær poesi, med noen få nevnelser av med-poeten Athena, mens sistnevntes avsluttende dikt i stor grad er en skarpskodd dialog mellom et Eg og Svetlana, en tese-anti-tese-utveksling med musiske gjentakelser og variasjoner over enkeltstrofer og enkeltvers.

Mødrene og fedrene fremstår som fremmede i Trado, fremmede for døtrenes revolusjonære kamp i språket og vanskelig å oversette.—  Freddy Fjellheim 

Den midtstilte essaydelen kretser rundt oversettelsens fenomenologi og forræderiske muligheter. «Ødeleggelsen er en del av skapelsen. Den bistår med energien», skriver for eksempel nevnte Waldrop. De dialogiske fragmentene peker både forover og bakover i boken gjennom et tekstlig kretsløp som virker kroppslig betinget. Et overforbruk av paradoksale og aforistiske formuleringer fremstår imidlertid som noe romantisk og besvergende i denne delen.

Mørkt og ildfullt

Svetlana Cârstean er et nytt bekjentskap for meg og ser ut til å være en fremragende poet fra landet som fostret Emil Cioran og Hertha Müller, begge eksilanter. Det er i denne stilistiske topografien jeg finner gjenklangene når jeg leser brudd av hennes mørke og ildfulle familiehistorie:

Og mødrene våre fødte oss frosne.

Hutrende

og kalde.

Rynket i pannen.

Din sol i Teheran

mørknet i samme øyeblikk

som en overmoden fersken

og bak skinnet

ansiktet ditt

med øynene stadig uåpnet.

Og fedrene våre

la våpnene i armene på oss,

som et middel mot frykt

så vi skulle glemme vårt eget kjønn.

Stor skjønnhet

Den svenske poeten og geriljakrigeren på kulturens område, Athena Farrokhzad, skaper i bokens finale stor litterær skjønnhet, ristet inn med harde og hjertenære bilder og figurer. Diktenes plassering i forløpet ivaretar felleskapsdimensjonen i samarbeidet der også de norske gjendikterne finner sin plass og beriker utgivelsen med sine språklige bidrag. Intensiteten i diktenes hennes peker frem mot avdøde Yahya Hassans poetiske slagferdighet, på flyktningenes slagmark.

Eg sa: Sidan mor mi ikkje song, syng skuggen hennar. Sidan

mor mi ikkje kjempa, kjempar skuggen hennar. Sidan mor

mi ikkje skreiv, skriv eg.

Mødrene og fedrene fremstår som fremmede i Trado, fremmede for døtrenes revolusjonære kamp i språket og vanskelig å oversette. Et forræderiets dilemma?

MODER JORD OG JORDENS ORD

Ny bok fra Sara Sølberg! Hennes kritikerroste debutbok «Seismiske smell» fra 2016 har invitert til en spennende ventetid. 

Freddy Fjellheim29/10/2021 19:24

Sarabande er ikke helt enkel å definere. Tittelen henspiller muligvis på sarabanden i Bachs Cellosuite nr. 5, og kanskje på Ingmar Bergmans film(er) der skarpe mentale tilstander alltid gløder og flashbacks spiller en avgjørende rolle. Slik også i Sara Sølbergs Sarabande.

Selv om boka er både dagboksopptegnelser, journal, leksikon og epikrise dyrker forfatteren disse prosaiske begrensingene til å skape en utvidet form for litteratur: Sakprosa og skjønnprosa eltes og gir litterær form til både psykoser og et naturrevolusjonært språk. En egen sakpoetisk tekstrekke er markert med kursiv. På disse sidene er det trær, fuglers og insekters biotoper som kommer til uttrykk.

En såret naturkraft

I form og innhold er denne teksten en såret naturkraft som aldri lar sjansen gå fra seg til å inngå i eller annen metamorfose, et grenseområde mellom menneske og natur, som også er språkets og bevissthetens sted. Det slår meg at dette stedet også rommer det spirituelle paradokset mellom kropp og sjel, Gud og menneske. Skrifter som Bibelen og Den Tibetanske Dødeboken har lært oss at det sanne mennesket er vel kjent med sykdom og derfor kan erfare en større virkelighet, frigjørende lidelse, midt i det vi kaller hverdagen.

Roman

Sara Sølberg

Sarabande

Oktober 2021

sarabande

Kunnskapens dilemma er dette, i mytisk forstand: Det famlende, svake og søkende i oss havner uforberedt på det som heter kunnskapenes alter, altså et sted der noe brenner opp. Begrepene, kategoriene og faktaområdene overtar kunnskapsmennesket med en disiplinert åpenhet som lett skyver svakhet og undring til side. For mye viten blir veien til en fremmedgjørende og abstrakt uvitenhet, mens det som virkelig er fremmed blir sperret inne i definisjoner, fakta og korrekte beskrivelser. Denne kunnskapstunge ensomheten er det tidens teknologivelde bekrefter med et fiktivt fellesskap på «sosiale» plattformer, og vitenskapen med sine biokjemiske forklaringsmodeller, som om «følelser» ikke skulle ha andre kjennetegn enn hormonelle utladninger.

Sølbergs «Seismiske smell» – en bemerkelsesverdig litterær debut

Utmattende

Sara Sølberg går til ytterpunktene av dette uhyre konfliktfylte området i menneskets sinn, og med dødsforakt. Helt ned på stilnivå insisterer forfatterpersonen på å nevne og endevende hver minste detalj i hendelsesforløpet, det vil si der en paranoid schizofreni har utfoldet seg. Denne altfor ivrige leseren blir like utmattet som fascinert etter bare noen titalls sider. Fikk krisens maniske tendenser sitt autentiske avtrykk i tekstens forløp og form? Virkningsfullt, men i fremtiden kan Sølbergs tematiske univers nyte godt av en mer variert rytme i teksten og flere stilnivåer.

Sara Sølberg går til ytterpunktene av dette uhyre konfliktfylte området i menneskets sinn, og med dødsforakt. —  Freddy Fhellheim 

Bakgrunnen for hendelsene er at jeg-stemmen i boka har blitt skrekkslagen av miljøkrisenes innebyrder og slik ender i psykosens hallusinasjoner. Sykdommen utfolder seg i en leilighet der beboeren blir invadert av insekter, larver, en rotte og en gribb. Hun fremstilles også som alene i store deler av teksten og er innlagt på sykehus i mer enn åtte måneder. Et par venninner nevnes i forbifarten først mot slutten av boka; den ene for sin manglende forståelse, den andre for sin sjenerøse tålmodighet. Ordet kjærlighet forekommer bare i forbindelse med morsskikkelsen og et brev fra NAV, mens «brann» og «brennende» er fenomener som nevnes hyppig på de første 150 sidene. «Sluke», «eksplosjon» og «invasjon» er også gjennomgående karakteristikker av forfatternaturens erfaringer og opplevelser. Føniks-motiv og verdensbrann – tydelige føringer i teksten. Ingen far nevnes. Ingen kjæreste.

Mor og datter

Hovedkarakteren oppfatter jeg derfor som en relasjon, og en undertrykt sådan, nemlig den mellom datter og mor. Morsopprør er i tiden. Denne moren forsker på fugler og bor på forfatternaturens hjemsted Fårö. Det er der den unge Silja – egennavnet dukker opp kun tre ganger – gjør sine grunnleggende erfaringer av invadering. Forfatteren beskriver henne som et avspaltet og fuglelignende vesen. Moren vil lære bort alt hun kan om fugler til datteren, samtidig som hun ser bort fra henne. Slik lærer hun også sammenbruddets utvei i morens fraværende nærvær.

Den tidlige avlæringen av datterskapet, og den fuglekyndige morens evinnelige selvfortellinger, innlemmer Silja i en sosial organisme der mentale fremtredelser medfører forstyrret virkelighetsorientering. Skjønt, hva er virkelig?

I form og innhold er denne teksten en såret naturkraft som aldri lar sjansen gå fra seg til å inngå i eller annen metamorfose.—  Freddy Fjellheim 

Dyrene, fuglene plantene og insektene hun beskriver inngår for eksempel i en kakofoni av lyder (hørt brunsneglene tygge nattestid?), og når den avmektige Silja for en gangs skyld kjenner seg mektig er det «som rytmiske knepp ytterst i fingertuppene». Naturobservasjonene er denne bokas litterære overflod, og forfatteren skaper et maksimalt spenningsfelt mellom det jordnære og det abstrakte i Siljas personlighet.

Ansvar for alt levende

Hun utdanner seg til den perfekte gartner og sesongarbeider i Botanisk hage. Til forskjell fra moren tar hun (i sin klimaangst) på seg ansvaret for alt levende og hele verden. Ikke desto mindre, når hun skriver om sin «kjærlighet til menneskene» er det moren som er eksempelet og konteksten (s. 58). Hennes egen kjærlighet er like grenseløs som morens kjærlighet synes begrenset, men dette er kanskje bare symbiosenes merkverdige ombytting av mentale kontekster.

«Skrittene mine over gulvet, mors rutinerte bevegelser i etasjen under; håpet i denne kortvarige sammenkoblingen.»

Skram og Stridsberg

Litteraturhistorisk er boken på høyde med Amalie Skrams Professor Hieronimus. I samtidslitteraturen har Sølberg litterære søstre som Ann Helene Guddal, Karoline Brændjord og Sara Stridsberg. Sølberg utmerker seg i dette selskapet med et høyt reflektert kunnskapsnivå og briljante formuleringer om natur- og klimakrisene, som ikke lenger kan skilles fra menneskets krise. Naturtilstanden er en gjensidig sykdomstilstand, men skjønnheten lyser til siste stjerneskudd:

«Krattsnøbærene henger fortsatt på de nakne greinene utenfor. Første gang jeg la merke til dem, var i skolehagen da jeg utdannet meg til gartner; de store rimbelagte krattsnøbærene svevde som hvite perler i blåtimen. Det ga opplevelsen av at skolen lå på havets bunn.»

Lysende innsikt

Sannhetskraften i Sarabande tillater at handlingsforløpet kan få en ebbende utgang, naturlignende, tilbake til hverdagen. Deretter følger sitatliste og litteraturliste. Best som leseren tror han er ved veis ende knaller forfatteren til med en uhyggelig beskrivelse av encellede organismers fremmarsj på en ødelagt klode. Gotcha!

Sara Sølbergs Sarabande er en smertens bok med lysende innsikter. Den overveldende planetariske krisen i menneskeheten får her et ansikt uten maske.

 Andersens alternative fakta

Fra poesiforestillingen

Min artikkel om Eventbyrået i Storgata ga et innblikk i hvordan nyskapende arbeid blir nedpriroritert og undergravd av bl.a. «Litteraturhuset». Svaret fra den daglige lederen gir en første forklaring på tilstandene, men ved å benekte fakta prøver han å unngå beklagelsen jeg fortsatt etterlyser.

Hvis Roy Andersen pleier å filtrere fakta like selektivt som han gjør i sitt svar til meg i gårsdagens nettutgave, vil han kanskje også mangle det forfatteren Georg Johannesen kalte «roskompetanse»: Å ødelegge en poesifestival og samtidig skryte av den som kjemper poesiens sak, henger ikke på greip.

Både poetene, musikerne, mine egne medarbeidere og to av hans egne medhjelpere har for lengst bevitnet kaoset den daglige lederen nå benekter i offentligheten.  Før han skriver svaret til meg er han nemlig informert om hendelsene. Det fremstår derfor som et påhitt når han mot bedre vitende hevder at «Teknikken gikk som den skulle». Hans lydtekniker meddeler om det dokumenterende lydopptaket: «Det var dessverre så lav lyd på fremførelsene sammenlignet med musikerne at det er umulig å høre noe», fordi «noen mikrofoner ikke hadde nok volum». Klar tale? Selv ble jeg som utøvende poet kraftig forstyrret fordi jeg måtte springe frem og tilbake med mikrofon til de andre poetene. De ansvarlige satt som forsteinet. Alle tilstedeværende så dette. Når øvelsen i forkant måtte avlyses rammet dette også viktige dramaturgiske elementer. Poesiforestillingen ble skadelidende. Påstandene kan dokumenteres.

Overfor meg beklaget Andersens to utsendte medarbeidere rakrygget problemene etter forestillingen, noe flere registrerte. Jeg svarte vennlig at dette ikke var deres ansvar. Den daglige lederen har senere innrømmet noen av feilene, men ikke offentlig. Også dette er udiskutable faktiske forhold.

Hvordan kan en forhenværende og proff journalist opptre direkte uvederheftig i det offentlige rom og benekte fakta, undrer jeg. Min kritikk er velbegrunnet og slik berettiget: Andersens benektende svar er så innholdsløst at han må konstruere sine «fakta». F.eks. vet han at jeg ga poetene og musikerne æren for den gode kritikken. Likevel fabler han om at jeg skal ha opplevd poesiforestillingen som mislykket. Tvert i mot, men på tross av «Litteraturhuset». Poetene og musikerne klarte til en viss grad å skjule de pinlige forholdene for Fredriksstad Blads anmelder som for øvrig ble utstyrt med festivalens kjøreplan for å kunne følge tekstene.

Det var Andersens eget lederansvar som mislykkes når «Litteraturhuset» lot våre æresgjester Fribyforfatterne gå for lut og kaldt vann og tillot at kvalitetssikringen beviselig ikke var på plass. Både overfor mine gjester og medarbeidere har det vært en stor påkjenning å bli utsatt for en slik respektløs behandling.

 

De ansatte blir først og fremst gjenstand for den daglige lederens ansvarsfraskrivelse.

 

På lignende faktabenektende vis skyver han egne ansatte foran seg når han fremstiller dem som ofre for NB godt begrunnet kritikk. Dette gjør han også for å fremstille kritikeren som urimelig. Altså lister han seg ad hominem og tar i det stille mannen i stedet for ballen, samtidig som han «roser» meg. Lett å gjennomskue, men de godtroende vil bite på agnet. De ansatte blir først og fremst gjenstand for den daglige lederens ansvarsfraskrivelse.

Når Andersen kommer luntende med sitt noe forsinkede retoriske spørsmål «Hvorfor skulle vi motarbeide våre samarbeidspartnere?», har han på forhånd gitt svaret, slik jeg her har vist.

Jeg må få stille spørsmålet: Hvordan kan institusjonen som arbeider med sannhetskategorien litteratur ha en talsmann som baserer sin kommunikasjon på det som kalles alternative fakta?  Lederen for Eventbyrået i Storgata har fått mer å beklage. En slik gest ville gi et signal om ryddighet.

Eventbyrået i Storgata

Det er på tide å ta farvel. Etter ti år med festivalarbeid i litteraturens og poesiens tjeneste må jeg innse at denne byens eventmakere på Litteraturhuset foretrekker å drukne publikum i bokbad.

«Poesi er kanskje ikke det viktigste i verden», skrev poeten Nils-Øivind Haagensen i diktet Poesi i Grenseland bestilte til årets poesiforestilling. Det skjedde det året poesifestivalen fikk sin første store institusjonelle anerkjennelse med en betydelig bevilgning fra Norsk Kulturråd, men slike signaler oppfattes ikke på Litteraturhuset i Fredrikstad. Der synes inkompetansen å være beslektet med en provinsiell misunnelse: «Du skal ikke tro at du kan lage noe mer originalt enn oss».

FREDRIKSTAD SOM RETRO-BY?

Jeg har etter beste evne ignorert ignorantene og gjort Poesi i Grenseland til en omreisende festival. Vi har besøkt Oslo ved flere anledninger og Norsk Litteraturfestival på Lillehammer med godt publikumsoppmøte. For to år siden innledet jeg et nytt samarbeid med byens ildsjel i kulturarrangementer, Wiggo Andersen. Når han beklageligvis trakk seg fra Ord i Grenseland, valgte jeg å gi Litteraturhuset en «second chance». 

Formasjonen til årets poesiforestilling var inspirert av danseplattingen som kan  ha vært opphavet til det klassiske greske teateret, og med nyskrevne dikt og nykomponert musikk. Tema var det lite publikumskrypende: «Undertrykkelse, frigjøring og sivil ulydighet». I denne artikkelen vil jeg gi eksempler på hva som kan skje hvis du skaper noe utenom det vanlige innenfor byens litterære felt, særlig på Litteraturhuset.

Etter noen hundre arbeidstimer med årets festival må jeg konstatere at udugeligheten trumfer alle estetiske ambisjoner i den vakre bygningsklossen i Storgata. Mens jeg er i fullt arbeid med poeter, musikere og gjendiktere lar daglig leder Roy F. C. Andersen meg sitte på vent i to og en halv måned før han undertegner kontrakten. Sendrektigheten fortsetter på alle nivåer. Min musikalske samarbeidspartner venter forgjeves på svar om lydproduksjonen. Selv får jeg langt om lenge innvilget et tjue minutters møte på huset like før arrangementet. Markedsføringen svikter totalt, og uviljen ligner et velkjent hånflir for alt som heter nyskapning. 

På arrangementsdagen er kaoset komplett. Våre iranske æresgjester, Fribyforfatterne, blir vitne til et lavmål av profesjonalitet fra stedsarrangøren. Mikrofoner mangler eller virker ikke, øvelsen som er forberedt i måneder må avlyses, projectorene er i stykker, lyssettingen blir montert like før publikum kommer inn, for bare å nevne noe. To ansatte gjorde så godt de kunne, så dette er et lederansvar.

Hvis det ikke var for at Litteraturhuset hadde opptrådt like destruktivt tidligere, ville jeg ikke giddet å bringe kalamitetene til torgs. Det minner igjen om en «styrt avvikling», for huset reklamerer vitterlig med «digital produksjon» på sine hjemmesider. Som i fjor er lydopptakene vi skulle bruke til å promotere poesiforestillingen ødelagte. Det har sin pris. Heldigvis klarte vi å skjule kaoset for kritikeren som ga poesiforestillingen overstrømmende omtale her i avisa, men heller ikke det monner for litteraturfunksjonærene. 

Oppstod all denne likegyldigheten i ly av stamgjest Vigdis Hjort og sk(r)ålende selvtilfredshet med årets Ord i Grenseland og desslike, og er Fredrikstad stadig en retro-by der alle må gjøre det alle andre har gjort? La meg få nevne bakgrunnen for slike spørsmål:

KUNSTNERISK KVALITET

Mine poesiarrangementer i denne byen har hatt fulle hus bl.a. med gjendiktere av poesi, noe som ikke er gjort før i Norge. Da jeg skaffet prominent besøk av en poet fra Nobelkomiteen i Stockholm presterte en molbo å lage et konkurrerende poesievent på samme tidspunkt, i frykt for at jeg skulle lykkes altfor godt med Poesi i Grenseland. Før poesifestivalen det året snekret noen utvalgte i festivalledelsen en annonse der to poeter regelrett ble hengt ut. At jeg likevel fikk med meg riksmedia og NRK ble betraktet som mer misunnelsesverdig enn beundringsverdig. Min søknad til en lokal institusjon for påfølgende års prosjekt ble deretter vraket av en annen nidkjær person som tilhørte festivalledelsen. Habilitet: Null.

Jeg minner om dette fordi slike kumpaner satser på skjult maktmisbruk og letargisk glemsel. 

Noen av avisens lesere vil kanskje huske hvordan den daværende ledelsen på Litteraturhuset noen år senere undergravde Poesi i Grenseland, til sterk kritikk fra Forfatterforeningen og Norsk Faglitterær Forfatterforening. Litteraturhuset prøvde likevel å raske til seg bevilgningen Poesi i Grenseland hadde fått fra min søknadsgiver. Med liv og lyst ble de originale planene mine ødelagt, bl.a. med en egen poesitrupp på huset, samarbeid med et flyktningemottak, skrivekonkurranse for folk flest og skrivekurs med noen av landets flinkeste skrivelærere. Kremmerne triumferte med å etablere en avlegs poesiaften i Aftenlandet. 

Manøvren var hakket verre enn useriøs, og jeg nevner det bare fordi Litteraturhuset ingenting har lært. Når jeg oppdager at vår høyt respekterte biskop Atle Sommerfelt i mange år har vært styremedlem i denne kommersielle institusjonen, blir jeg noe forundret.

Å huse en markant poesifestival ville slik vært en styrke for Litteraturhuset når de skal søke støtte fra stat og kommune for å sikre den private driften, men det forstår ikke den nåværende ledelsen. 

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at kunstnerisk arbeid alltid må være på leting både etter det nyskapende og det folkelige. Det er en kulturell bragd av internasjonalt format når de norske litterære søknadsinstitusjonene våger å satse på kunnskap og innsikt som fornyer kulturen. Litterære styrkeforhold er ikke proporsjonale: Å huse en markant poesifestival ville slik vært en styrke for Litteraturhuset når de skal søke støtte fra stat og kommune for å sikre den private driften, men det forstår ikke den nåværende ledelsen. 

Kulturutvalget i Fredrikstad kommune forstår det. Viken fylkeskommune forstår. Kulturrådet, som nevnt. Norsk Forfattersentrum, ikke å forglemme. Og Fredriksstad Blad, som anmelder poesiforestillingen over syv spalter. Poesifestivalens andre arrangement, Missa Mystica, med kor, danser, musikere og poeter, ble sist søndag ivaretatt på fremragende vis av de profesjonelle medarbeiderne i Fredrikstad Domkirke. 

Jeg vil få takke alle gode krefter for bidrag til noe så uanselig – og språklig skjerpende! – som poesiens kunst. 

Preik er det nok av.

EVENTBYRÅET

For egen del skal jeg ikke beklage meg. Uaktet småligheter har jeg med god hjelp gjennomført mine prosjekter i hjembyen og i andre byer. At Eventbyrået i Storgata for andre gang ødelegger en poesifestival kan jeg vanskeligere leve med, men dette vil garantert forfattere og norske søknadsinstitusjoner merke seg. Selv ikke min arbeiderklassebakgrunn kunne endre lunkenheten jeg møtte hos Eventbyrået, med en poesiforestilling som handlet om tortur og kvinneundertrykkelse. Kjedelige greier for skravleklassen, antakelig.

Hva jeg ikke kan akseptere er at ledelsen utsetter våre iranske æresgjester og Fribyforfatterne for en slik mottakelse. Det skjer samtidig med at Fredrikstad på prisverdig vis blir Friby for en forfulgt forfatter. 

Jeg forventer en offentlig beklagelse fra Roy F. C. Andersens for denne respektløse behandlingen.

POESI I GRENSELAND, 2021

12. september kl. 19 i Fredrikstad Domkirke: FIRE POETER, TRE MUSIKERE, ET KOR OG EN DANSER FREMFØRER DEN KONTEMPLATIVE MESSEN Missa Mystica.

Poetene: Tone Hødnebø, Aina Villanger, Steinar Opstad og Freddy Fjellheim, som holder messens læredikt. Musikerne: Dan René Dahl, orgel og klaver, Espen Christoffersen, trompet, og Knut Henriksen, klarinett. Kor: Senza Rigore under ledelse av Birgit Gudim. Danser: Aurora Itland. Koreografi: Carl André Johansson.

/

28.august kl. 19 på Litteraturhuset i Fredrikstad: IRANSKE FRIBYFORFATTERE MØTER NORSKE FORFATTERE I POESIFORESTILLINGEN «UNDERTRYKKELSE, FRIGJØRING OG SIVIL ULYDIGHET». ALLE STILLER MED NYSKREVNE DIKT OG GJENDIKTNINGER, MENS KONTRABASSISTEN FREMFØRER EN NYSKREVET KOMPOSISJON, AKKOMPAGNERT AV TROMMESLAGEREN.

Fra v. komponist og kontrabassist Rodrigo Villagra, poetene Fatemeh Ekhtesari, Freddy Fjellheim, Benyamin Farnam, Marte Huke, Asieh Amini og David Fjellheim som var stand-in for Kathleen Rani Hagen. Trommeslager Emil Norman Kristiansen, poet Nils-Øivind Haagensen og co-produsent Kari Graarud hadde forlatt salen da bildet ble tatt.
 

#POESIHUSET #POESI I GRENSELAND

Profittens forkrøplende virkninger

En ny oversettelse av Bertolt Brechts klassiker «Mor Courage og barna hennes» er gledelig nytt i en krigstruet verden.

Av Freddy Fjellheim23/08/2021 16:02

Oversettelser og gjendiktninger er stemoderlig behandlet i offentligheten. Oversetterarbeidets vanskelighetsgrad kan sammenlignes med både poesiarbeid og den musikalske komposisjonen, særlig når det gjelder skuespill og dramatikk. La oss først som sist tegne oversetterens navn i alle regnbuens farger.

Et sikkert valg

Øyvind Berg debuterte som gjendikter med Paul Celans Språkgitter (1983), og det bare året etter at han debuterte med diktboka Retninger (1982). Hans bibliografi teller et tredvetalls utgivelser i ulike sjangre, herunder lærde essays om pengenes makt. I en årrekke var han skrivende skuespiller i den internasjonalt anerkjente Baktruppen, men dette er også mannen som oversetter Shakespeare, Heiner Müller og Ezra Pound. Som kritiker av oversettelser skrev han i sin tid noe som må kalles en klassiker i kritikerhistorien da han tok for seg Georg Johannesens Tu Fu-gjendiktning i en tidsskriftartikkel. Hans konsistente og iherdige angrep på Peter Handkes leflinger med krigsforbrytere da den senere Nobelprisvinneren fikk Ibsen-prisen, sier noe om dedikasjonen og kunnskapsnivået.

Valget måtte falle på Øyvind Berg når Bertolt Brechts mest spilte stykke Mutter Courage skulle få en ny norsk oversettelse, også fordi det er ham som oversatte de to andre eksil-stykkene til den tyske forfatteren.

Omstreifende mor og profitør

Musikkdramaet har sjangerbenevnelsen «en krønike» på tysk og er i tolv deler eller episoder, med musikk av Paul Dessau. Fargesterke typer fremstiller mer krigens lemfeldige galskap enn psykologiske innfølinger eller komplekse karakterer. Under dagens babelske forvirring fremstår Brechts drama nærmest sympatisk puritansk.

Drama

Bertolt Brecht

Mor Courage og barna hennes

Oversatt av Øyvind Berg

Oktober 2021

mor Courage

Settingen er det som skulle kalles Tredveårskrigen, på overflaten en serie kriger mellom katolske og protestantiske nasjoner. Våren 1624 er første tidsangivelse i stykket. Den omstreifende Mor Courage befinner seg i Sverige med sin kjøpmannsvogn og er omgitt av tre halvvoksne unger med ulike nasjonaliteter. Den innledende presentasjonen av ungeflokken er rå folkelig humor, et språklig tilslag som Brecht har til felles med Martin Luther. Mor Courage, hvis egennavn nevnes kun noen få ganger, er nok mer knyttet til sin kjøpmannsvogn enn til ungeflokken. Bruken av moralske sanger midt i den episke framdriften er selve publikumsappellen, men kan også referere til de veifarendes overlevelsesmåter helt siden middelalderen.

Krigen selv

Hovedpersonen Mor Courage fremstår som en oppkjeftig og mekanisk figur. Uten unntak havner hun bakpå situasjonene som i stykket kommer dinglende lik nyslakta svin på en krokvaier. Hun tiltrekker seg under sine vandringer blant annet en protestantisk feltprest som må gjemme unna kappe og krage for ikke å bli knærta av katolikkene. Som stykket dreier videre blir presten en lett komisk rådgiver for marketenterskens eller den handlendes forretninger, der skinke, lintøy og schnaps inngår, men skikkelsen blir aldri en parodi.

Stykket var angivelig Brechts sterke advarsel til skandinavene etter at nazistene invaderte Polen.—  Freddy Fhellheim 

Den stumme datteren og de rotløse sønnene gir skuespillet sin tristesse, men det blir aldri tragisk. Det er Krigen som er personifisert gjennom Mor Courages skikkelse, og denne tragedien ruller like ustoppelig som kremmerkjerra. Stykket var angivelig Brechts sterke advarsel til skandinavene etter at nazistene invaderte Polen.

Pengenes makt

Vi har til en viss grad å gjøre med et stasjonsdrama. Det betyr blant annet at de episke sekvensene undergraver den aristoteliske tradisjonens krav om omslag og utvikling, en tradisjon som avsporet til en århundrelang undergangskultur av sjelfulle karaktertegninger som skygget for sosiale og politiske kontekster i Aftenlandet. Annerledes hos Brecht: Mor Courage blir drevet fremover av sin uopplyste lydighet i et krigsgrått landskap, en før-kapitalistisk krigsprofitør uten kontakt med den sosiale virkeligheten. Bellum Ex Machina. Krigsmaskinen. Pengene rår over oss alle.

Det er noe fascinerende stillestående over Brechts komposisjon av hendelsesforløpet, som om selve tida står stille. Allerede her inntreffer «verfremdung», altså fremmedgjøringseffekt, avstandsblikking.

Middelalderens spill og opptog

Jeg kommer til å tenke på middelalderens bruk av byrommet til episodiske moraldramaer, og på pasjonsspillene og mysteriespillene der stasjonene er himmelåpne fortellersteder hvor publikum av høy og lav byrd kan henge med i teateropptoget; eller hva med pasjonsklokke-maleriene hvor kroppen til Jesus var klokkeviseren som kunne dreies rundt og peke på kjente steder i påskeevangeliet.

Litteraturhistorisk bør det nevnes at Brecht blant annet bygger på den svenske J.L. Runebergs Fänrik Ståls sägner (som André Bjerke oversatte til nazistenes kulturkamp), samt levnetsbeskrivelsen Trutz Simplex fra 1670 om den veifarende erkebedragersken Courasche.

Folkelig språkbruk

Anmeldelsesformatet tillater ikke en sammenlignende lesning med tidligere oversettelser, men den tyske Suhrkamp-utgaven fra 2020 minnet meg på hvor komplekst dette stykker er rent semantisk. Til tross for skuespillets anti-psykologiske karaktertegning er det tross alt ulike stilistiske nivåer som danner den enkelte karakter. Bergs oversettelse er så vidt jeg kan se både oppfinnsom og stødig hva angår ordvalg, setningenes rytme og replikkenes flyt.

Ingen detaljer skal overskygge at denne oversettelsen sitter som et skudd.

Som innenatlesning er dette noe av det bedre du kan få på norsk av verdensdramatikk. Det skyldes særlig oversetterens beherskelse av kontant og folkelig språkbruk, selv om også prest, hore og kokk får egnet norsk språkdrakt. Noen ganger blir det litt i overkant. Det holder om «aller Herrgottsfruh» oversettes med «et ukristelig tidspunkt». Et par av sangene virker litt tunge i takten, men ingen detaljer skal overskygge at denne oversettelsen sitter som et skudd. Slik låter det når Mor Courage tiltaler sersjanten som står og sjekker hennes papirer:

«Nå skal De snakke anstendig og ikke fortelle mine halvvoksne barn at jeg kødder med folk, det passer seg ikke. Jeg har ingenting å bevise for Dem. Min lisens hos andre regiment er mitt ærlige oppsyn, og hvis De ikke er i stand til å lese et ansikt, så kan jeg ikke hjelpe Dem. Ingen får stemple meg i trynet».

Unna vei!

En sorgbok som skaper håp

Av Freddy Fjellheim23/06/2021 08:12

Hva gjør et menneske når det mister barnet sitt?

Spørsmålet er blant de mest smertefulle et menneske kan stille, om det så gjelder de vidunderlige håpets barn som kommer til å dø ved fødselen, eller de unge, lovende som dør i den første, ville blomstringen.

Den danske forfatteren Carsten Jensen og hans engelske kone, forfatteren Liz Jensen, opplevde nettopp dette marerittet. Liz’ sønn Raph, kjent som Iggy Fox i offentligheten, en talentfull gutt som elsket å utforske livet, en globetrotter som i egenskap av zoolog kunne kommunisere med dyrs verdighet; et dypt ansvarlig ungt menneske som var blant de første medlemmer av miljøbevegelsen Extinction Rebellion, dør momentant av hjertestans i Sør-Afrika. Han dør i en alder av 25 år.

Bok: Sakprosa

Carsten Jensen

Øvelser i avskjed. En koronakrønike

Oversatt av Håvard Syvertsen

Press 2021

Øvelser i avskjed
(Press)

Da tragedien innhenter familien befinner forfatteren seg i USA for å holde en serie forelesninger. Dette skjer like før pandemien skal endevende verden i sin mentale og fysiske grunnvoll. Slik er rammen for Carsten Jensen nye bok, Øvelser i avskjed, oversatt til utmerket norsk av Håvard Syversen.

En egen rytme

Det er mange uforglemmelige tekster i denne boken, noe som ikke bare skyldes forfatterens skrivekunst og hendelsenes omveltende karakter, men også en bestemt kompositorisk rytme. Kapitlene er små og formfullendte, fortellingen er medrivende og raffinert, temaet mangeartet og komplekst. Den som skriver i tradisjonen etter essayets første mester, Michel de Montaigne, vet at leserens tålmodighet er spirituell, det vil si at vi håndterer både arbeid og inspirasjon. Teksten kan derfor freidig etterligne den pusterytmen som skifter tema når nye innsikter melder seg, men uten å tape sitt første anliggende av syne. I Øvelser i avskjed kommer overraskelsene i kø.

Hva kan en mann i sekstiårene fortelle oss om dagens generasjon?

Så åpenhjertig

En del av boken utspiller seg ved universiteter på den amerikanske vestkysten, og observasjoner av det amerikanske samfunnet flettes inn i forløpet. Noen små portretter av et knippe amerikanske studenter sier mye om hva verden kan ha i vente. En seksjon vies til de mer eller mindre spontane Facebook-innleggene som Jensen postet under den mest kritiske sorgfasen. Jeg synes mange av disse kunne vært utelatt, men kun fordi temaet og det kronologiske forløpet langt på vei er inkorporert i den øvrige teksten.

Sorgens synkeferdige savn og sjokkets lammende letthet får friske pust i denne boken.—  Freddy Fjellheim 

Sorgens synkeferdige savn og sjokkets lammende letthet får likevel friske pust i denne boken. Det skyldes at forfatteren er så åpenhjertig – og skriftlig åpner for sitt erkjennelses- og følelsesliv. Det blir aldri privat.

Livets paradoks

Carsten Jensen kan i samme setning bekjenne at han ikke tror på Guds eksistens og samtidig åpne for spørsmålet om hvem Gud er, uten at setningene blir motsetninger, snarere et høyst menneskelig paradoks. Er det ikke på terskelen til smertens undring at paradokset kan bli betydelig litteratur? Den hjerteskjærende gleden over det unge mennesket som døde finnes fortsatt levende i språket og talemåtene, ja i selve kroppene våre, kanskje også som små tegn fra naturen rundt oss? Alt dette indikerer at liv er noe mer enn det vi rekker å overskue under travle hverdager. Døden er en samtale som aldri slutter, skriver forfatteren.

«Noe lever videre. Vi vet ikke hva. Men vi merket det. Det er ikke trøst. Det er ikke forsoning med livets jernlover(…) Livets skole, sier vi. Kanskje også døden har en skole.»

Carsten Jensen Kjellemennesket: «Et oppgjør med egotrippenes mentalitet.»

Bibelen og Homer

Forfatterens overlevelsesforsøk blir å vende det indre blikket utover og ta for seg en rekke litterære verk som har vitnet om pest og kolera i historiens løp. Han gjør i den forbindelse noe som ikke er vanlig for en forfatter. Carsten Jensen begynner å erindre fra sine egne romaner. Leseren får bevitne hvordan noe i denne forfatteren visste mer enn han selv forstod da han skrev bøkene. Og dette blir så ny litteratur i en ny kontekst.

Jeg tenker (mens jeg leser) at teologene kunne lære av agnostikerens vitnesbyrd om nåde og kjærlighet.—  Freddy Fjellheim 

Han skriver i god folkeopplysningstradisjon slik at eksemplene fra Bibelen og Homer, Shelley og Voltaire, Hannah Arendt og Hartmut Rosa (for å nevne noen få navn) taler gjennom hverandre som nye muligheter for forståelse. Særlig kapittelet om Voltaires Candide er mesterlig skrevet. Det forener krass religionskritikk og naturtenkning med et originalt forsvar for aksjonisme og sivil ulydighet. Teaser: Kroppenes uimotståelige tyngde!

Tydelig engasjement

Jeg tenker (mens jeg leser) at teologene kunne lære av agnostikerens vitnesbyrd om nåde og kjærlighet. Psykologene kunne lære et kulturhistorisk perspektiv på det individuelle som viser at fellesskapet og naturen fortjener et nytt felles språk. Også de (norske) forfatterne som stadig tror at «samfunnets kompleksitet» umuliggjør et litterært engasjement, har mye å hente fra Jensens verk. Han stiller forresten et tankepirrende spørsmål om hva som ville skjedd om neandertaleren og det kortvokste Flores-mennesket hadde seiret over den konkurransedrevne og selvødeleggende homo sapiens.

Gjennom Carsten Jensens serie av essaybøker de senere årene har hele Norden kunnet følge en forfatter som rydder bordet og kjemper for menneskenes verdighet, på en planet vi ødelegger med overflatiske livsidealer og grunne kunnskaper. Der skravleklassen kniper munnen når ondskapen må benevnes med sitt rette navn, og de skrivende koryfeene viker unna konfrontasjonene som er nødvendige for å skape en kollektiv beredskap, trer Jensen ut i åpent landskap. Han viser i klarspråk hvordan vi kan bruke språket for å lære av hverandre. Slik får leseren øyne vevsfine sammenhenger mellom menneske og natur, og på kjøpet en rødglødende hjerteenergi og tankekraft som lar gleden, kampen og sorgen få vandre tilhopes.

«Øvelser i avskjed» skaper håp for både litteraturen og leserne.

FORTIDENS FORLAG. FRAMTIDENS NATURLESNING?

Før jeg begir meg inn i et mulighetssvangert medielandskap skylder jeg å gi offentligheten innblikk i litterære forhold som snart vil angå flere forfattere enn undertegnede. 

«Hva skal vi med forlagene?», spørres det under Norsk Litteraturfestival denne uken. Ja, hva er det egentlig forlagene gjør med litteraturen siden dette spørsmålet får versere i offentligheten?

For egen del representerer jeg en forståelse av litteraturens muligheter som ikke harmonerer med dagens samlebåndforleggeri. Det kan ikke herske tvil om at norsk litteratur hadde vært ganske annerledes om ikke Statens fornuftige støtteordninger sponset bøkene og språkarbeiderne, samt understøttet det kunstige mangfoldet som forfatterskolene etablerer. 

Innebærer denne situasjonen likevel at forlagene kan ta stadig lettere på kulturforleggeriet, og har den litterære offentligheten selv blitt en fiksjon?

MIN FORFATTERHISTORIE 

Siden min forfatterhistorie korresponderer med endringene i forlagsverdenen ønsker jeg å si noe om hvordan det er å arbeide frem et annerledes forfatterskap.

Da jeg kom til Cappelen Damm var jeg underveis med en skrivemåte som tok opp i seg teknologiske innovasjon og naturvitenskap. Ikke bare som tema, men som litterær uttrykksmåte. Jeg ville dikte fra en klassebakgrunn der fattigdom og livskamp bar klangen av jern og metall. Med dette samfunnskritiske utgangspunktet ble jeg opptatt av å utforme et miljøspråk, for å la lesningen av litteratur og lesningen av naturomgivelser komme på bølgelengde. Her fantes det få referansepunkter i samtiden, men tidligere tiders skrifter og forestillingsverdner viste seg å bli gode veivisere. Dette skjedde i en tidsperiode da det samfunnsmessige var «tryllet bort» fra litteraturen.  Enda verre i datidens øyne, jeg utforsket dette kritiske potensialet gjennom politiske og religiøse forestillingsformer.

Både det religiøse og politiske er så smått akseptert i dagens litteratur, men for bare et drøyt tiår siden var slike tematikker nok til at en bok ble eliminert fra offentlighetens betydningsmaskineri, ja utestengt fra bibliotekene. Den miljøskadelige forventningen til at en bok skal oppfylle gamle aristoteliske krav, endte med en litteratur som mer og mer tok form av en statlig vare. 

Men skal litteraturen vare, må den bli kunst.

Varsler- og vitnearbeidet ble grunnleggende for mitt arbeid, og jeg har sannelig fått bruk for denne kompetansen på Cappelen Damm. Selv om forlaget hadde ansatte jeg satt pris på som mennesker fikk jeg år etter år oppleve feilannonseringer, feiltrykk av bøker og påfølgende makulering, redaktører som stengte døra midt under manusprosessen eller leverte så mange selvmotsigelser i sine manuskommentarer at selv ikke Erasmus Montanus kunne prestert noe lignende. Hele fem redaktører ble sendt min vei under tiden på CD, dessverre kun én av dem på mitt initiativ. Aldri et lanseringsarrangement, kun tvungne sitatannonser. Under Statens kondorvinger har dette forlaget ikke på noe vis anstrengt seg for å fremme forfatterskapet, uaktet gode anmeldelser og en høyaktiv forfatter. Uten støtten fra Den norske Forfatterforening og NFF hadde jeg måttet seile til fremmede kyster. 

UNDERLØDIG OG OVERFLØDIG FORLEGGERI

Så, hvordan kan et forlag tillate seg å behandle en forfatter på 2000-tallet? Kritikken av det vennskapsbaserte redaktørsystemet (og forlagslitteraturen) er fremmet av flere enn meg, men la meg få dele noen av mine erfaringer. Før utgivelsen av 3 Bøker i 2017 prøvde en redaktør av personlige grunner å forhindre at jeg fikk være på forlaget. Forsøket strandet, men deler av ledelsen fortsatte senere utstøtelsestaktikken. Da jeg reiser inn til forlaget for et markedsføringsmøte får jeg høre redaksjonssjefen rope til markedssjefen: «Tar du med Fjellheims manus?». Vedkommende kauker tilbake: «Jeg kasta nettopp et manus i søppelbøtta, skal fiske det opp!». Litt senere skulle det komme i sirkulasjon.

Den litterære algoritmen i Cappelen Damms litterære avdeling utgir romanlitteratur og lettleste dikt. Forlagsapparatet har lenge vært innrettet på å promotere en engere krets med forfattere, ofte venner av forlagsledelsen. Denne kretsen fikk jeg første gang ferten av da jeg utga fattigdomsromanen Føniks. Fattigdomstemaet var hett i forbindelse med Stortingsvalget det året og alt lå til rette for en offensiv lansering, men forlagets ledelse hadde for lengst vendt seg til å slumre på innkjøpsordningens sovepute. Ledelsens vennekrets fikk hele utsalget. Jeg nevner dette lille historiske eksempelet for å få med at vennetjenester er vanlig skuring i denne bransjen, og selvsagt fordi Varslerens ansikt / rikdommens speil tilhører samme verk-krets som Føniks. Et slikt forleggeri tar all slags papirlitteratur «på største alvor» helt frem til lanseringsdagen. Da slår venneforbindelsene inn og prioriteringene blir synlige. Deretter: Sanksjonering i Kulturrådets innkjøpskomiteer. 

Min historie på Cappelen Damm slutter med en forlagsblunder.

I 2019 begynner jeg innsendelsen av et manuskript jeg har arbeidet med i fem år, Varslerens ansikt.  Min nye redaktør forespeiler utgivelse høsten 2020. Ved andre innsendelse samme år gjør forlagsledelsen en tilsynelatende helomvending. Noen har grepet inn. Redaktørene foreslår nå at «de skjønnlitterære tekstene» fra mitt mangfoldige manus kunne tas ut og rendyrkes som sådan. 

Dette uttrykker i korthet forlagets destruktive forvaltning av mitt forfatterskap.

Å skrive dette til en forfatter som systematisk har etablert en sjangeroverskridende litteratur, i papirbøker som i digitale formater, ble noe pinlig å bevitne. Jeg kan kanskje få minne om at den sjangeoverskridende litteraturen vinner frem i mange land og på mange språk.

Ja, hva kan et forlag tillate seg overfor en forfatter? Da Cappelen Damm omsider får vinke en vanskelig tilgjengelig forfatter farvel, overlater de meg en bokliste der halvparten av e-bokutgivelsene viser seg å være defekte. Dette uttrykker i korthet forlagets destruktive forvaltning av mitt forfatterskap.

DEN INTERAKTIVE LITTERATUREN

Men se, den nye litteraturen blir interaktiv, zoomet og verbal, uten børs og katedral: Første del av min nye bok Varslerens ansikt foreligger allerede på en nettside ved samme navn. Leserne inviteres til å gi kritikk og foreslå endringer i manus på detaljnivå, men også be forfatteren om opplesninger i form av lyd- eller videofiler. Leseren kan slik få innflytelse over teksten, samt et løpende innblikk i forfatterens arbeid. I skrive, sanse og tenkemåten jeg utøver ser jeg lesning som en gjensidghetsrelasjon og dermed en naturnødvendig vei til en langsom bevissthetsendring. Jeg har i et Vagant-essay kalt dette for «jordens salt»-prinsippet, dvs. at personlig, sosial og bevissthetsmessig endring oppstår uavhengig av antall lesere eller hvilke forbindelser du kan skilte med. 

Min spådom blir at Twitter&Snapchat-regimene faller i en sivilisatorisk krampetrekning. Forfatterne vil få nye og betydelige muligheter, for en raskere og mer omstendelig leseevne vil oppstå av naturnødvendige grunner. Som teknaturer med stadig færre innskutte bisetninger og stadig flere implantater (og etter hvert shots av vaksiner og mikrochips) må mennesker lære seg å redde sin menneskelighet på et høyere og lavere bevissthetsnivå. Under splittelsens og motsetningenes tid får vi lære hverandre å erkjenne paradoksale forståelsesformer, og se hverandre tydeligere som ufullkomne medmennesker og fellesskap, der våre egne barn og gamle tilhører samme menneskelige familie som flyktninger og fattige. 

Ingen kjærlighet uten glede og lidelse. For å leve i den radikale kjærligheten (der enhet ikke betyr ensartethet og ulydighet ikke betyr umodenhet) kan våre indre og ytre skader vise seg å være kjærlighetens brennstoff. Kanskje en dypere forståelse av mental fordøyelse, kunstnerisk brennstoff og spirituell kontemplasjon vil åpne for en lesehandling som ikke jager av sted for å shoppe fast food og billige mentale kick.

Lønneblad, Iladalen 2021

I et urent format skriver jeg i Varslerens ansikt / rikdommens speil fram varslerens kulturhistoriske opphav, med filosofiske, satiriske og empatiske skrivemåter. Det skjer bl.a. i lys av René Girards undersøkelse av den gamle Ødipus-myten som naturvoldens opprinnelse – og dermed også av lesningens identifikasjoner?

Ikke at jeg utelukker en papirlitterær utgivelse i fremtiden, men enn så lenge skal boka utvikle seg uavhengig av forlagslitteraturens utydelige normer og sedvanlige sikringer.

Det skal være nevnt: Undertegnede står ikke under gjengangernes kontroll i den litterære offentligheten.

                                                                                                    Freddy Fjellheim

F.v.: Fot, rosmarin med blomster, kinesisk hvitløk, italiensk oregano; neste rekke: mørk sitron-timian, salvie, sar; ytterste rekke: fransk estragon, lys sitron-timian, appelsin-tagetes. T.h.: Vind.

Et godt avstemt protestkor

ME er en skremmende uberegnelig sykdomstilstand møtt med gjenstridige fordommer. Denne boken vil utvilsomt bidra til mer kunnskap.

Av Freddy Fjellheim12/05/2021 11:27

«Du dør ikke av denne sykdommen. Det er den gode nyheten. Den dårlige nyheten er at du ikke dør av denne sykdommen.»

(Sitat fra Våre liv. Våre stemmer)

Dogmet om mentalitetsendring er i vår tid knyttet til å informere og forklare. Informasjon anrettet som en noenlunde innbydende sikringskost vil slanke bort fordommene og sikre et sunnere sosialt liv. Slik tenker vi vel?

Den til dels uforklarlige sykdommen ME har i alle fall oppnådd status som en sykdom det er nødvendig å informere om. Morten Borgersen og Jørgen Jelstad har således utgitt intervjuboka Våre liv. Våre stemmer, der et bredt utvalg av berørte og eksperter kommer i tale. De vitner om sykdommen med de mange, sprikende forklaringene.

Spekter av forklaringer

Kjennetegnene ved ME er blant annet hjerterytmeproblemer, blodtrykksfall, et svekket immunforsvar, søvnforstyrrelser, hukommelsestap, ansiktslammelser, hjernetåke, ja alle indre organer og funksjoner i kroppen kan bli påvirket. De fysiske utslagene samvirker med smertefulle energikollapser etter de minste anstrengelser, som et dobesøk eller en samtale som varte fem minutter for lenge. Pasientene må ofte ligge eller innta hvileposisjoner. Sosialt liv forsvinner helt eller delvis. For mye lyd og lys gir smerteøkning.

Våre liv Våre stemmer
(Press Forlag )

Bok: sakprosa

Morten Borgersen og Jørgen Jelstad

Våre liv. Våre stemmer.

Press 2021

Forklaringsforsøkene har variert fra virushypoteser via immunsvikt til cellesykdom, samt hormonelle «signalfeil» og melkesyreopphopning. ME er en systemsykdom der den kjemiske kommunikasjonen i kroppen har brutt sammen. Anslagsvis 10.000 til 20.000 nordmenn er rammet.

Til tross for vonde pasienterfaringer, Våre liv. Våre stemmer er breddfull av optimisme.—  Freddy Fjellheim

Til tross for vonde pasienterfaringer, Våre liv. Våre stemmer er breddfull av optimisme. Forfatternes spørsmål og problemstillinger er gjennomarbeidede og interessevekkende, og tekstene er utstyrt med uttrykksfulle portrettfotografier tatt av Fin Serck-Hanssen. Pasienter og pårørende, sykepleiere og forskere forteller om sine erfaringer, fra et område vi i dag ville kalle de isolerte pasientenes kohort.

Benektelser og fordommer

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at jeg drasser på denne sykdommen selv. I bøker og artikler har jeg skrevet om ulike aspekter av sykdomsforståelse og omgivelsenes benektelser. Benektelse oppstår der et forsøk på forklaring fra den syke oppfattes som bortforklaring fra den friske. «Du skal ikke tro at du er sykere enn meg», lyder denne janteloven. Dessverre, ME er en skremmende uberegnelig sykdomstilstand der nettopp forklaringer blir nødvendige fordi fordommene er så gjenstridige. Gledelig nok, kunnskapsnivået i samfunnet øker.

ME

  • ME står for Myalgisk encefalomyelitt. Blir også kalt kronisk utmattelsessyndrom (CFS, Chronic fatigue syndrom)
  • Sykdom som rammer i ulik grad og med uten kjent årsak.
  • 12. mai er den internasjonale ME-dagen.
  • Freddy Fjellheim har blant annet skrevet essayet «Kampen mellom friske og syke», som tar utgangspunkt i ME. Utgitt som ebok av Cappelen Damm (2011).
  • Kilde: Helsenorge

Denne boken vil utvilsomt bidra til mer kunnskap, men saklitterært sett vil jeg bemerke at intervjuene i Våre liv. Våre stemmer kanskje er litt for likelydende. Hva typografien i boka angår, svarene fra de intervjuede er trykket i en blass font som er lite lesbar. Det bør endres til neste opplag.

Lytt til pasientene

Det mest offensive ved utgivelsen er tekstene om den brukerstyrte ME-klinikken i Kristiansand. Lovende. Det mest oppsiktsvekkende er alle de pasientene som hadde rett der legene tok feil. «Mal rommet ditt!», foreslår en lege som kur for et menneske som er dødssyk av energisvikt. Historiene om legers manglende kunnskaper og dømmekraft er utallige i mange land. Historisk sett vil alle de grove feilbehandlingene føre til et stort rettsoppgjør, NAV innbefattet. Ergo: Lytt til pasientene der fagkunnskapen svikter.

For eksempel til 15 år gamle Truls som er en friskus i sine holdninger. Men en dag måtte han bæres ned trappa for å komme på skolen. Truls bestemte seg for at musikken han lager er hans sanne jeg, ikke sykdommen. Forfatteren Klara Hveberg har hatt sin tørn med døvhørte leger og et ignorant NAV, men erfarer også at det å skrive plasserer smerten «utenfor meg selv».

Thorvald Steens vesen statuerer et forbilde som mange vil kunne lære av 

Smertefulle fortellinger

Lege og forsker Katarina Lien sier noe legekolleger skal notere: «Du ser bare pasientene når de har mobilisert alt. Ellers ser du dem ikke». Hun foreslår egne klinikker som kan praktisere hjemmebesøk. Jan Nygård fikk høre fra NAV at han ikke ønsket å bli frisk, men burde ta seg en tredagers tur til London for å gå på tilfriskningskurs. 49 år gamle Bente Larsen Eiklid har vært ME-syk siden hun var 13, men beskriver det som en lettelse da hun fikk vite at hun hadde leverkreft og ikke en forverring av ME. Så smertefullt.

Det mest oppsiktsvekkende er alle de pasientene som hadde rett der legene tok feil.—  Freddy Fjellheim 

Per Rutledal og andre pårørende lider i lange perioder nesten like mye som sine slektninger. De må sies å ha en beundringsverdig utholdenhet. Betsy Keller, professor i treningsfysiologi og del av en forskergruppe ved Cornell-universitetet i N.Y., hevder at de dårligste ME-syke har kapasiteten til en alvorlig syk hjertepasient. I likhet med Lien har hun gjort belastningstester med ergometersykkel som viser hvor fysisk reduserte selv de minst syke ME-pasientene er.

17-åringen Vegards historie er en av de mest gripende. Helsevesen og skolevesen svikter totalt fra guttten er ti år. Han har i dag overskudd til å treffe to venner to ganger i året, ellers kun på sosiale medier. Tapper fyr! Når han blir spurt hva han savner mest svarer han på førsteplass: «Savner å være nyttig». Sist: «Å se meg rundt. Ute.»

Absurd

Dette bare som et lite utvalg av stemmene i boka. Hvis jeg skulle prøve å summere opp budskapet:

De medvirkende beskriver det som absurd å leve på ubestemt tid med en sykdom som er livsødeleggende, uten utsikt til behandling og smertelindring. Absurd, også fordi det ofte er pasientene som blir betraktet som problemet, ikke sykdommen. Både leger og lekfolk kvitter seg med sitt forståelsesproblem med slike frekke projeksjoner, men de fleste av pasientene lar seg ikke knekke.

Langsomhet for fremtiden

Løft blikket: Vil ME-sykdommens systemiske og uforutsigbare lidelser invitere til en ny forståelse av menneske og natur?

Flere av de syke meddeler nemlig at det har blitt litt lettere å leve etter pandemiens utbrudd. Tempoet i samfunnet er senket. Folk flest gjør isolasjonens erfaringer. Covid-syke melder om ME-lignende ettersykdommer over hele verden. Hjernetåke har blitt et allment fenomen, ifølge nevrovitenskapen (The Guardian, 14. april i år). Oppdager folk at sosial isolasjon har vært hverdagen for de fleste kronikere i årevis? Samtidig, pandemisk langsomhet gjorde planteliv og dyreliv godt. Kanskje nettopp langsomhet er fremtiden for mennesker og klode.

Avstemt protestkor

Et par av stemmene i boka nevner i forbifarten muligheten for å bli sint når leger og lekfolk tillater seg ignoranse og stille ondskap.

Vil ME-sykdommens systemiske og uforutsigbare lidelser invitere til en ny forståelse av menneske og natur?—  Freddy Fjellheim 

For egen del finner jeg det både forståelig og bedrøvelig at flere av de intervjuede formulerer seg høflig, fortvilet og velformulert overfor dem som trakasserer. Selv i kristne kretser skal jo Kristi kjærlige raseri dempes eller forties. Frykten for å bli stemplet som sint og vanskelig trumfer all endringsvilje i denne vår anti-septiske verden? I så fall frykter jeg at den høye selvmordsraten ved ME vil øke ytterligere.

Kronikere i alle lande, syng ut!

Våre liv. Våre stemmer danner alt i alt et godt avstemt protestkor med sterke erfaringer. Tiden er på kronikernes side, oppløftende forskningsnyheter gryr i horisonten.

Tillitsmannen

Av Freddy Fjellheim08/04/2021 21:00

Det skal godt gjøres å beskrive Thorvald Steen fyldestgjørende. Stikkordene blir fort så mange at det tegner til en hel biografi. Eller kanskje den samtaleboken Mette Karlsvik har ført i pennen?

«Samtalebok» er ikke dekkende for en bok om og med Thorvald Steen. Replikkene hans er ofte små essays, og det er noen av spørsmålene også. Med Same tid neste veke – som har mer enn tre års tilblivelsestid – har de to samtalende kommet biografene i forkjøpet.

Bok: Sakprosa

Mette Karlsvik

Same tid neste veke. Samtaler med Thorvald Steen

Pax 2021

same tid neste veke
(Pax)

To avgjørende bøker

Boka foreligger i ti kapitler, med forord, etterord og litteraturliste. Den følger stort sett kronologien i Steens liv og byr på få utradisjonelle virkemidler. En journalist og forfatter diskuterer og stiller spørsmål til hovedpersonen som blant annet er tidligere verneombud, malerformann, leder av Den norske Forfatterforeningen og med-grunnlegger av de legendariske Stuntpoetene. Han er også kjent som rådgiver og veileder for blant annet unge forfattere.

Det spesielle ved utgivelsen er kanskje at samtalene finner sted mens Steen skriver to av sine mest omtalte bøker, Det hvite badehuset og Det siste fotografiet, samtidig som disse to avgjørende bøkene om forfatterens familiehistorie og progressive muskeldystrofi utgjør rammehistorien for denne boken. Samtalene tøtsjer for øvrig hele forfatterskapet.

Første kapittel bommer litt på den norske offentlighetens kjennskap til Thorvald Steen, noterer jeg, med terping på en altfor kjent gjenfortelling av historien om skihopperen, forfatteren og fagforeningsmannen som oppdager en sjokkerende familiehemmelighet. Også siste kapittel er tynne saker. Vel, bortsett fra Ekebergutsikten (ikke siden Edvard Munch dager har denne fått et mer gripende uttrykk) og avsnittene om Thorvalds morfar.

En litterær begivenhet

Med disse små unntakene er utgivelsen en litterær begivenhet. Standardformuleringen «denne forfatterens historie er også samtidens historie» holder ikke mål her. Thorvald Steen er forfatteren som fordyper seg i norsk historie på måter som peker inn i fremtiden. Skrivemåten hans er samtidiggjørende. Hans metode for å lese de historiske kildene om for eksempel Sigurd Jorsalfare og Kongesagaene er ikke bare dikterisk kompetente, de er poetiske, som Mette Karlsvik riktig påpeker. Ikke ny-saga-stil, men en sakpoetisk skrivemåte. Åpenheten for historiens lærdom er i seg selv en poetisk forståelsesform, det vil si at de skriftlige kildene, historiene og minnene danner en form for selvforståelse som overskrider både romanen og avhandlingen.

Thorvald Steen er forfatteren som fordyper seg i norsk historie på måter som peker inn i fremtiden.—  Freddy Fjellheim

Gledelig nok brenner den gode poeten Steen stadig for poesien som sådan også, men her dreier det seg om den større forståelsen av poesi som tenke- og sansemåte. Hans interesse for historiens skikkelser og hendelser er en interesse for fortidens mennesker. En slik historieforståelse kan bety en forskjell under pandemi og klimakrise.

Møye og besvær

Mette Karlsvik har gjort en dyktig innsats på to viktige områder: i lesningen av Steens bøker og analysen av sentrale temaer, og i beskrivelsen av hvordan denne mannen beveger seg med møye og besvær, en fighter av dimensjoner, ja hvordan han kjemper for å komme opp av senga, manøvrere buksene opp langs beina og rette ut høyre bein, før han drar seg opp og finner balansen. Eller faller. Og brekker fingre, bein og armer.

For mange kronisk syke vil det være svimlende å lese om hvordan han reiser og har reist verden rundt i en så skrøpelig fysisk tilstand. Den muskelsyke kroppen er på ett nivå friskere i sin livskamp enn mange av de potentatene som farer omkring uten annet mål og mening enn det å jogge. Dette kunne kalles sykdommens paradoks.

Kampskrift

Same tid neste veke kan bli stående som et kampskrift for menneskets verdighet. Om det handler om «ættestupet» fra norrøn tid og hvordan sofistikerte trakasseringer drev gamle og syke til stupets vanvidd fordi de ikke lenger var produktive; om bioteknologiens syke verden der både nazisme og kommunisme endte opp som svakhetsforaktens forløpere til det som i vår tid kalles «sorteringssamfunnet»; om kampen for de psykiatriske pasientens verdighet og den respektfulle, men dypt kritiske vurderingen av psykiatriens som en øde øy i de utallige diagnosenes langgrunne arkipel; om den blinde fremskrittsoptimismen som blåser hodet av enkeltmennesket og gjør oss til produksjonsfaktorer; om de grove bruddene på menneskerettighetene i Tyrkia, et land som samtidig beskrives med kjærlighets kompleksitet; om en kropp som en gang var veltrent og en ung mann som var like angstreden som begavet; og om en mor som nærmest tidde sønnen ihjel.

Blir helhetsbildet for heltedyrkende?—  Freddy Fjellheim 

Blir helhetsbildet for heltedyrkende? Karlsvik mestrer langt på vei en krevende balansegang mellom den sanne historien, romanene og stoffet som blir til samtalens fortellinger.

Konkrete erfaringer

«Korleis samlar du dei mange temaa?», spør Karlsvik . Steen svarer:

«Å bli kjent med min egen kropps historikk gjennom flere generasjoner, sammenfaller i stor grad med teori jeg har tilegnet meg. Teorier om skammens og overgrepenes historie, og for eksempel framskrittsoptimismen. For at noe skal bli litterært materiale for meg, må noe jeg har lært settes sammen med noe jeg har erfart. Det må være knyttet til det konkrete, som det å prøve å komme seg ut av senga.»

Tillitsmann med stor T

Jeg kan ikke la være å tenke på en saklitterær klassiker når jeg leser boka om Thorvald Steen og hans liv, nemlig håndboken Tillitsmannen (1931) av Einar Gerhardsen. Den som merket seg denne mannens fremtredelse kunne ane at arbeidersangen hadde gjenklang i den dirrende stemmen, poesien kunne spores i de klare, enkle utsagnene og tvilen viste Gerhardsen gjennom sitt vesen. Hele skikkelsen skjelver av livsnærvær og vilje til makt.

Thorvald Steen må sies å være tillitsmann med stor T. Fortidens «håndbok» blir i den sammenheng fremtidens «samtalebok», et dannelsesprosjekt, om fagbevegelsens kommende tillitsfolk lytter til de kloke betraktningene hans og snakker sammen om dem. Hans kunnskapsrike, fandenivoldske og menneskevennlige vesen statuerer et forbilde som mange lesere vil kunne lære av og grunne over.

Tøft sagt av en poet! He Dong sprenger lesningens forventninger

Poeten He Dong nærmer seg både østlig filosofi og kvantefysikkens parallelle universer i sin diktsamling «måneglass». 

Av Freddy Fjellheim 27/03/2021 12:51

He Dong er en betydelig poet. Hun har utgitt åtte bøker, tre i Kina og fem i Norge. De norske utgivelsene er tospråklige.

I sin nye bok måneglass (sic) bygger hun sitt poetiske univers på det vi i Vesten ville kalle undring, men behandlet med litt andre virkemidler. Fenomenene fremtrer ofte i form av paradokser, som i den ur-gamle forandringsboken I Ching(opprinnelig en naturkalender for datidens naturhushold). Hertil kommer kunnskapene hun henter inn fra blant annet kvantefysikken; en kunnskap som i disse diktene ser ut til å gå hånd i hånd med dikt-jegets subjektive erfaringer, som ellers kan være både temperamentsfulle og humoristiske.

De døde gjenoppstår i Valzhyna Morts poesi

Glass, dybde

Hvis dette lyder litt abstrakt er det fordi måneglass aspirerer til et visst filosofisk nivå. Materialet glass og fenomenet avstand og fravær er innprentet i utgivelsens poetiske univers. Titteldiktet åpner slik:

Glasset fødes av en illusjon

Nyter å betrakte seg selv i dybden

Hvordan kan glass ha dybde, og ikke minst, hvordan kan glass nyte? Nå er det ikke sikkert at den første verselinjen avføder neste linje på samme nivå, så hvem nyter? Nytelsen selv? He Dong benytter tilsynelatende ofte det stilistiske middelet besjeling. Eksempler: «en mystisk ryggsekk/ strever seg fremover» og «skikkelsen din vandrer/ langs bindersens indre ring».

He Dong
(Gyldendal)

Bok: Poesi

He Dong

måneglass

Gjendiktet til norsk av Yinni Hu i samarbeid med He Dong

104 sider

Gyldendal 2021

Syklisk

I ulikeartede poetiske bevegelser – noen som gedigne sprang fra dimensjon til dimensjon, andre snirklete som bare ord og bokstaver kan være det – koder poeten inn en relasjon mellom to mennesker. Det minner om en syklisk bevegelse:

når din overflate

svinner hen

formes mitt savn og

tapte kjærlighet

til tankenes ring

endene møtes – en omsluttet flate

Ring blir til flate, flate blir omsluttet av en ring?

Tøft sagt

«hvitt fravær» og «lysflekker» er betegnelsene på bokens to deler. Den første delen holder høyest nivå. Den andre delens flekker er ikke bare av lys. Til gjengjeld et mer kjempende dikternærvær der, ja, et visst strev med å formidle bruddstykkene av en historie. Poeten betror at hen alltid dukker ufrivillig opp der hen ikke burde være (antakelig også kvantefysisk), men etter en liten liste med fortredeligheter kommer den selvironiske innrømmelsen: «dermed tør jeg ikke lenger/stole på/mitt eget autofokus». Tøft sagt av en poet!

Siden Buddha opptrer i denne diktsamlingen aner vi konturene av et rom som både kan være tomt og fylt på samme tid.—  Freddy Fjellheim 

Det norske språket i boka holder stort sett god flyt og ivaretar veldreide brudd, men dessverre halter samarbeidet mellom poeten og gjendikteren flere steder, for eksempel anglisismen i dikt-tittelen «for van Gogh». Er det en dedikasjon, skal det stå «til van Gogh».

Kvantefysikk og forandring

He Dong forsøker å nærme seg kvantefysikkens parallelle universer, det vil si at ett fenomen kan opptre i flere dimensjoner samtidig. Jeg teller til fire dimensjoner i diktboka måneglass, iberegnet den dimensjonen som kalles poesi. «Besjeling» kan i denne sammenheng forstås som et vestlig retorisk begrep utviklet i en romantisk tradisjon. Kanskje begrepet også kommer fra villfarne sjeler som ikke vet ordet av det før virkeligheten melder seg uventet i et dikt eller en gjenstand.

Siden Buddha opptrer i denne diktsamlingen aner vi konturene av et rom som både kan være tomt og fylt på samme tid, om så bare i kraft av å tilhøre et kosmos der den iboende naturkraften blir uendelig ekspansjon. I den gamle kinesiske naturtenkningen er forandring og forvandling i naturen alltid en overraskelse for mennesker som lukker seg om sine forventninger. Dermed blir menneske-naturen avhengig av forandring for å henge med i den kosmiske runddansens naturbetingelser. Et av de beste diktene i måneglass heter nettopp «parallelle universer»:

skyhøye bygninger falt inn i

en glassklar regndråpe

steintrapper

lik en kåpe som glir av skuldrene

He Dong tøyer naturbegrepet, og hun sprenger lesningens forventninger med noen pulserende farger som ikke skimtes så ofte i vår nordiske synsverden. ///

Poesiens oppstandelse

Forfølgelsen og torturen av motstandsbevegelsen i det skjemmede diktaturet i Belarus blir indirekte settingen for Valzhyna Morts nye diktbok, Music for the Dead and Resurrected. Den hviterussisk-amerikanske poeten er allerede godt kjent i litterære kretser over hele verden. Blant annet har hun markert seg gjennom sine gjendiktninger og arbeidet ved det frie Cornell-universitetet i New York. Debutsamlingen finnes forresten på svensk, Tårarnas fabrik.

Den nye boken er av det slaget som kan leses på ny og på ny. Diktene er så innholdsrike, formen så energisk og motivet så mangefasettert at hvert dikt kunne fortjene sin egen anmeldelse.

Syklus og gjenskapelse

Tyngdepunktet i samlingen er en tapt og funnet familiehistorie, i bildet av knoklene som hviler i Belarus´ jord – voldens jordsmonn – og personlighetene som oppstår gjennom språket. De ukontrollerte utslippene fra Tsjernobyl-reaktoren er sentral i boka. De når helt inn i poetens fødeby Minsk og tilfører språket raseri og fortvilelse: «The cow chews ribgrass but there is no cow».

Mort
Mort (Farraf)

Bok: Poesi

Valzhyna Mort

Music for the Dead and Resurrected

Farrar, Straus and Giroux 2020

Valzhyna Morts diktekunst bebor en gjenskapende kraft som danner forbindelsen mellom natursyklus, historie og diktsyklus. Hver verselinje avføder en ny forestilling, et nytt perspektiv, en ny mulighet for poesien.

Dette er en bok der de døde gjenoppstår i poesien, og det er en bok med mange slags dedikasjoner. Den første er til Antigone, datter av kong Ødipus og hans mor Iokaste; den lojale datteren dømmes til å bli levende begravd, men tar sitt eget liv. Tragediens fødsel og død. Mort lar seg ikke ta ved nesen:

allegro for shooing off the police

adagio for washing the body

scherzo for soft laughter and tears

rondo for covering the body with good earth

«Ha meg som søster, Antigone», skriver poeten, som med dette diktet inkorporerer hele samlingens motiv. Systematiske gjentakelser og variasjoner av ord og tematikk gir forløpet en intensitet som kunne kjennetegne nettopp en gresk tragedie – kompet av jazzmusikere. Allerede i neste dikt, «Bus Stops: Ars Poetica», bombarderes leseren med ti fragmenter av en poetikk, situert i en morderisk samtid. Tredje dikt «Genesis» er dedisert Kain («I´ve always prefered Kain»), og så følger «An Attempt at Genealogy», en kraftsats av et dikt som går over tolv sider.

Omskiftelig, slagferdig, kunnskapsrik

Dette ikke for å antyde kronologi, for tidslinjene krysses fritt. Kombinasjonen av kompositorisk logikk og språklig frihet gir forløpet av diktene hennes en organisk dynamikk. Resultatet er opprørsk lyrikk med stor slagferdighet og kunnskapsrikdom. Temaet «moderlandet» får for eksempel dette uttrykket:

My motherland is a raw yolk inside a Fabergé egg.

This yolk is what gives gold its color.

This face is a fire-receiver.

This face is an inner organ.

A bone as a key to my people.

Where am I from?

Identitetsspørsmålet gjentas og gjentas, slik at «moderlandet» til slutt antar imaginære former, der spørsmålet i seg selv holder den omskiftelige identiteten åpen. Moren i et av diktene er rammet av ambivalensens uttrykk: «Mama refuses another / drink, mama/ agrees to another drink». Mor-portrettet er innrammet av griseslakting og griseblod mot den glitrende snøen. Morens uslukkelige tørste får dermed et offermotiv av datteren som dikter.

Bruken av snø som språkbilde hos Mort minner meg om den ukrainske-amerikanske poeten Ilya Kaminskys Deaf Republic (anmeldt her i avisen). Også i den boken krysses grensene mellom dikt, drap, vitnefortelling og historisk-politisk drama, og med en snølys letthet.

Innestengt tante

På gjenstandsnivå er det et rødt trekkspill som fremtrer i bokas fargeskala. Det skjer i det muntre diktet «Musica Practica». Utallige timer med trekkspilløvelser gjennom hele oppveksten, med en disiplinsugen og nynnende farsskikkelse i bakgrunnen, setter spor. Heller ikke her er de døde fraværende, og hun som øver eier forresten ikke talent for tangenter.

Slektskapsrelasjoner og valgslektskap er blodsystemet i samlingen, og et stort og burlesk prosadikt er viet Baba Bronya. Tanten er stengt inne på et hemmelig rom i leiligheten og hennes eksistens er ukjent for de levende. Når dikt-jeget er syv år og øver på traumenes trekkspill dukker tante-vesenet uanmeldt opp i stuen. Nevrosen får sitt frie musikalske vræl.

Resultatet er opprørsk lyrikk med stor slagferdighet og kunnskapsrikdom.—  Freddy Fjellheim

Disse minneverdige skikkelsene overstråler en nasjonal tragedie der glemsel, radioaktivt nedfall og vold ødelegger i flere generasjoner. Diktene tilegnet for eksempel Marya Abramovic, vaskekonen, en Singer symaskin og «Ingeborg Bachman in Rome» bringer poesien inn i de ukuelige og markante enkeltmenneskene: «…you still smell of Austria. Your straight hair/ falls like currency in a counting machine…».

I særklasse

Boken avsluttes i Roma med et historisk dikt som tar utgangspunkt i en tyrefekterkamp i Colosseum og en bisonokse – zoobrr – nevnt i de pavelige annaler år 1521, og det ender ved en svømmebasseng der hovedpersonen medbringer bøker av forfattere «no one in the West ever reads». Identitetstemaet får slik en ny omdrening, for poeten bekjenner om den utdødde bisonarten: «I carry my zoobrr inside me».

Valzhyna Morts epigrammatiske geni, formale oppfinnsomhet og lyrisk-musikalske skrivemåte gjør dette til en av de mest inspirerende diktbøkene jeg har lest, og frigjøringskampen i Belarus har fått sin litterære fakkel.

Haltende språk, helende poesi

ANMELDELSE: Det forferdelige Sumaya Jirde Alis bok lærer meg er at det ofte ikke finnes kollektive avlastninger for den enkelte flyktningens mareritt. 

Av Freddy Fjellheim20/01/2021 05:30

Sumaya Jirde Ali er en av Norges skarpeste poeter og samfunnsdebattanter. Hun er belønnet med både Zola-prisen og Den norske Forfatterforeningens ytringsfrihetspris. Jirde Alis forfatterskap representerer den usminkede ytringens nødvendighet; ofte vanskjøttet i et lite sosialt sosialdemokrati. Hun debuterte med Kvinner som hater menn (2017), og fyrte opp under melanin-begrepet med diktene i Melanin hvitere enn blekemiddel (2018).

«Et haltende språk»

Årets diktbok Når jeg ser havet, slokner lyset vitner om bearbeidelsen av flyktningens redsler og traumer. Tittelen viser ikke bare den romantiske klisjeen om «Havet, døden og kjærligheten» ryggen, men inneholder også en form for muntlighet som gjør boka interessant, gitt den dramatiske bakgrunnen. Det er strengt tatt ingen logisk sammenheng mellom «ser havet» og «slukner lyset», men det gir mening. Et annet sted står det at «øynene går igjen», og poeten bekjenner seg til «et haltende språk» og «en tid selv ikke diktet kan bære». Det skjer i det midterste kapittelet, «Flyktningleiren». I den flyktende poetens virkelighet besjeles både gummibåter og sola:

magert rom // solen har gått ned / nekter å komme opp // Libya tok friheten / mellom beina / ga meg akkurat nok/ til en telefonsamtale

Dødsmanual

Tredelingen av boka innbyr til et formspenn Jirde Ali ikke helt innfrir, men det er ikke avgjørende når poeten vet hvilke virkemidler som er nødvendige for hennes anliggende. Første del, «Havet», er poesi på høyt nivå, og med rystende språkbilder mange fortjener å lese. Trassen som bærer frem dikt av dette slaget kan samtidig frembringe «en manual for hvordan dø»:

De druknede hvisker, roper, drar i meg, distanserer seg, gråter, hånflirer, sier at den forbannede egentlig er meg

vet ikke å tenke, flykte, vet ikke

hvem jeg er

de livløse fløt

jeg levde, men sank

Sober ironi

Siste del, «Bodø», har «terapeuten» som hovedfigur. Her finner jeg en sober ironi og en observant beskrivelse av virkelighetskollisjonene mellom en flyktning og en sjelebehandler. Språklig sett er det ikke mye å hente i disse partiene, men kapittelet står seg som dokumentasjon av prosessen de foregående diktene ser ut til å bygge på.

Nettopp den (på)tvungne kombinasjonen av indre og ytre isolasjon er det Sumaya Jirde Alis dikt klarer å bryte ut av, en helende skrivemåte.—  Freddy Fjellheim 

Bestemoren («mor av eksil») nevnes på like mange sider som terapeuten, men det er førstnevnte som opptrer gjennom hele manuskriptet. Den gamle slektningen er poetens samtalepartner og til dels alter ego. «bestemor smiler frem / en hel kyst» står det et sted, og på neste side: «en ting er sikkert: / morsmålet flykter ikke med meg». Mens terapeuten fremstår som noe skjør og en representant for middels hvit rådgivningspraksis, er bestemorens nærvær i diktene fargesterkt, ujevnt og helstøpt. Kontrasten mellom disse to karakterene er velvalgt og virkningsfull.

Helende skrivemåte

Det forferdelige denne boka lærer meg er at det ofte ikke finnes kollektive avlastninger for den enkelte flyktningens mareritt, slik mennesker potensielt kan hegne om hverandre i et fellesskap. I indvidualismens æra er flyktningen tvunget til en super-individualisme in absurdum. Flyktningene spres jo rundt til konstruerte «mottak», i et juridiske ingenmannsland der nettopp ingen kan gjøre stort annet enn å vente, for å si det med henvisning til et homerisk epos og Samuel Beckett. Annensteds har jeg lest beskrivelser av innvandrergrupperingers mer eller mindre tilfeldige miljøer, og der de bosattes rivalisering og norskhetskonkurranse fikk en forfatter til å bruke betegnelsen «intern rasisme».

Nettopp den (på)tvungne kombinasjonen av indre og ytre isolasjon er det Sumaya Jirde Alis dikt klarer å bryte ut av, en helende skrivemåte. En av de viktigste retoriske virkemidlene i diktboka er gjentakelsene, som kommer nesten manisk og liturgisk gjennom hele diktsamlingen: Språksang.

Karoline Brændjord viser et bemerkelsesverdig estetisk mot i utforskningen av sorgens nådeløse grep.

En allmenn forståelse

Jirde Ali er en av flere norske poeter som behersker et kraftfullt poetisk språk der grenseerfaringer transformeres til en allmenn forståelse, for å si det litt bleikt. Jeg tenker blant annet på bøkene til den enestående Anne Helene Guddal, og en av fjorårets betydeligste bokutgivelser, Karoline Brændjords Jeg vil våkne til verden.

Anne Lindmo! Våkn opp, og inviter en poet eller tre.

POESI

Sumaya Jirde Ali

Når jeg ser havet, slokner lyset

Aschehoug 2021

jirde ali
(Aschehoug)

Telle sider

Av Freddy Fjellheim / 11 DECEMBER 2020 17:25

La det være sagt umiddelbart at bokdesigneren Anne L´ Orange har laget et diskret prakteksemplar av Jostein Ørums kalenderbok, Telle dager. Permene er i en varm gråfarge, for anledningen med gullskrift. Omslaget har samme diskrete preg, i bjerkepollengult. Også her gullgyldne fonter og et impregnert fingeravtrykk på forsiden. Papirkvaliten styrker inntrykket av noe eksklusivt, og det dufter bok!

Å få utgitt sine samlede andakter er ikke mange prester forunt, særlig ikke når brorparten av stoffet har vært publisert tidligere, og dét i herværende avis. Preste-spaltisten står i en tradisjon som har sine klassikere. På prekenkunstens grunn kunne nevnes ulike teologer som Per Lønning, Jakob Jervell og Karl Hafstad, mens det i nordisk sammenheng er nærliggende å tenke på for eksempel Wilfrid Stinissens I Guds tid. Ørum er selv en erfaren forfatter med åtte utgivelser bak seg.

Presten som folkeopplyser

Siden dette er en andaktsbok for alle årets dager, innledet med et bibelvers, tar jeg sjangeren på alvor og leser dag for dag. Jeg møter en prest som formidler omsorg for menneskene, alltid klar med en verbal prosjektør som lyser Evangeliet inn til leserne. 21. november får jeg vite at forfatteren leser Hans Børlis samlede dikt, og da er det håp. Ørums forkynnelsesiver forhindrer nemlig ikke at han turnerer sitt stoff med en viss eleganse: «Ordene fra Johannes og fra Hans blir sammen til en sang om den nye himmel og den nye jord». 24. november er det Rosettasteinen som er vinklingen, og det viser til en annen iver som er gjennomgående i hele boken, nemlig formidlingen av allmennkunnskap. Prestenes betydning som formidlere av elementær folkeopplysning kan stadig ikke undervurderes.

Misforstått kustus

Men jeg finner også et tilfang av klisjeer og merkverdigheter, som for eksempel «Men enhver utfordring er en ny mulighet», eller denne fra 1. desember: «Advent er en tid for å jage bort alt som står i veien for bønn». Hva er dette for slags forkynnelse? Det er jo Helligånden som ber i oss, i alle situasjoner og under alle forhold. Ordet «jage bort» henviser for meg til en kristendom som ikke stoler på Guds uendelige kjærlighet, men bekymrer seg over alt det som «stjeler oppmerksomhet» og skal «kastes ut». Mon det er veien?

Mesterens saligprisninger, raseri og lidelse ender med litt åndelig journalistikk, litt verdensituasjon og en velsigna kirkekaffe. —  Freddy Fjellheim

Også i andre deler av denne boka ligger en velment, men misforstått kustus på lur. Er ikke nådeveien at vi skal vende synden ryggen og gå videre? Ørum skriver godt om hvordan omvendelsen skjer igjen og igjen, men ikke bare i en bestemt sinnstilstand og «kjærlighetens sødme»? Omvendelsesdåp og vann! Paulus falt til jorden. Jesu ord til hun som begikk hor begynner med «Gå bort». De to små ordene har nok tapt for det kjærlige budet «synd ikke mer». Altså mer bevegelsebort fra situasjonen som fanger enn ord og oppfordringer. Jesus forkynner selv bort-vendingen kroppslig ved å sette seg ned og skrive på bakken, alt mens dogmatikerne rundt ham diskuterer Lovens ord om ekteskapsbrudd, antakelig til alle tider.

Velviljens søndagskronikker

Ord er handling og hellig kropp. Jeg leser på kryss og tvers av Jostein Ørums vakre bok og ser mye godt og pent, men må tilstå at jeg begynner å telle sider før jeg har rukket å telle dager. Selv når jeg leser Telle dager slik det er forutsatt, noterer jeg at velformulerte meninger og relevante poenger blir kjedelige og kraftløse. Det minner om denne besynderlige norske prekenformen som kunne kalles velviljens søndagskronikker. Språket er så middelklasseaktig aksepterende at Mesterens saligprisninger, raseri og lidelse ender med litt åndelig journalistikk, litt verdensituasjon og en velsigna kirkekaffe som nok må til for å skape vekkelse.

På formnivå ligger noe av begrensningene ved Jostein Ørums bok i selve sjangeren, men der ligger også mulighetene til skarpere variasjon mellom tekstene og større uttrykkskraft.

Poesi som sørger og lyser

Briljant diktdebut

Karoline Brændjord viser et bemerkelsesverdig estetisk mot i utforskningen av sorgens nådeløse grep om hjerte, sjel og tanker.

Av Freddy Fjellheim29 OCTOBER 2020 12:51

Mottoet for debutboken til Karoline Brændjord er ord av den visjonære Olav Aukrust, som i diktet Barnet skrev verselinjen: «I feberdraumen heit eg fraus».

En slik bruk av begrepsmotsetninger peker mot det paradoksale motivet i denne boka. Jeg vil våkne til verden folder ut en traumatisk sorg etter en mor som tar livet sitt, men insisterer på sorgens gjenstridige livskraft:

Arbeid får alt til å lyse. Sorg får alt til å lyse.

Jeg ble født og lyste opp mine foreldres ansikter.

Hellig trass

Brændjord ser ut til å skrive slike verselinjer med nødvendighet. Hellig trass, kunne det minne om, en styrke som bare kan ha svakheten som erkjennelseskraft. Jeg leser om et ungt menneske som vil «lære mine døde å oppføre seg» (sic), og som selv «oppfører» sine døde i et skarpt språk:

Vi fant deg på skaren

og så ansiktet ditt

Det skal vise seg at «snø» og «skare» er bærende bilder som i ulike sammenhenger uttrykker lys, letthet, tildekkelse, kulde og refleksjon. Turneringen av denne billedrekken får en overraskende utgang som bekrefter bokas underliggende religiøse tematikk. Både skapelsens leirklump og folketroens nisser er det plass til i det poetiske forløpet.

Gripende bilder

Grenseoppgangen mellom liv og død får ingen billige kontrasteringer, men blir språklige innovasjoner der planter og dyr eksisterer i samme mentalitet som mor og datter. Flere steder evner forfatteren å gi presise og gripende bilder for barnets allmenne erfaring av naturomgivelse, og likevel den subjektive erfaringen:

Jeg legger meg ned på bakken og gaper, for at snøen

skal falle inn i kroppen. Snøen smelter mot ganen og

tungeryggen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal spare på det

myke.

Et omslag

Den formale oppbygningen av diktboka blir formfullendt fordi Brændjord gir forløpet en diskret todeling, altså et vendepunkt eller omslag. Første dikt i andre del har tittelen «Jeg lærer opp kroppens sanser på nytt». Det er et poetisk omslag som omdefinerer «nytt» til en minst like kompleks sorgbeskrivelse som den foregående, med den vesentlige forskjell at diktene her antar hymniske og visjonære former. Jeg noterer Obstfelderske grep og kjente surrealistiske bilder og former («En dag i engen spiste blomstene kroppen hennes»), men uten at innlånene noensinne blir stående som retorisk pynt. Tvert imot, bildene varieres i stadige nye og friske kombinasjoner, ikke uten humoristiske glimt.

Med et begrep fra en annen tid, oppdatert: Her er det et bemerkelsesverdig estetisk mot i utforskningen av sorgens nådeløse grep om hjerte, sjel og tanker, og slik en åndskraft som lar oss få slippe splittelsen mellom ånd og natur. I så måte kan Sara Sølbergs arbeid i språk-naturen utgjøre en samtidspoetisk slektslinje.

Pøser på

Det foregår en eksistensiell kamp i denne datteren, som ikke vet hvor hun (ikke) skal lete etter moren. Selv ikke dødsårsaken får hvile i én enkel årsaksforklaring, men diktene pøser vitalt og hjerteskjærende på med «Moren min druknet seg, skjøt seg, hengte seg, skar over/ pulsåren og hoppet».

Litt mye oppramsing i andre sekvens og skurr i billedutformingen et par steder skal nevnes, men selv dette føyer seg inn i diktbokas rytme. Brændjord skriver til tider med en knallhard logikk:

Hun tok hvilen min med seg

og naturlovene.

Nagler i vind

I samme åndedrag leser jeg om gudsfornektelsens «nagler slått inn i vind». Og så, på et annet sted, i en annen verden – linjer som dette:

denne stillheten klinger som en salme

denne stillheten kommer med et rådyr som løper

over et jorde sett gjennom et vindu

denne stillheten er under bølgene

denne stillheten er en flamme gått over i røyk

Musikalitet 

Deler av Jeg vil våkne til verden leste jeg med Beethovens trippelkonsert på språkøret. Se om ikke diktenes verbale musikalitet kunne fortjene et instrument eller to som komper poesistemmen?

Diktene står også suverent alene, for Karoline Brændjord har et krystallklart diktertalent.

Mulighetenes tid

Lenge har vi kunnet lese hvordan folk av alle slag hyller butikkansatte, helsepersonell, renovasjonsarbeidere og andre som løp stor risiko da samfunnet erfarte den første naturbetingede unntakstilstanden. Mens beredskapen før neste pandemibølge skjerpes og vi forsøker å forklare hverandre at vi aldri kommer tilbake til «normalen», står nå disse modige yrkesgruppene tilbake med en historisk opphopning av tomme ord og varm applaus?

La meg få fremheve de butikkansatte, allerede en lavtlønnet profesjon: Som kandidat i «høyrisikogruppen» har jeg i det siste våget meg ut i enkelte nærbutikker – maskert for ran og null fingeravtrykk – også fordi jeg savner disse menneskene jeg ofte veksler vennlige ord med. Noe av det første jeg kom til å spørre om på frifot, var hva for slags bonus ledelsen har gitt dem. Til min bestyrtelse fikk jeg flere steder høre at de ansatte jobber for samme lønn, uten noen form for påskjønnelse.

I den mer lukrative delen av næringslivet ville de ansatte hatt bonusavtaler som knyttet arbeidsprestasjon og risiko til økt betaling.

En av butikkene jeg frekventerer, tilhører landets største matvarekjede. Eierne må ha tjent mye penger da folk flest var henvist til å trøste seg med god mat og drikke. I den mer lukrative delen av næringslivet ville de ansatte hatt bonusavtaler som knyttet arbeidsprestasjon og risiko til økt betaling.

Ikke her, til tross for at de butikkansatte har fått økt arbeidsmengden betraktelig. Kundeøkningen på Østlandet kan også forklares med at «svenskehandelen» opphørte. I tillegg har de ansatte daglig måttet desinfisere varer og inventar for at kundene skulle få handle mest mulig trygt. Betydelig merarbeid, og risikabelt. De som betjener kassene, har sittet bak spinkle plexiglass og måttet observere at enkelte kunder så syke ut, for ikke å snakke om personalet som arbeider bak disker og mellom varehyller. Selvsagt har de vært redde. «Vi er litt slitne», sa den vennlige kassadamen jeg snakket med.

I et sivilisert land er det å anse som et samfunnsansvar å påse at de som løper risiko på vegne av fellesskapet, får kompensert for sin ekstrainnsats. Statsministeren bør på utvetydig vis sende dette politiske signalet før tarifforhandlingene, slik at matbaroner og andre arbeidsgivere våkner til den nye virkeligheten og påskjønner sine modige ansatte.

«Det er en rar tid», ble omkvedet mennesker sa til hverandre under isolasjonen. Nå handler det om å få politikere og næringslivsledere til å forstå at det rare er den nye normalen.

Miljøkriser, pandemier og rasisme henger sammen i begrepet menneskeverd. Vi er forpliktet til å overordne alle sosiale, politiske og naturbetingede hendelser menneskeverdet. For medias del betyr det at journalistene må slutte å behandle virus, miljøkriser og rasisme som separate enkelthendelser, for da forvrenges en menneskelig virkelighet som nå er hetere enn forskerne klarer å uttrykke med ord. Nye datamodeller gir et bilde av klimakrisene som innebærer at de kommende årene blir avgjørende for den fremtiden vi tilbyr våre barn. Hvordan vil raseskillene te seg under en klimatisk og økonomisk krise? For flyktningene? De arbeidsledige?

Selve begrepet «mulighet» viser til en ny virkelighet der middelklassens snusfornuft blir utfordret.

Alt peker mot mulighetene til å endre virkelighetsoppfattelse og skape et nytt samfunn fra grunnen av, men da må profesjonaliseringen av politikken bekjempes på alle nivåer i samfunnet. Når FNs klimapanel og andre aktører uttrykker bekymring for demokratiet, kan det være dette det handler om.

Til tross for at samfunnet ble fanget i digitale utvekslinger, har demonstrasjonene de siste ukene vist at den sosiale lengselen er en mektig kraft som ikke lett lar seg temme. Nedstengningens isolasjon kan ha fått mange mennesker til å reflektere dypere og blir mer kompromissløse om urett.

At svarte, latinoer og hvite finner sammen i George Floyds navn, er signalet om en ny tid. Også mellom religioner og kirkesamfunn skjer det tegn på en enhet som bare for få år siden ville vært utenkelig. Selve begrepet «mulighet» viser til en ny virkelighet der middelklassens snusfornuft blir utfordret. Å skape rettferdighet under masseutryddelsen av arter, med pandemier og matvarekriser, innebærer å starte fra scratch. Som massedemonstrasjonene mot rasisme har vist, er det erfaringene av grov urett som skaper den sivile revolusjonen blant unge folk, i solidaritet med slitets og smertens mennesker. Mulighetene i denne folkelige virkeligheten er bortenfor all profesjonalisme og medfører hard innsats, ydmykelser, tunge steg, små endringer, samhold, store lyspunkter. Det forutsetter at våkne politikere, journalister og intellektuelle følger opp, for det blir en lang marsj.

Flere av oss må ut av gruppetenkningen og heie på noen vi ikke kjenner og kanskje er uenige med. Det er innbegrepet i «breie allianser». Sjekk Facebook og se hvor mange som bare trykker «liker» for speilbilder av seg selv og egen virkelighetsforståelse. Selvkritikk kunne bli en øvelse for dem som bare liker seg sjæl og «sine».

En slik fornyende erkjennelse kan prøves ut ved å belønne dem som «tok en for laget» og legge kollektivt press på de respektive arbeidsgiverne: Renovasjonsarbeiderne, helsearbeiderne, butikkansatte og andre helter tilhører ikke bare hver sin separate yrkesgruppe, men et større fellesskap som ville beskytte hverandre mot død og elendighet.

Jeg utfordrer i denne omgang direktørene for Reitangruppen, Norgesgruppen og Coop til å svare for seg i Klassekampens spalter. Hvor stor blir koronabonusen til de ansatte? Da tenker jeg ikke på «sommergaver» i massivt innkjøp til lav stykkpris, men kroner og øre på kontoen. Dersom disse lederne viker unna et offentlig ordskifte, bør avisens journalister spore dem opp og avkreve et svar.

Flere bør skikke sitt hus før samfunnet skal inn i neste fase av naturomveltningene.

//

Denne artikkelen stod på trykk i Klassekampen 20.juni 2020

Blikkenslager!

Hør musikken. Denne yrkestittelen klinker av metall, og ordet er som en vimpel full av sønnavind og sol, ja et ordets musikkorps på vei gjennom bokstavene.

De siste årene har håndverksyrkene fått mer oppmerksomhet i offentligheten. Yrkesutdanning har kommet høyere på dagsorden hos politikerne, ettersom en teoritung skole sinker stadig flere kjappfotede og letthendte jenter og gutter, intelligente med anvendt kunnskap, og ikke minst, modne for erfart kunnskap. 

I mesteparten av åndshistorien er det håndverkerne som har vært de sanne kunstnerne. Det er bare de siste hundreårene at vi har fått kunstnere som signerer malerier og bøker og blir selvproduserte merkenavn. Selvet det er som det edleste malm, sa en venn av meg med et gruveglimt i øyet, med hint til en kjent sang. Helt tilbake til oldtiden finner vi terrakotta, marmor og sten der håndverkeren har plassert sine initialer, noen ganger hele navnet. I Pompeii mener jeg å ha sett at håndverkerne skriblet inn obskøne symboler der de ikke våget å skrive sin forbokstav, i frykt for oppdragsgiverens misunnelse. 

Signerer dagens håndverkere noe som helst? Det hender visst, men i det digitale skriftfeltet er signatur snart bare et øye-blikk mot en linse eller et fingeravtrykk mot en plastflate. Vi ser en gammel verden riste i sine grunnvoller og må enda en gang spørre hva som er sann kunnskap, og om gamle yrkers erfaringstyngde vil hevde sin rett. Hva med å se litt større på det?

Med tidenes mest usikre arbeidsmarked må stat, næringsliv, kulturliv og kommune sørge for at gamle og hevdvundne håndverksyrker får rekruttere oppfinnsomme og samvittighetsfulle tradisjonsbærere. 

Pandemiekspertene har lenge forutsett Covid-19 og lover oss hyppigere besøk av disse små primitive rakkerne, som likevel kan velte avanserte økonomier og det ypperste av kunnskap. Vi ble advart, men politikerne var døve. Klimaomveltningene har pågått i flere tiår. Forskere og organisasjoner hjemme og ute besitter store kunnskaper, og vi kan vente en helt annen samfunnsform, om vi ikke besinner oss og forstår at forbruksfest og oljeutvinning er en saga blott. Vi ble advart, men politikerne tok bind for øya. Også cyberterroristene sitter på avansert teknologisk kunnskap, men politikerne er tause.

I mange år har jeg daglig latt meg oppdatere av forskning og teoretisk kunnskap, uten å slippe taket i egne praktiske gjøremål. Jeg vil nødig praktisere profetienes tvilsomme geskjeft, men jeg er jeg rimelig sikker på at håndverkerne kan få gyldne tider. Økonomene snakker om gjenbruksøkonomi, og markedet for reparasjoner kan få et skikkelig oppsving når resesjonen treffer oss midt i velstandssøvnen. 

Det hadde seg sånn at jeg kom til å trenge noen spesielle beslag til mine store stuevinduer. Gode råd var dyre, så jeg tok kontakt med en blikkenslager som ba meg tegne det jeg ønsket meg. Som sagt, så gjort. Blikkenslageren la fra seg arbeidet han holdt på med og tok saken i egne hender. I løpet av noen få minutter hadde han funnet smarte og elegant løsninger. En halvtime senere var åtte beslag laget, delvis ved hjelp av gammelt håndredskap, delvis med elektrisk drill. 

Oppdraget var det minst tenkelige, men produktet vil vare i mange år og løse et praktisk problem. Jeg er så heldig å kjenne flere av den sorten, sånne som ikke kan avdekke praktiske problemer uten å oppdage muligheter til å lære og skape noe.

Det er håndverket som er kunsten, også i litteratur, maleri, musikk og skulptur. Et visst forgangent snobberi har gjort at dagens håndverkere må lage sine gjenstander og løsninger ganske så anonymt. Det bør det bli en slutt på. Jeg spurte derfor blikkenslageren om han ikke kunne signere ett av beslagene. Han så noe spørrende på meg, og jeg måtte insistere. Når jeg nå ser ut av stuevinduet, ser jeg et hvitt beslag med signaturen Henrik. Det gjør noe med både utsikt og innsikt. Perspektivene på arbeid og omgivelse blir rikere. Dessverre er beslagene så hvite at jeg må male vinduene, men det får stå til. 

Mange har sikkert pusset opp et hus og funnet en signatur på en list eller en bortgjemt gulvplanke. Selv fant jeg min fars initialer da jeg skulle tapetsere en stuevegg. Den dagen fikk et ørlite snev av høytid over seg. Varig arbeid vitner om nærvær, konsentrasjon og oppfinnsomhet. 

Med tidenes mest usikre arbeidsmarked må stat, næringsliv, kulturliv og kommune sørge for at gamle og hevdvunne håndverksyrker får rekruttere oppfinnsomme og samvittighetsfulle tradisjonsbærere. Da vil vi amatørfiksere alltid ha noen å lære av og etterligne.

Foto: Trond Thorvaldsen

Y som minnested

Den norske vandalismen kunne det kalles. Alt fra aksjonene for å redde Nasjonalgalleriet til kampen for folketradisjonene på Bislet Stadion, har vist at kalkulatordyktige byråkrater er flinkere til å rive og regulere enn til å forstå historiske sammenhenger.

Tradisjonenes karakterbyggende virkninger, hørt om sånt?

Sjelden har dette dannelsesmomentet vært viktigere for et folkeferd som fort drar til Syden for å bli snyden på kultur.

Gjennom Norges lange, nasjonsbyggende historie (ennå ikke avsluttet) har den norske litteraturen gitt til beste persongallerier som ikke lett lar seg underslå, som geskjeftige oppkomlinger hos en Knut Hamsun, skipsredere hos en Alexander Kielland og en Bør Børson jr. hos Johan Falkberget.

I dagens eksepsjonelle naturhistoriske tilstand og klimasammenbrudd kunne disse litterære skikkelsene også kaste lys over et politikerlaug som heller vil kjøpslå og bygge, enn skape og nyskape innsikter og identitet.

Aksellerasjonene

Hvis det ikke hadde vært en uhørt banalitet, kunne man sagt at Henning H. Bergsvåg er en institusjon i norsk poesi. 


I denne nedstengte tiden utgir poeten fra Bergen sin syvende diktbok siden debuten (Newfoundland, 2000). I et noe ubeskjedent intervju med seg selv på forfattersiden sin antyder Bergsvåg at denne boken avslutter en tyve år lang fase i forfatterskapet. «Dette er ikke et stille sted», som årets tittel hevder, synes for meg å avslutte mye mer enn som så, men det står klart at boken kombinerer typiske bergvågske temaer som (det noe romantiserte) «mennesket», og «natten», og kjærligheten, og «språket».