Andersens alternative fakta

Fra poesiforestillingen

Min artikkel om Eventbyrået i Storgata ga et innblikk i hvordan nyskapende arbeid blir nedpriroritert og undergravd av bl.a. «Litteraturhuset». Svaret fra den daglige lederen gir en første forklaring på tilstandene, men ved å benekte fakta prøver han å unngå beklagelsen jeg fortsatt etterlyser.

Hvis Roy Andersen pleier å filtrere fakta like selektivt som han gjør i sitt svar til meg i gårsdagens nettutgave, vil han kanskje også mangle det forfatteren Georg Johannesen kalte «roskompetanse»: Å ødelegge en poesifestival og samtidig skryte av den som kjemper poesiens sak, henger ikke på greip.

Både poetene, musikerne, mine egne medarbeidere og to av hans egne medhjelpere har for lengst bevitnet kaoset den daglige lederen nå benekter i offentligheten.  Før han skriver svaret til meg er han nemlig informert om hendelsene. Det fremstår derfor som et påhitt når han mot bedre vitende hevder at «Teknikken gikk som den skulle». Hans lydtekniker meddeler om det dokumenterende lydopptaket: «Det var dessverre så lav lyd på fremførelsene sammenlignet med musikerne at det er umulig å høre noe», fordi «noen mikrofoner ikke hadde nok volum». Klar tale? Selv ble jeg som utøvende poet kraftig forstyrret fordi jeg måtte springe frem og tilbake med mikrofon til de andre poetene. De ansvarlige satt som forsteinet. Alle tilstedeværende så dette. Når øvelsen i forkant måtte avlyses rammet dette også viktige dramaturgiske elementer. Poesiforestillingen ble skadelidende. Påstandene kan dokumenteres.

Overfor meg beklaget Andersens to utsendte medarbeidere rakrygget problemene etter forestillingen, noe flere registrerte. Jeg svarte vennlig at dette ikke var deres ansvar. Den daglige lederen har senere innrømmet noen av feilene, men ikke offentlig. Også dette er udiskutable faktiske forhold.

Hvordan kan en forhenværende og proff journalist opptre direkte uvederheftig i det offentlige rom og benekte fakta, undrer jeg. Min kritikk er velbegrunnet og slik berettiget: Andersens benektende svar er så innholdsløst at han må konstruere sine «fakta». F.eks. vet han at jeg ga poetene og musikerne æren for den gode kritikken. Likevel fabler han om at jeg skal ha opplevd poesiforestillingen som mislykket. Tvert i mot, men på tross av «Litteraturhuset». Poetene og musikerne klarte til en viss grad å skjule de pinlige forholdene for Fredriksstad Blads anmelder som for øvrig ble utstyrt med festivalens kjøreplan for å kunne følge tekstene.

Det var Andersens eget lederansvar som mislykkes når «Litteraturhuset» lot våre æresgjester Fribyforfatterne gå for lut og kaldt vann og tillot at kvalitetssikringen beviselig ikke var på plass. Både overfor mine gjester og medarbeidere har det vært en stor påkjenning å bli utsatt for en slik respektløs behandling.

 

De ansatte blir først og fremst gjenstand for den daglige lederens ansvarsfraskrivelse.

 

På lignende faktabenektende vis skyver han egne ansatte foran seg når han fremstiller dem som ofre for NB godt begrunnet kritikk. Dette gjør han også for å fremstille kritikeren som urimelig. Altså lister han seg ad hominem og tar i det stille mannen i stedet for ballen, samtidig som han «roser» meg. Lett å gjennomskue, men de godtroende vil bite på agnet. De ansatte blir først og fremst gjenstand for den daglige lederens ansvarsfraskrivelse.

Når Andersen kommer luntende med sitt noe forsinkede retoriske spørsmål «Hvorfor skulle vi motarbeide våre samarbeidspartnere?», har han på forhånd gitt svaret, slik jeg her har vist.

Jeg må få stille spørsmålet: Hvordan kan institusjonen som arbeider med sannhetskategorien litteratur ha en talsmann som baserer sin kommunikasjon på det som kalles alternative fakta?  Lederen for Eventbyrået i Storgata har fått mer å beklage. En slik gest ville gi et signal om ryddighet.

Eventbyrået i Storgata

Det er på tide å ta farvel. Etter ti år med festivalarbeid i litteraturens og poesiens tjeneste må jeg innse at denne byens eventmakere på Litteraturhuset foretrekker å drukne publikum i bokbad.

«Poesi er kanskje ikke det viktigste i verden», skrev poeten Nils-Øivind Haagensen i diktet Poesi i Grenseland bestilte til årets poesiforestilling. Det skjedde det året poesifestivalen fikk sin første store institusjonelle anerkjennelse med en betydelig bevilgning fra Norsk Kulturråd, men slike signaler oppfattes ikke på Litteraturhuset i Fredrikstad. Der synes inkompetansen å være beslektet med en provinsiell misunnelse: «Du skal ikke tro at du kan lage noe mer originalt enn oss».

FREDRIKSTAD SOM RETRO-BY?

Jeg har etter beste evne ignorert ignorantene og gjort Poesi i Grenseland til en omreisende festival. Vi har besøkt Oslo ved flere anledninger og Norsk Litteraturfestival på Lillehammer med godt publikumsoppmøte. For to år siden innledet jeg et nytt samarbeid med byens ildsjel i kulturarrangementer, Wiggo Andersen. Når han beklageligvis trakk seg fra Ord i Grenseland, valgte jeg å gi Litteraturhuset en «second chance». 

Formasjonen til årets poesiforestilling var inspirert av danseplattingen som kan  ha vært opphavet til det klassiske greske teateret, og med nyskrevne dikt og nykomponert musikk. Tema var det lite publikumskrypende: «Undertrykkelse, frigjøring og sivil ulydighet». I denne artikkelen vil jeg gi eksempler på hva som kan skje hvis du skaper noe utenom det vanlige innenfor byens litterære felt, særlig på Litteraturhuset.

Etter noen hundre arbeidstimer med årets festival må jeg konstatere at udugeligheten trumfer alle estetiske ambisjoner i den vakre bygningsklossen i Storgata. Mens jeg er i fullt arbeid med poeter, musikere og gjendiktere lar daglig leder Roy F. C. Andersen meg sitte på vent i to og en halv måned før han undertegner kontrakten. Sendrektigheten fortsetter på alle nivåer. Min musikalske samarbeidspartner venter forgjeves på svar om lydproduksjonen. Selv får jeg langt om lenge innvilget et tjue minutters møte på huset like før arrangementet. Markedsføringen svikter totalt, og uviljen ligner et velkjent hånflir for alt som heter nyskapning. 

På arrangementsdagen er kaoset komplett. Våre iranske æresgjester, Fribyforfatterne, blir vitne til et lavmål av profesjonalitet fra stedsarrangøren. Mikrofoner mangler eller virker ikke, øvelsen som er forberedt i måneder må avlyses, projectorene er i stykker, lyssettingen blir montert like før publikum kommer inn, for bare å nevne noe. To ansatte gjorde så godt de kunne, så dette er et lederansvar.

Hvis det ikke var for at Litteraturhuset hadde opptrådt like destruktivt tidligere, ville jeg ikke giddet å bringe kalamitetene til torgs. Det minner igjen om en «styrt avvikling», for huset reklamerer vitterlig med «digital produksjon» på sine hjemmesider. Som i fjor er lydopptakene vi skulle bruke til å promotere poesiforestillingen ødelagte. Det har sin pris. Heldigvis klarte vi å skjule kaoset for kritikeren som ga poesiforestillingen overstrømmende omtale her i avisa, men heller ikke det monner for litteraturfunksjonærene. 

Oppstod all denne likegyldigheten i ly av stamgjest Vigdis Hjort og sk(r)ålende selvtilfredshet med årets Ord i Grenseland og desslike, og er Fredrikstad stadig en retro-by der alle må gjøre det alle andre har gjort? La meg få nevne bakgrunnen for slike spørsmål:

KUNSTNERISK KVALITET

Mine poesiarrangementer i denne byen har hatt fulle hus bl.a. med gjendiktere av poesi, noe som ikke er gjort før i Norge. Da jeg skaffet prominent besøk av en poet fra Nobelkomiteen i Stockholm presterte en molbo å lage et konkurrerende poesievent på samme tidspunkt, i frykt for at jeg skulle lykkes altfor godt med Poesi i Grenseland. Før poesifestivalen det året snekret noen utvalgte i festivalledelsen en annonse der to poeter regelrett ble hengt ut. At jeg likevel fikk med meg riksmedia og NRK ble betraktet som mer misunnelsesverdig enn beundringsverdig. Min søknad til en lokal institusjon for påfølgende års prosjekt ble deretter vraket av en annen nidkjær person som tilhørte festivalledelsen. Habilitet: Null.

Jeg minner om dette fordi slike kumpaner satser på skjult maktmisbruk og letargisk glemsel. 

Noen av avisens lesere vil kanskje huske hvordan den daværende ledelsen på Litteraturhuset noen år senere undergravde Poesi i Grenseland, til sterk kritikk fra Forfatterforeningen og Norsk Faglitterær Forfatterforening. Litteraturhuset prøvde likevel å raske til seg bevilgningen Poesi i Grenseland hadde fått fra min søknadsgiver. Med liv og lyst ble de originale planene mine ødelagt, bl.a. med en egen poesitrupp på huset, samarbeid med et flyktningemottak, skrivekonkurranse for folk flest og skrivekurs med noen av landets flinkeste skrivelærere. Kremmerne triumferte med å etablere en avlegs poesiaften i Aftenlandet. 

Manøvren var hakket verre enn useriøs, og jeg nevner det bare fordi Litteraturhuset ingenting har lært. Når jeg oppdager at vår høyt respekterte biskop Atle Sommerfelt i mange år har vært styremedlem i denne kommersielle institusjonen, blir jeg noe forundret.

Å huse en markant poesifestival ville slik vært en styrke for Litteraturhuset når de skal søke støtte fra stat og kommune for å sikre den private driften, men det forstår ikke den nåværende ledelsen. 

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at kunstnerisk arbeid alltid må være på leting både etter det nyskapende og det folkelige. Det er en kulturell bragd av internasjonalt format når de norske litterære søknadsinstitusjonene våger å satse på kunnskap og innsikt som fornyer kulturen. Litterære styrkeforhold er ikke proporsjonale: Å huse en markant poesifestival ville slik vært en styrke for Litteraturhuset når de skal søke støtte fra stat og kommune for å sikre den private driften, men det forstår ikke den nåværende ledelsen. 

Kulturutvalget i Fredrikstad kommune forstår det. Viken fylkeskommune forstår. Kulturrådet, som nevnt. Norsk Forfattersentrum, ikke å forglemme. Og Fredriksstad Blad, som anmelder poesiforestillingen over syv spalter. Poesifestivalens andre arrangement, Missa Mystica, med kor, danser, musikere og poeter, ble sist søndag ivaretatt på fremragende vis av de profesjonelle medarbeiderne i Fredrikstad Domkirke. 

Jeg vil få takke alle gode krefter for bidrag til noe så uanselig – og språklig skjerpende! – som poesiens kunst. 

Preik er det nok av.

EVENTBYRÅET

For egen del skal jeg ikke beklage meg. Uaktet småligheter har jeg med god hjelp gjennomført mine prosjekter i hjembyen og i andre byer. At Eventbyrået i Storgata for andre gang ødelegger en poesifestival kan jeg vanskeligere leve med, men dette vil garantert forfattere og norske søknadsinstitusjoner merke seg. Selv ikke min arbeiderklassebakgrunn kunne endre lunkenheten jeg møtte hos Eventbyrået, med en poesiforestilling som handlet om tortur og kvinneundertrykkelse. Kjedelige greier for skravleklassen, antakelig.

Hva jeg ikke kan akseptere er at ledelsen utsetter våre iranske æresgjester og Fribyforfatterne for en slik mottakelse. Det skjer samtidig med at Fredrikstad på prisverdig vis blir Friby for en forfulgt forfatter. 

Jeg forventer en offentlig beklagelse fra Roy F. C. Andersens for denne respektløse behandlingen.

POESI I GRENSELAND, 2021

12. september kl. 19 i Fredrikstad Domkirke: FIRE POETER, TRE MUSIKERE, ET KOR OG EN DANSER FREMFØRER DEN KONTEMPLATIVE MESSEN Missa Mystica.

Poetene: Tone Hødnebø, Aina Villanger, Steinar Opstad og Freddy Fjellheim, som holder messens læredikt. Musikerne: Dan René Dahl, orgel og klaver, Espen Christoffersen, trompet, og Knut Henriksen, klarinett. Kor: Senza Rigore under ledelse av Birgit Gudim. Danser: Aurora Itland. Koreografi: Carl André Johansson.

/

28.august kl. 19 på Litteraturhuset i Fredrikstad: IRANSKE FRIBYFORFATTERE MØTER NORSKE FORFATTERE I POESIFORESTILLINGEN «UNDERTRYKKELSE, FRIGJØRING OG SIVIL ULYDIGHET». ALLE STILLER MED NYSKREVNE DIKT OG GJENDIKTNINGER, MENS KONTRABASSISTEN FREMFØRER EN NYSKREVET KOMPOSISJON, AKKOMPAGNERT AV TROMMESLAGEREN.

Fra v. komponist og kontrabassist Rodrigo Villagra, poetene Fatemeh Ekhtesari, Freddy Fjellheim, Benyamin Farnam, Marte Huke, Asieh Amini og David Fjellheim som var stand-in for Kathleen Rani Hagen. Trommeslager Emil Norman Kristiansen, poet Nils-Øivind Haagensen og co-produsent Kari Graarud hadde forlatt salen da bildet ble tatt.
 

#POESIHUSET #POESI I GRENSELAND

Profittens forkrøplende virkninger

En ny oversettelse av Bertolt Brechts klassiker «Mor Courage og barna hennes» er gledelig nytt i en krigstruet verden.

Av Freddy Fjellheim23/08/2021 16:02

Oversettelser og gjendiktninger er stemoderlig behandlet i offentligheten. Oversetterarbeidets vanskelighetsgrad kan sammenlignes med både poesiarbeid og den musikalske komposisjonen, særlig når det gjelder skuespill og dramatikk. La oss først som sist tegne oversetterens navn i alle regnbuens farger.

Et sikkert valg

Øyvind Berg debuterte som gjendikter med Paul Celans Språkgitter (1983), og det bare året etter at han debuterte med diktboka Retninger (1982). Hans bibliografi teller et tredvetalls utgivelser i ulike sjangre, herunder lærde essays om pengenes makt. I en årrekke var han skrivende skuespiller i den internasjonalt anerkjente Baktruppen, men dette er også mannen som oversetter Shakespeare, Heiner Müller og Ezra Pound. Som kritiker av oversettelser skrev han i sin tid noe som må kalles en klassiker i kritikerhistorien da han tok for seg Georg Johannesens Tu Fu-gjendiktning i en tidsskriftartikkel. Hans konsistente og iherdige angrep på Peter Handkes leflinger med krigsforbrytere da den senere Nobelprisvinneren fikk Ibsen-prisen, sier noe om dedikasjonen og kunnskapsnivået.

Valget måtte falle på Øyvind Berg når Bertolt Brechts mest spilte stykke Mutter Courage skulle få en ny norsk oversettelse, også fordi det er ham som oversatte de to andre eksil-stykkene til den tyske forfatteren.

Omstreifende mor og profitør

Musikkdramaet har sjangerbenevnelsen «en krønike» på tysk og er i tolv deler eller episoder, med musikk av Paul Dessau. Fargesterke typer fremstiller mer krigens lemfeldige galskap enn psykologiske innfølinger eller komplekse karakterer. Under dagens babelske forvirring fremstår Brechts drama nærmest sympatisk puritansk.

Drama

Bertolt Brecht

Mor Courage og barna hennes

Oversatt av Øyvind Berg

Oktober 2021

mor Courage

Settingen er det som skulle kalles Tredveårskrigen, på overflaten en serie kriger mellom katolske og protestantiske nasjoner. Våren 1624 er første tidsangivelse i stykket. Den omstreifende Mor Courage befinner seg i Sverige med sin kjøpmannsvogn og er omgitt av tre halvvoksne unger med ulike nasjonaliteter. Den innledende presentasjonen av ungeflokken er rå folkelig humor, et språklig tilslag som Brecht har til felles med Martin Luther. Mor Courage, hvis egennavn nevnes kun noen få ganger, er nok mer knyttet til sin kjøpmannsvogn enn til ungeflokken. Bruken av moralske sanger midt i den episke framdriften er selve publikumsappellen, men kan også referere til de veifarendes overlevelsesmåter helt siden middelalderen.

Krigen selv

Hovedpersonen Mor Courage fremstår som en oppkjeftig og mekanisk figur. Uten unntak havner hun bakpå situasjonene som i stykket kommer dinglende lik nyslakta svin på en krokvaier. Hun tiltrekker seg under sine vandringer blant annet en protestantisk feltprest som må gjemme unna kappe og krage for ikke å bli knærta av katolikkene. Som stykket dreier videre blir presten en lett komisk rådgiver for marketenterskens eller den handlendes forretninger, der skinke, lintøy og schnaps inngår, men skikkelsen blir aldri en parodi.

Stykket var angivelig Brechts sterke advarsel til skandinavene etter at nazistene invaderte Polen.—  Freddy Fhellheim 

Den stumme datteren og de rotløse sønnene gir skuespillet sin tristesse, men det blir aldri tragisk. Det er Krigen som er personifisert gjennom Mor Courages skikkelse, og denne tragedien ruller like ustoppelig som kremmerkjerra. Stykket var angivelig Brechts sterke advarsel til skandinavene etter at nazistene invaderte Polen.

Pengenes makt

Vi har til en viss grad å gjøre med et stasjonsdrama. Det betyr blant annet at de episke sekvensene undergraver den aristoteliske tradisjonens krav om omslag og utvikling, en tradisjon som avsporet til en århundrelang undergangskultur av sjelfulle karaktertegninger som skygget for sosiale og politiske kontekster i Aftenlandet. Annerledes hos Brecht: Mor Courage blir drevet fremover av sin uopplyste lydighet i et krigsgrått landskap, en før-kapitalistisk krigsprofitør uten kontakt med den sosiale virkeligheten. Bellum Ex Machina. Krigsmaskinen. Pengene rår over oss alle.

Det er noe fascinerende stillestående over Brechts komposisjon av hendelsesforløpet, som om selve tida står stille. Allerede her inntreffer «verfremdung», altså fremmedgjøringseffekt, avstandsblikking.

Middelalderens spill og opptog

Jeg kommer til å tenke på middelalderens bruk av byrommet til episodiske moraldramaer, og på pasjonsspillene og mysteriespillene der stasjonene er himmelåpne fortellersteder hvor publikum av høy og lav byrd kan henge med i teateropptoget; eller hva med pasjonsklokke-maleriene hvor kroppen til Jesus var klokkeviseren som kunne dreies rundt og peke på kjente steder i påskeevangeliet.

Litteraturhistorisk bør det nevnes at Brecht blant annet bygger på den svenske J.L. Runebergs Fänrik Ståls sägner (som André Bjerke oversatte til nazistenes kulturkamp), samt levnetsbeskrivelsen Trutz Simplex fra 1670 om den veifarende erkebedragersken Courasche.

Folkelig språkbruk

Anmeldelsesformatet tillater ikke en sammenlignende lesning med tidligere oversettelser, men den tyske Suhrkamp-utgaven fra 2020 minnet meg på hvor komplekst dette stykker er rent semantisk. Til tross for skuespillets anti-psykologiske karaktertegning er det tross alt ulike stilistiske nivåer som danner den enkelte karakter. Bergs oversettelse er så vidt jeg kan se både oppfinnsom og stødig hva angår ordvalg, setningenes rytme og replikkenes flyt.

Ingen detaljer skal overskygge at denne oversettelsen sitter som et skudd.

Som innenatlesning er dette noe av det bedre du kan få på norsk av verdensdramatikk. Det skyldes særlig oversetterens beherskelse av kontant og folkelig språkbruk, selv om også prest, hore og kokk får egnet norsk språkdrakt. Noen ganger blir det litt i overkant. Det holder om «aller Herrgottsfruh» oversettes med «et ukristelig tidspunkt». Et par av sangene virker litt tunge i takten, men ingen detaljer skal overskygge at denne oversettelsen sitter som et skudd. Slik låter det når Mor Courage tiltaler sersjanten som står og sjekker hennes papirer:

«Nå skal De snakke anstendig og ikke fortelle mine halvvoksne barn at jeg kødder med folk, det passer seg ikke. Jeg har ingenting å bevise for Dem. Min lisens hos andre regiment er mitt ærlige oppsyn, og hvis De ikke er i stand til å lese et ansikt, så kan jeg ikke hjelpe Dem. Ingen får stemple meg i trynet».

Unna vei!

En sorgbok som skaper håp

Av Freddy Fjellheim23/06/2021 08:12

Hva gjør et menneske når det mister barnet sitt?

Spørsmålet er blant de mest smertefulle et menneske kan stille, om det så gjelder de vidunderlige håpets barn som kommer til å dø ved fødselen, eller de unge, lovende som dør i den første, ville blomstringen.

Den danske forfatteren Carsten Jensen og hans engelske kone, forfatteren Liz Jensen, opplevde nettopp dette marerittet. Liz’ sønn Raph, kjent som Iggy Fox i offentligheten, en talentfull gutt som elsket å utforske livet, en globetrotter som i egenskap av zoolog kunne kommunisere med dyrs verdighet; et dypt ansvarlig ungt menneske som var blant de første medlemmer av miljøbevegelsen Extinction Rebellion, dør momentant av hjertestans i Sør-Afrika. Han dør i en alder av 25 år.

Bok: Sakprosa

Carsten Jensen

Øvelser i avskjed. En koronakrønike

Oversatt av Håvard Syvertsen

Press 2021

Øvelser i avskjed
(Press)

Da tragedien innhenter familien befinner forfatteren seg i USA for å holde en serie forelesninger. Dette skjer like før pandemien skal endevende verden i sin mentale og fysiske grunnvoll. Slik er rammen for Carsten Jensen nye bok, Øvelser i avskjed, oversatt til utmerket norsk av Håvard Syversen.

En egen rytme

Det er mange uforglemmelige tekster i denne boken, noe som ikke bare skyldes forfatterens skrivekunst og hendelsenes omveltende karakter, men også en bestemt kompositorisk rytme. Kapitlene er små og formfullendte, fortellingen er medrivende og raffinert, temaet mangeartet og komplekst. Den som skriver i tradisjonen etter essayets første mester, Michel de Montaigne, vet at leserens tålmodighet er spirituell, det vil si at vi håndterer både arbeid og inspirasjon. Teksten kan derfor freidig etterligne den pusterytmen som skifter tema når nye innsikter melder seg, men uten å tape sitt første anliggende av syne. I Øvelser i avskjed kommer overraskelsene i kø.

Hva kan en mann i sekstiårene fortelle oss om dagens generasjon?

Så åpenhjertig

En del av boken utspiller seg ved universiteter på den amerikanske vestkysten, og observasjoner av det amerikanske samfunnet flettes inn i forløpet. Noen små portretter av et knippe amerikanske studenter sier mye om hva verden kan ha i vente. En seksjon vies til de mer eller mindre spontane Facebook-innleggene som Jensen postet under den mest kritiske sorgfasen. Jeg synes mange av disse kunne vært utelatt, men kun fordi temaet og det kronologiske forløpet langt på vei er inkorporert i den øvrige teksten.

Sorgens synkeferdige savn og sjokkets lammende letthet får friske pust i denne boken.—  Freddy Fjellheim 

Sorgens synkeferdige savn og sjokkets lammende letthet får likevel friske pust i denne boken. Det skyldes at forfatteren er så åpenhjertig – og skriftlig åpner for sitt erkjennelses- og følelsesliv. Det blir aldri privat.

Livets paradoks

Carsten Jensen kan i samme setning bekjenne at han ikke tror på Guds eksistens og samtidig åpne for spørsmålet om hvem Gud er, uten at setningene blir motsetninger, snarere et høyst menneskelig paradoks. Er det ikke på terskelen til smertens undring at paradokset kan bli betydelig litteratur? Den hjerteskjærende gleden over det unge mennesket som døde finnes fortsatt levende i språket og talemåtene, ja i selve kroppene våre, kanskje også som små tegn fra naturen rundt oss? Alt dette indikerer at liv er noe mer enn det vi rekker å overskue under travle hverdager. Døden er en samtale som aldri slutter, skriver forfatteren.

«Noe lever videre. Vi vet ikke hva. Men vi merket det. Det er ikke trøst. Det er ikke forsoning med livets jernlover(…) Livets skole, sier vi. Kanskje også døden har en skole.»

Carsten Jensen Kjellemennesket: «Et oppgjør med egotrippenes mentalitet.»

Bibelen og Homer

Forfatterens overlevelsesforsøk blir å vende det indre blikket utover og ta for seg en rekke litterære verk som har vitnet om pest og kolera i historiens løp. Han gjør i den forbindelse noe som ikke er vanlig for en forfatter. Carsten Jensen begynner å erindre fra sine egne romaner. Leseren får bevitne hvordan noe i denne forfatteren visste mer enn han selv forstod da han skrev bøkene. Og dette blir så ny litteratur i en ny kontekst.

Jeg tenker (mens jeg leser) at teologene kunne lære av agnostikerens vitnesbyrd om nåde og kjærlighet.—  Freddy Fjellheim 

Han skriver i god folkeopplysningstradisjon slik at eksemplene fra Bibelen og Homer, Shelley og Voltaire, Hannah Arendt og Hartmut Rosa (for å nevne noen få navn) taler gjennom hverandre som nye muligheter for forståelse. Særlig kapittelet om Voltaires Candide er mesterlig skrevet. Det forener krass religionskritikk og naturtenkning med et originalt forsvar for aksjonisme og sivil ulydighet. Teaser: Kroppenes uimotståelige tyngde!

Tydelig engasjement

Jeg tenker (mens jeg leser) at teologene kunne lære av agnostikerens vitnesbyrd om nåde og kjærlighet. Psykologene kunne lære et kulturhistorisk perspektiv på det individuelle som viser at fellesskapet og naturen fortjener et nytt felles språk. Også de (norske) forfatterne som stadig tror at «samfunnets kompleksitet» umuliggjør et litterært engasjement, har mye å hente fra Jensens verk. Han stiller forresten et tankepirrende spørsmål om hva som ville skjedd om neandertaleren og det kortvokste Flores-mennesket hadde seiret over den konkurransedrevne og selvødeleggende homo sapiens.

Gjennom Carsten Jensens serie av essaybøker de senere årene har hele Norden kunnet følge en forfatter som rydder bordet og kjemper for menneskenes verdighet, på en planet vi ødelegger med overflatiske livsidealer og grunne kunnskaper. Der skravleklassen kniper munnen når ondskapen må benevnes med sitt rette navn, og de skrivende koryfeene viker unna konfrontasjonene som er nødvendige for å skape en kollektiv beredskap, trer Jensen ut i åpent landskap. Han viser i klarspråk hvordan vi kan bruke språket for å lære av hverandre. Slik får leseren øyne vevsfine sammenhenger mellom menneske og natur, og på kjøpet en rødglødende hjerteenergi og tankekraft som lar gleden, kampen og sorgen få vandre tilhopes.

«Øvelser i avskjed» skaper håp for både litteraturen og leserne.

FORTIDENS FORLAG. FRAMTIDENS NATURLESNING?

Før jeg begir meg inn i et mulighetssvangert medielandskap skylder jeg å gi offentligheten innblikk i litterære forhold som snart vil angå flere forfattere enn undertegnede. 

«Hva skal vi med forlagene?», spørres det under Norsk Litteraturfestival denne uken. Ja, hva er det egentlig forlagene gjør med litteraturen siden dette spørsmålet får versere i offentligheten?

For egen del representerer jeg en forståelse av litteraturens muligheter som ikke harmonerer med dagens samlebåndforleggeri. Det kan ikke herske tvil om at norsk litteratur hadde vært ganske annerledes om ikke Statens fornuftige støtteordninger sponset bøkene og språkarbeiderne, samt understøttet det kunstige mangfoldet som forfatterskolene etablerer. 

Innebærer denne situasjonen likevel at forlagene kan ta stadig lettere på kulturforleggeriet, og har den litterære offentligheten selv blitt en fiksjon?

MIN FORFATTERHISTORIE 

Siden min forfatterhistorie korresponderer med endringene i forlagsverdenen ønsker jeg å si noe om hvordan det er å arbeide frem et annerledes forfatterskap.

Da jeg kom til Cappelen Damm var jeg underveis med en skrivemåte som tok opp i seg teknologiske innovasjon og naturvitenskap. Ikke bare som tema, men som litterær uttrykksmåte. Jeg ville dikte fra en klassebakgrunn der fattigdom og livskamp bar klangen av jern og metall. Med dette samfunnskritiske utgangspunktet ble jeg opptatt av å utforme et miljøspråk, for å la lesningen av litteratur og lesningen av naturomgivelser komme på bølgelengde. Her fantes det få referansepunkter i samtiden, men tidligere tiders skrifter og forestillingsverdner viste seg å bli gode veivisere. Dette skjedde i en tidsperiode da det samfunnsmessige var «tryllet bort» fra litteraturen.  Enda verre i datidens øyne, jeg utforsket dette kritiske potensialet gjennom politiske og religiøse forestillingsformer.

Både det religiøse og politiske er så smått akseptert i dagens litteratur, men for bare et drøyt tiår siden var slike tematikker nok til at en bok ble eliminert fra offentlighetens betydningsmaskineri, ja utestengt fra bibliotekene. Den miljøskadelige forventningen til at en bok skal oppfylle gamle aristoteliske krav, endte med en litteratur som mer og mer tok form av en statlig vare. 

Men skal litteraturen vare, må den bli kunst.

Varsler- og vitnearbeidet ble grunnleggende for mitt arbeid, og jeg har sannelig fått bruk for denne kompetansen på Cappelen Damm. Selv om forlaget hadde ansatte jeg satt pris på som mennesker fikk jeg år etter år oppleve feilannonseringer, feiltrykk av bøker og påfølgende makulering, redaktører som stengte døra midt under manusprosessen eller leverte så mange selvmotsigelser i sine manuskommentarer at selv ikke Erasmus Montanus kunne prestert noe lignende. Hele fem redaktører ble sendt min vei under tiden på CD, dessverre kun én av dem på mitt initiativ. Aldri et lanseringsarrangement, kun tvungne sitatannonser. Under Statens kondorvinger har dette forlaget ikke på noe vis anstrengt seg for å fremme forfatterskapet, uaktet gode anmeldelser og en høyaktiv forfatter. Uten støtten fra Den norske Forfatterforening og NFF hadde jeg måttet seile til fremmede kyster. 

UNDERLØDIG OG OVERFLØDIG FORLEGGERI

Så, hvordan kan et forlag tillate seg å behandle en forfatter på 2000-tallet? Kritikken av det vennskapsbaserte redaktørsystemet (og forlagslitteraturen) er fremmet av flere enn meg, men la meg få dele noen av mine erfaringer. Før utgivelsen av 3 Bøker i 2017 prøvde en redaktør av personlige grunner å forhindre at jeg fikk være på forlaget. Forsøket strandet, men deler av ledelsen fortsatte senere utstøtelsestaktikken. Da jeg reiser inn til forlaget for et markedsføringsmøte får jeg høre redaksjonssjefen rope til markedssjefen: «Tar du med Fjellheims manus?». Vedkommende kauker tilbake: «Jeg kasta nettopp et manus i søppelbøtta, skal fiske det opp!». Litt senere skulle det komme i sirkulasjon.

Den litterære algoritmen i Cappelen Damms litterære avdeling utgir romanlitteratur og lettleste dikt. Forlagsapparatet har lenge vært innrettet på å promotere en engere krets med forfattere, ofte venner av forlagsledelsen. Denne kretsen fikk jeg første gang ferten av da jeg utga fattigdomsromanen Føniks. Fattigdomstemaet var hett i forbindelse med Stortingsvalget det året og alt lå til rette for en offensiv lansering, men forlagets ledelse hadde for lengst vendt seg til å slumre på innkjøpsordningens sovepute. Ledelsens vennekrets fikk hele utsalget. Jeg nevner dette lille historiske eksempelet for å få med at vennetjenester er vanlig skuring i denne bransjen, og selvsagt fordi Varslerens ansikt / rikdommens speil tilhører samme verk-krets som Føniks. Et slikt forleggeri tar all slags papirlitteratur «på største alvor» helt frem til lanseringsdagen. Da slår venneforbindelsene inn og prioriteringene blir synlige. Deretter: Sanksjonering i Kulturrådets innkjøpskomiteer. 

Min historie på Cappelen Damm slutter med en forlagsblunder.

I 2019 begynner jeg innsendelsen av et manuskript jeg har arbeidet med i fem år, Varslerens ansikt.  Min nye redaktør forespeiler utgivelse høsten 2020. Ved andre innsendelse samme år gjør forlagsledelsen en tilsynelatende helomvending. Noen har grepet inn. Redaktørene foreslår nå at «de skjønnlitterære tekstene» fra mitt mangfoldige manus kunne tas ut og rendyrkes som sådan. 

Dette uttrykker i korthet forlagets destruktive forvaltning av mitt forfatterskap.

Å skrive dette til en forfatter som systematisk har etablert en sjangeroverskridende litteratur, i papirbøker som i digitale formater, ble noe pinlig å bevitne. Jeg kan kanskje få minne om at den sjangeoverskridende litteraturen vinner frem i mange land og på mange språk.

Ja, hva kan et forlag tillate seg overfor en forfatter? Da Cappelen Damm omsider får vinke en vanskelig tilgjengelig forfatter farvel, overlater de meg en bokliste der halvparten av e-bokutgivelsene viser seg å være defekte. Dette uttrykker i korthet forlagets destruktive forvaltning av mitt forfatterskap.

DEN INTERAKTIVE LITTERATUREN

Men se, den nye litteraturen blir interaktiv, zoomet og verbal, uten børs og katedral: Første del av min nye bok Varslerens ansikt foreligger allerede på en nettside ved samme navn. Leserne inviteres til å gi kritikk og foreslå endringer i manus på detaljnivå, men også be forfatteren om opplesninger i form av lyd- eller videofiler. Leseren kan slik få innflytelse over teksten, samt et løpende innblikk i forfatterens arbeid. I skrive, sanse og tenkemåten jeg utøver ser jeg lesning som en gjensidghetsrelasjon og dermed en naturnødvendig vei til en langsom bevissthetsendring. Jeg har i et Vagant-essay kalt dette for «jordens salt»-prinsippet, dvs. at personlig, sosial og bevissthetsmessig endring oppstår uavhengig av antall lesere eller hvilke forbindelser du kan skilte med. 

Min spådom blir at Twitter&Snapchat-regimene faller i en sivilisatorisk krampetrekning. Forfatterne vil få nye og betydelige muligheter, for en raskere og mer omstendelig leseevne vil oppstå av naturnødvendige grunner. Som teknaturer med stadig færre innskutte bisetninger og stadig flere implantater (og etter hvert shots av vaksiner og mikrochips) må mennesker lære seg å redde sin menneskelighet på et høyere og lavere bevissthetsnivå. Under splittelsens og motsetningenes tid får vi lære hverandre å erkjenne paradoksale forståelsesformer, og se hverandre tydeligere som ufullkomne medmennesker og fellesskap, der våre egne barn og gamle tilhører samme menneskelige familie som flyktninger og fattige. 

Ingen kjærlighet uten glede og lidelse. For å leve i den radikale kjærligheten (der enhet ikke betyr ensartethet og ulydighet ikke betyr umodenhet) kan våre indre og ytre skader vise seg å være kjærlighetens brennstoff. Kanskje en dypere forståelse av mental fordøyelse, kunstnerisk brennstoff og spirituell kontemplasjon vil åpne for en lesehandling som ikke jager av sted for å shoppe fast food og billige mentale kick.

Lønneblad, Iladalen 2021

I et urent format skriver jeg i Varslerens ansikt / rikdommens speil fram varslerens kulturhistoriske opphav, med filosofiske, satiriske og empatiske skrivemåter. Det skjer bl.a. i lys av René Girards undersøkelse av den gamle Ødipus-myten som naturvoldens opprinnelse – og dermed også av lesningens identifikasjoner?

Ikke at jeg utelukker en papirlitterær utgivelse i fremtiden, men enn så lenge skal boka utvikle seg uavhengig av forlagslitteraturens utydelige normer og sedvanlige sikringer.

Det skal være nevnt: Undertegnede står ikke under gjengangernes kontroll i den litterære offentligheten.

                                                                                                    Freddy Fjellheim

F.v.: Fot, rosmarin med blomster, kinesisk hvitløk, italiensk oregano; neste rekke: mørk sitron-timian, salvie, sar; ytterste rekke: fransk estragon, lys sitron-timian, appelsin-tagetes. T.h.: Vind.

Et godt avstemt protestkor

ME er en skremmende uberegnelig sykdomstilstand møtt med gjenstridige fordommer. Denne boken vil utvilsomt bidra til mer kunnskap.

Av Freddy Fjellheim12/05/2021 11:27

«Du dør ikke av denne sykdommen. Det er den gode nyheten. Den dårlige nyheten er at du ikke dør av denne sykdommen.»

(Sitat fra Våre liv. Våre stemmer)

Dogmet om mentalitetsendring er i vår tid knyttet til å informere og forklare. Informasjon anrettet som en noenlunde innbydende sikringskost vil slanke bort fordommene og sikre et sunnere sosialt liv. Slik tenker vi vel?

Den til dels uforklarlige sykdommen ME har i alle fall oppnådd status som en sykdom det er nødvendig å informere om. Morten Borgersen og Jørgen Jelstad har således utgitt intervjuboka Våre liv. Våre stemmer, der et bredt utvalg av berørte og eksperter kommer i tale. De vitner om sykdommen med de mange, sprikende forklaringene.

Spekter av forklaringer

Kjennetegnene ved ME er blant annet hjerterytmeproblemer, blodtrykksfall, et svekket immunforsvar, søvnforstyrrelser, hukommelsestap, ansiktslammelser, hjernetåke, ja alle indre organer og funksjoner i kroppen kan bli påvirket. De fysiske utslagene samvirker med smertefulle energikollapser etter de minste anstrengelser, som et dobesøk eller en samtale som varte fem minutter for lenge. Pasientene må ofte ligge eller innta hvileposisjoner. Sosialt liv forsvinner helt eller delvis. For mye lyd og lys gir smerteøkning.

Våre liv Våre stemmer
(Press Forlag )

Bok: sakprosa

Morten Borgersen og Jørgen Jelstad

Våre liv. Våre stemmer.

Press 2021

Forklaringsforsøkene har variert fra virushypoteser via immunsvikt til cellesykdom, samt hormonelle «signalfeil» og melkesyreopphopning. ME er en systemsykdom der den kjemiske kommunikasjonen i kroppen har brutt sammen. Anslagsvis 10.000 til 20.000 nordmenn er rammet.

Til tross for vonde pasienterfaringer, Våre liv. Våre stemmer er breddfull av optimisme.—  Freddy Fjellheim

Til tross for vonde pasienterfaringer, Våre liv. Våre stemmer er breddfull av optimisme. Forfatternes spørsmål og problemstillinger er gjennomarbeidede og interessevekkende, og tekstene er utstyrt med uttrykksfulle portrettfotografier tatt av Fin Serck-Hanssen. Pasienter og pårørende, sykepleiere og forskere forteller om sine erfaringer, fra et område vi i dag ville kalle de isolerte pasientenes kohort.

Benektelser og fordommer

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at jeg drasser på denne sykdommen selv. I bøker og artikler har jeg skrevet om ulike aspekter av sykdomsforståelse og omgivelsenes benektelser. Benektelse oppstår der et forsøk på forklaring fra den syke oppfattes som bortforklaring fra den friske. «Du skal ikke tro at du er sykere enn meg», lyder denne janteloven. Dessverre, ME er en skremmende uberegnelig sykdomstilstand der nettopp forklaringer blir nødvendige fordi fordommene er så gjenstridige. Gledelig nok, kunnskapsnivået i samfunnet øker.

ME

  • ME står for Myalgisk encefalomyelitt. Blir også kalt kronisk utmattelsessyndrom (CFS, Chronic fatigue syndrom)
  • Sykdom som rammer i ulik grad og med uten kjent årsak.
  • 12. mai er den internasjonale ME-dagen.
  • Freddy Fjellheim har blant annet skrevet essayet «Kampen mellom friske og syke», som tar utgangspunkt i ME. Utgitt som ebok av Cappelen Damm (2011).
  • Kilde: Helsenorge

Denne boken vil utvilsomt bidra til mer kunnskap, men saklitterært sett vil jeg bemerke at intervjuene i Våre liv. Våre stemmer kanskje er litt for likelydende. Hva typografien i boka angår, svarene fra de intervjuede er trykket i en blass font som er lite lesbar. Det bør endres til neste opplag.

Lytt til pasientene

Det mest offensive ved utgivelsen er tekstene om den brukerstyrte ME-klinikken i Kristiansand. Lovende. Det mest oppsiktsvekkende er alle de pasientene som hadde rett der legene tok feil. «Mal rommet ditt!», foreslår en lege som kur for et menneske som er dødssyk av energisvikt. Historiene om legers manglende kunnskaper og dømmekraft er utallige i mange land. Historisk sett vil alle de grove feilbehandlingene føre til et stort rettsoppgjør, NAV innbefattet. Ergo: Lytt til pasientene der fagkunnskapen svikter.

For eksempel til 15 år gamle Truls som er en friskus i sine holdninger. Men en dag måtte han bæres ned trappa for å komme på skolen. Truls bestemte seg for at musikken han lager er hans sanne jeg, ikke sykdommen. Forfatteren Klara Hveberg har hatt sin tørn med døvhørte leger og et ignorant NAV, men erfarer også at det å skrive plasserer smerten «utenfor meg selv».

Thorvald Steens vesen statuerer et forbilde som mange vil kunne lære av 

Smertefulle fortellinger

Lege og forsker Katarina Lien sier noe legekolleger skal notere: «Du ser bare pasientene når de har mobilisert alt. Ellers ser du dem ikke». Hun foreslår egne klinikker som kan praktisere hjemmebesøk. Jan Nygård fikk høre fra NAV at han ikke ønsket å bli frisk, men burde ta seg en tredagers tur til London for å gå på tilfriskningskurs. 49 år gamle Bente Larsen Eiklid har vært ME-syk siden hun var 13, men beskriver det som en lettelse da hun fikk vite at hun hadde leverkreft og ikke en forverring av ME. Så smertefullt.

Det mest oppsiktsvekkende er alle de pasientene som hadde rett der legene tok feil.—  Freddy Fjellheim 

Per Rutledal og andre pårørende lider i lange perioder nesten like mye som sine slektninger. De må sies å ha en beundringsverdig utholdenhet. Betsy Keller, professor i treningsfysiologi og del av en forskergruppe ved Cornell-universitetet i N.Y., hevder at de dårligste ME-syke har kapasiteten til en alvorlig syk hjertepasient. I likhet med Lien har hun gjort belastningstester med ergometersykkel som viser hvor fysisk reduserte selv de minst syke ME-pasientene er.

17-åringen Vegards historie er en av de mest gripende. Helsevesen og skolevesen svikter totalt fra guttten er ti år. Han har i dag overskudd til å treffe to venner to ganger i året, ellers kun på sosiale medier. Tapper fyr! Når han blir spurt hva han savner mest svarer han på førsteplass: «Savner å være nyttig». Sist: «Å se meg rundt. Ute.»

Absurd

Dette bare som et lite utvalg av stemmene i boka. Hvis jeg skulle prøve å summere opp budskapet:

De medvirkende beskriver det som absurd å leve på ubestemt tid med en sykdom som er livsødeleggende, uten utsikt til behandling og smertelindring. Absurd, også fordi det ofte er pasientene som blir betraktet som problemet, ikke sykdommen. Både leger og lekfolk kvitter seg med sitt forståelsesproblem med slike frekke projeksjoner, men de fleste av pasientene lar seg ikke knekke.

Langsomhet for fremtiden

Løft blikket: Vil ME-sykdommens systemiske og uforutsigbare lidelser invitere til en ny forståelse av menneske og natur?

Flere av de syke meddeler nemlig at det har blitt litt lettere å leve etter pandemiens utbrudd. Tempoet i samfunnet er senket. Folk flest gjør isolasjonens erfaringer. Covid-syke melder om ME-lignende ettersykdommer over hele verden. Hjernetåke har blitt et allment fenomen, ifølge nevrovitenskapen (The Guardian, 14. april i år). Oppdager folk at sosial isolasjon har vært hverdagen for de fleste kronikere i årevis? Samtidig, pandemisk langsomhet gjorde planteliv og dyreliv godt. Kanskje nettopp langsomhet er fremtiden for mennesker og klode.

Avstemt protestkor

Et par av stemmene i boka nevner i forbifarten muligheten for å bli sint når leger og lekfolk tillater seg ignoranse og stille ondskap.

Vil ME-sykdommens systemiske og uforutsigbare lidelser invitere til en ny forståelse av menneske og natur?—  Freddy Fjellheim 

For egen del finner jeg det både forståelig og bedrøvelig at flere av de intervjuede formulerer seg høflig, fortvilet og velformulert overfor dem som trakasserer. Selv i kristne kretser skal jo Kristi kjærlige raseri dempes eller forties. Frykten for å bli stemplet som sint og vanskelig trumfer all endringsvilje i denne vår anti-septiske verden? I så fall frykter jeg at den høye selvmordsraten ved ME vil øke ytterligere.

Kronikere i alle lande, syng ut!

Våre liv. Våre stemmer danner alt i alt et godt avstemt protestkor med sterke erfaringer. Tiden er på kronikernes side, oppløftende forskningsnyheter gryr i horisonten.

Tillitsmannen

Av Freddy Fjellheim08/04/2021 21:00

Det skal godt gjøres å beskrive Thorvald Steen fyldestgjørende. Stikkordene blir fort så mange at det tegner til en hel biografi. Eller kanskje den samtaleboken Mette Karlsvik har ført i pennen?

«Samtalebok» er ikke dekkende for en bok om og med Thorvald Steen. Replikkene hans er ofte små essays, og det er noen av spørsmålene også. Med Same tid neste veke – som har mer enn tre års tilblivelsestid – har de to samtalende kommet biografene i forkjøpet.

Bok: Sakprosa

Mette Karlsvik

Same tid neste veke. Samtaler med Thorvald Steen

Pax 2021

same tid neste veke
(Pax)

To avgjørende bøker

Boka foreligger i ti kapitler, med forord, etterord og litteraturliste. Den følger stort sett kronologien i Steens liv og byr på få utradisjonelle virkemidler. En journalist og forfatter diskuterer og stiller spørsmål til hovedpersonen som blant annet er tidligere verneombud, malerformann, leder av Den norske Forfatterforeningen og med-grunnlegger av de legendariske Stuntpoetene. Han er også kjent som rådgiver og veileder for blant annet unge forfattere.

Det spesielle ved utgivelsen er kanskje at samtalene finner sted mens Steen skriver to av sine mest omtalte bøker, Det hvite badehuset og Det siste fotografiet, samtidig som disse to avgjørende bøkene om forfatterens familiehistorie og progressive muskeldystrofi utgjør rammehistorien for denne boken. Samtalene tøtsjer for øvrig hele forfatterskapet.

Første kapittel bommer litt på den norske offentlighetens kjennskap til Thorvald Steen, noterer jeg, med terping på en altfor kjent gjenfortelling av historien om skihopperen, forfatteren og fagforeningsmannen som oppdager en sjokkerende familiehemmelighet. Også siste kapittel er tynne saker. Vel, bortsett fra Ekebergutsikten (ikke siden Edvard Munch dager har denne fått et mer gripende uttrykk) og avsnittene om Thorvalds morfar.

En litterær begivenhet

Med disse små unntakene er utgivelsen en litterær begivenhet. Standardformuleringen «denne forfatterens historie er også samtidens historie» holder ikke mål her. Thorvald Steen er forfatteren som fordyper seg i norsk historie på måter som peker inn i fremtiden. Skrivemåten hans er samtidiggjørende. Hans metode for å lese de historiske kildene om for eksempel Sigurd Jorsalfare og Kongesagaene er ikke bare dikterisk kompetente, de er poetiske, som Mette Karlsvik riktig påpeker. Ikke ny-saga-stil, men en sakpoetisk skrivemåte. Åpenheten for historiens lærdom er i seg selv en poetisk forståelsesform, det vil si at de skriftlige kildene, historiene og minnene danner en form for selvforståelse som overskrider både romanen og avhandlingen.

Thorvald Steen er forfatteren som fordyper seg i norsk historie på måter som peker inn i fremtiden.—  Freddy Fjellheim

Gledelig nok brenner den gode poeten Steen stadig for poesien som sådan også, men her dreier det seg om den større forståelsen av poesi som tenke- og sansemåte. Hans interesse for historiens skikkelser og hendelser er en interesse for fortidens mennesker. En slik historieforståelse kan bety en forskjell under pandemi og klimakrise.

Møye og besvær

Mette Karlsvik har gjort en dyktig innsats på to viktige områder: i lesningen av Steens bøker og analysen av sentrale temaer, og i beskrivelsen av hvordan denne mannen beveger seg med møye og besvær, en fighter av dimensjoner, ja hvordan han kjemper for å komme opp av senga, manøvrere buksene opp langs beina og rette ut høyre bein, før han drar seg opp og finner balansen. Eller faller. Og brekker fingre, bein og armer.

For mange kronisk syke vil det være svimlende å lese om hvordan han reiser og har reist verden rundt i en så skrøpelig fysisk tilstand. Den muskelsyke kroppen er på ett nivå friskere i sin livskamp enn mange av de potentatene som farer omkring uten annet mål og mening enn det å jogge. Dette kunne kalles sykdommens paradoks.

Kampskrift

Same tid neste veke kan bli stående som et kampskrift for menneskets verdighet. Om det handler om «ættestupet» fra norrøn tid og hvordan sofistikerte trakasseringer drev gamle og syke til stupets vanvidd fordi de ikke lenger var produktive; om bioteknologiens syke verden der både nazisme og kommunisme endte opp som svakhetsforaktens forløpere til det som i vår tid kalles «sorteringssamfunnet»; om kampen for de psykiatriske pasientens verdighet og den respektfulle, men dypt kritiske vurderingen av psykiatriens som en øde øy i de utallige diagnosenes langgrunne arkipel; om den blinde fremskrittsoptimismen som blåser hodet av enkeltmennesket og gjør oss til produksjonsfaktorer; om de grove bruddene på menneskerettighetene i Tyrkia, et land som samtidig beskrives med kjærlighets kompleksitet; om en kropp som en gang var veltrent og en ung mann som var like angstreden som begavet; og om en mor som nærmest tidde sønnen ihjel.

Blir helhetsbildet for heltedyrkende?—  Freddy Fjellheim 

Blir helhetsbildet for heltedyrkende? Karlsvik mestrer langt på vei en krevende balansegang mellom den sanne historien, romanene og stoffet som blir til samtalens fortellinger.

Konkrete erfaringer

«Korleis samlar du dei mange temaa?», spør Karlsvik . Steen svarer:

«Å bli kjent med min egen kropps historikk gjennom flere generasjoner, sammenfaller i stor grad med teori jeg har tilegnet meg. Teorier om skammens og overgrepenes historie, og for eksempel framskrittsoptimismen. For at noe skal bli litterært materiale for meg, må noe jeg har lært settes sammen med noe jeg har erfart. Det må være knyttet til det konkrete, som det å prøve å komme seg ut av senga.»

Tillitsmann med stor T

Jeg kan ikke la være å tenke på en saklitterær klassiker når jeg leser boka om Thorvald Steen og hans liv, nemlig håndboken Tillitsmannen (1931) av Einar Gerhardsen. Den som merket seg denne mannens fremtredelse kunne ane at arbeidersangen hadde gjenklang i den dirrende stemmen, poesien kunne spores i de klare, enkle utsagnene og tvilen viste Gerhardsen gjennom sitt vesen. Hele skikkelsen skjelver av livsnærvær og vilje til makt.

Thorvald Steen må sies å være tillitsmann med stor T. Fortidens «håndbok» blir i den sammenheng fremtidens «samtalebok», et dannelsesprosjekt, om fagbevegelsens kommende tillitsfolk lytter til de kloke betraktningene hans og snakker sammen om dem. Hans kunnskapsrike, fandenivoldske og menneskevennlige vesen statuerer et forbilde som mange lesere vil kunne lære av og grunne over.

Tøft sagt av en poet! He Dong sprenger lesningens forventninger

Poeten He Dong nærmer seg både østlig filosofi og kvantefysikkens parallelle universer i sin diktsamling «måneglass». 

Av Freddy Fjellheim 27/03/2021 12:51

He Dong er en betydelig poet. Hun har utgitt åtte bøker, tre i Kina og fem i Norge. De norske utgivelsene er tospråklige.

I sin nye bok måneglass (sic) bygger hun sitt poetiske univers på det vi i Vesten ville kalle undring, men behandlet med litt andre virkemidler. Fenomenene fremtrer ofte i form av paradokser, som i den ur-gamle forandringsboken I Ching(opprinnelig en naturkalender for datidens naturhushold). Hertil kommer kunnskapene hun henter inn fra blant annet kvantefysikken; en kunnskap som i disse diktene ser ut til å gå hånd i hånd med dikt-jegets subjektive erfaringer, som ellers kan være både temperamentsfulle og humoristiske.

De døde gjenoppstår i Valzhyna Morts poesi

Glass, dybde

Hvis dette lyder litt abstrakt er det fordi måneglass aspirerer til et visst filosofisk nivå. Materialet glass og fenomenet avstand og fravær er innprentet i utgivelsens poetiske univers. Titteldiktet åpner slik:

Glasset fødes av en illusjon

Nyter å betrakte seg selv i dybden

Hvordan kan glass ha dybde, og ikke minst, hvordan kan glass nyte? Nå er det ikke sikkert at den første verselinjen avføder neste linje på samme nivå, så hvem nyter? Nytelsen selv? He Dong benytter tilsynelatende ofte det stilistiske middelet besjeling. Eksempler: «en mystisk ryggsekk/ strever seg fremover» og «skikkelsen din vandrer/ langs bindersens indre ring».

He Dong
(Gyldendal)

Bok: Poesi

He Dong

måneglass

Gjendiktet til norsk av Yinni Hu i samarbeid med He Dong

104 sider

Gyldendal 2021

Syklisk

I ulikeartede poetiske bevegelser – noen som gedigne sprang fra dimensjon til dimensjon, andre snirklete som bare ord og bokstaver kan være det – koder poeten inn en relasjon mellom to mennesker. Det minner om en syklisk bevegelse:

når din overflate

svinner hen

formes mitt savn og

tapte kjærlighet

til tankenes ring

endene møtes – en omsluttet flate

Ring blir til flate, flate blir omsluttet av en ring?

Tøft sagt

«hvitt fravær» og «lysflekker» er betegnelsene på bokens to deler. Den første delen holder høyest nivå. Den andre delens flekker er ikke bare av lys. Til gjengjeld et mer kjempende dikternærvær der, ja, et visst strev med å formidle bruddstykkene av en historie. Poeten betror at hen alltid dukker ufrivillig opp der hen ikke burde være (antakelig også kvantefysisk), men etter en liten liste med fortredeligheter kommer den selvironiske innrømmelsen: «dermed tør jeg ikke lenger/stole på/mitt eget autofokus». Tøft sagt av en poet!

Siden Buddha opptrer i denne diktsamlingen aner vi konturene av et rom som både kan være tomt og fylt på samme tid.—  Freddy Fjellheim 

Det norske språket i boka holder stort sett god flyt og ivaretar veldreide brudd, men dessverre halter samarbeidet mellom poeten og gjendikteren flere steder, for eksempel anglisismen i dikt-tittelen «for van Gogh». Er det en dedikasjon, skal det stå «til van Gogh».

Kvantefysikk og forandring

He Dong forsøker å nærme seg kvantefysikkens parallelle universer, det vil si at ett fenomen kan opptre i flere dimensjoner samtidig. Jeg teller til fire dimensjoner i diktboka måneglass, iberegnet den dimensjonen som kalles poesi. «Besjeling» kan i denne sammenheng forstås som et vestlig retorisk begrep utviklet i en romantisk tradisjon. Kanskje begrepet også kommer fra villfarne sjeler som ikke vet ordet av det før virkeligheten melder seg uventet i et dikt eller en gjenstand.

Siden Buddha opptrer i denne diktsamlingen aner vi konturene av et rom som både kan være tomt og fylt på samme tid, om så bare i kraft av å tilhøre et kosmos der den iboende naturkraften blir uendelig ekspansjon. I den gamle kinesiske naturtenkningen er forandring og forvandling i naturen alltid en overraskelse for mennesker som lukker seg om sine forventninger. Dermed blir menneske-naturen avhengig av forandring for å henge med i den kosmiske runddansens naturbetingelser. Et av de beste diktene i måneglass heter nettopp «parallelle universer»:

skyhøye bygninger falt inn i

en glassklar regndråpe

steintrapper

lik en kåpe som glir av skuldrene

He Dong tøyer naturbegrepet, og hun sprenger lesningens forventninger med noen pulserende farger som ikke skimtes så ofte i vår nordiske synsverden. ///

Poesiens oppstandelse

Forfølgelsen og torturen av motstandsbevegelsen i det skjemmede diktaturet i Belarus blir indirekte settingen for Valzhyna Morts nye diktbok, Music for the Dead and Resurrected. Den hviterussisk-amerikanske poeten er allerede godt kjent i litterære kretser over hele verden. Blant annet har hun markert seg gjennom sine gjendiktninger og arbeidet ved det frie Cornell-universitetet i New York. Debutsamlingen finnes forresten på svensk, Tårarnas fabrik.

Den nye boken er av det slaget som kan leses på ny og på ny. Diktene er så innholdsrike, formen så energisk og motivet så mangefasettert at hvert dikt kunne fortjene sin egen anmeldelse.

Syklus og gjenskapelse

Tyngdepunktet i samlingen er en tapt og funnet familiehistorie, i bildet av knoklene som hviler i Belarus´ jord – voldens jordsmonn – og personlighetene som oppstår gjennom språket. De ukontrollerte utslippene fra Tsjernobyl-reaktoren er sentral i boka. De når helt inn i poetens fødeby Minsk og tilfører språket raseri og fortvilelse: «The cow chews ribgrass but there is no cow».

Mort
Mort (Farraf)

Bok: Poesi

Valzhyna Mort

Music for the Dead and Resurrected

Farrar, Straus and Giroux 2020

Valzhyna Morts diktekunst bebor en gjenskapende kraft som danner forbindelsen mellom natursyklus, historie og diktsyklus. Hver verselinje avføder en ny forestilling, et nytt perspektiv, en ny mulighet for poesien.

Dette er en bok der de døde gjenoppstår i poesien, og det er en bok med mange slags dedikasjoner. Den første er til Antigone, datter av kong Ødipus og hans mor Iokaste; den lojale datteren dømmes til å bli levende begravd, men tar sitt eget liv. Tragediens fødsel og død. Mort lar seg ikke ta ved nesen:

allegro for shooing off the police

adagio for washing the body

scherzo for soft laughter and tears

rondo for covering the body with good earth

«Ha meg som søster, Antigone», skriver poeten, som med dette diktet inkorporerer hele samlingens motiv. Systematiske gjentakelser og variasjoner av ord og tematikk gir forløpet en intensitet som kunne kjennetegne nettopp en gresk tragedie – kompet av jazzmusikere. Allerede i neste dikt, «Bus Stops: Ars Poetica», bombarderes leseren med ti fragmenter av en poetikk, situert i en morderisk samtid. Tredje dikt «Genesis» er dedisert Kain («I´ve always prefered Kain»), og så følger «An Attempt at Genealogy», en kraftsats av et dikt som går over tolv sider.

Omskiftelig, slagferdig, kunnskapsrik

Dette ikke for å antyde kronologi, for tidslinjene krysses fritt. Kombinasjonen av kompositorisk logikk og språklig frihet gir forløpet av diktene hennes en organisk dynamikk. Resultatet er opprørsk lyrikk med stor slagferdighet og kunnskapsrikdom. Temaet «moderlandet» får for eksempel dette uttrykket:

My motherland is a raw yolk inside a Fabergé egg.

This yolk is what gives gold its color.

This face is a fire-receiver.

This face is an inner organ.

A bone as a key to my people.

Where am I from?

Identitetsspørsmålet gjentas og gjentas, slik at «moderlandet» til slutt antar imaginære former, der spørsmålet i seg selv holder den omskiftelige identiteten åpen. Moren i et av diktene er rammet av ambivalensens uttrykk: «Mama refuses another / drink, mama/ agrees to another drink». Mor-portrettet er innrammet av griseslakting og griseblod mot den glitrende snøen. Morens uslukkelige tørste får dermed et offermotiv av datteren som dikter.

Bruken av snø som språkbilde hos Mort minner meg om den ukrainske-amerikanske poeten Ilya Kaminskys Deaf Republic (anmeldt her i avisen). Også i den boken krysses grensene mellom dikt, drap, vitnefortelling og historisk-politisk drama, og med en snølys letthet.

Innestengt tante

På gjenstandsnivå er det et rødt trekkspill som fremtrer i bokas fargeskala. Det skjer i det muntre diktet «Musica Practica». Utallige timer med trekkspilløvelser gjennom hele oppveksten, med en disiplinsugen og nynnende farsskikkelse i bakgrunnen, setter spor. Heller ikke her er de døde fraværende, og hun som øver eier forresten ikke talent for tangenter.

Slektskapsrelasjoner og valgslektskap er blodsystemet i samlingen, og et stort og burlesk prosadikt er viet Baba Bronya. Tanten er stengt inne på et hemmelig rom i leiligheten og hennes eksistens er ukjent for de levende. Når dikt-jeget er syv år og øver på traumenes trekkspill dukker tante-vesenet uanmeldt opp i stuen. Nevrosen får sitt frie musikalske vræl.

Resultatet er opprørsk lyrikk med stor slagferdighet og kunnskapsrikdom.—  Freddy Fjellheim

Disse minneverdige skikkelsene overstråler en nasjonal tragedie der glemsel, radioaktivt nedfall og vold ødelegger i flere generasjoner. Diktene tilegnet for eksempel Marya Abramovic, vaskekonen, en Singer symaskin og «Ingeborg Bachman in Rome» bringer poesien inn i de ukuelige og markante enkeltmenneskene: «…you still smell of Austria. Your straight hair/ falls like currency in a counting machine…».

I særklasse

Boken avsluttes i Roma med et historisk dikt som tar utgangspunkt i en tyrefekterkamp i Colosseum og en bisonokse – zoobrr – nevnt i de pavelige annaler år 1521, og det ender ved en svømmebasseng der hovedpersonen medbringer bøker av forfattere «no one in the West ever reads». Identitetstemaet får slik en ny omdrening, for poeten bekjenner om den utdødde bisonarten: «I carry my zoobrr inside me».

Valzhyna Morts epigrammatiske geni, formale oppfinnsomhet og lyrisk-musikalske skrivemåte gjør dette til en av de mest inspirerende diktbøkene jeg har lest, og frigjøringskampen i Belarus har fått sin litterære fakkel.

Haltende språk, helende poesi

ANMELDELSE: Det forferdelige Sumaya Jirde Alis bok lærer meg er at det ofte ikke finnes kollektive avlastninger for den enkelte flyktningens mareritt. 

Av Freddy Fjellheim20/01/2021 05:30

Sumaya Jirde Ali er en av Norges skarpeste poeter og samfunnsdebattanter. Hun er belønnet med både Zola-prisen og Den norske Forfatterforeningens ytringsfrihetspris. Jirde Alis forfatterskap representerer den usminkede ytringens nødvendighet; ofte vanskjøttet i et lite sosialt sosialdemokrati. Hun debuterte med Kvinner som hater menn (2017), og fyrte opp under melanin-begrepet med diktene i Melanin hvitere enn blekemiddel (2018).

«Et haltende språk»

Årets diktbok Når jeg ser havet, slokner lyset vitner om bearbeidelsen av flyktningens redsler og traumer. Tittelen viser ikke bare den romantiske klisjeen om «Havet, døden og kjærligheten» ryggen, men inneholder også en form for muntlighet som gjør boka interessant, gitt den dramatiske bakgrunnen. Det er strengt tatt ingen logisk sammenheng mellom «ser havet» og «slukner lyset», men det gir mening. Et annet sted står det at «øynene går igjen», og poeten bekjenner seg til «et haltende språk» og «en tid selv ikke diktet kan bære». Det skjer i det midterste kapittelet, «Flyktningleiren». I den flyktende poetens virkelighet besjeles både gummibåter og sola:

magert rom // solen har gått ned / nekter å komme opp // Libya tok friheten / mellom beina / ga meg akkurat nok/ til en telefonsamtale

Dødsmanual

Tredelingen av boka innbyr til et formspenn Jirde Ali ikke helt innfrir, men det er ikke avgjørende når poeten vet hvilke virkemidler som er nødvendige for hennes anliggende. Første del, «Havet», er poesi på høyt nivå, og med rystende språkbilder mange fortjener å lese. Trassen som bærer frem dikt av dette slaget kan samtidig frembringe «en manual for hvordan dø»:

De druknede hvisker, roper, drar i meg, distanserer seg, gråter, hånflirer, sier at den forbannede egentlig er meg

vet ikke å tenke, flykte, vet ikke

hvem jeg er

de livløse fløt

jeg levde, men sank

Sober ironi

Siste del, «Bodø», har «terapeuten» som hovedfigur. Her finner jeg en sober ironi og en observant beskrivelse av virkelighetskollisjonene mellom en flyktning og en sjelebehandler. Språklig sett er det ikke mye å hente i disse partiene, men kapittelet står seg som dokumentasjon av prosessen de foregående diktene ser ut til å bygge på.

Nettopp den (på)tvungne kombinasjonen av indre og ytre isolasjon er det Sumaya Jirde Alis dikt klarer å bryte ut av, en helende skrivemåte.—  Freddy Fjellheim 

Bestemoren («mor av eksil») nevnes på like mange sider som terapeuten, men det er førstnevnte som opptrer gjennom hele manuskriptet. Den gamle slektningen er poetens samtalepartner og til dels alter ego. «bestemor smiler frem / en hel kyst» står det et sted, og på neste side: «en ting er sikkert: / morsmålet flykter ikke med meg». Mens terapeuten fremstår som noe skjør og en representant for middels hvit rådgivningspraksis, er bestemorens nærvær i diktene fargesterkt, ujevnt og helstøpt. Kontrasten mellom disse to karakterene er velvalgt og virkningsfull.

Helende skrivemåte

Det forferdelige denne boka lærer meg er at det ofte ikke finnes kollektive avlastninger for den enkelte flyktningens mareritt, slik mennesker potensielt kan hegne om hverandre i et fellesskap. I indvidualismens æra er flyktningen tvunget til en super-individualisme in absurdum. Flyktningene spres jo rundt til konstruerte «mottak», i et juridiske ingenmannsland der nettopp ingen kan gjøre stort annet enn å vente, for å si det med henvisning til et homerisk epos og Samuel Beckett. Annensteds har jeg lest beskrivelser av innvandrergrupperingers mer eller mindre tilfeldige miljøer, og der de bosattes rivalisering og norskhetskonkurranse fikk en forfatter til å bruke betegnelsen «intern rasisme».

Nettopp den (på)tvungne kombinasjonen av indre og ytre isolasjon er det Sumaya Jirde Alis dikt klarer å bryte ut av, en helende skrivemåte. En av de viktigste retoriske virkemidlene i diktboka er gjentakelsene, som kommer nesten manisk og liturgisk gjennom hele diktsamlingen: Språksang.

Karoline Brændjord viser et bemerkelsesverdig estetisk mot i utforskningen av sorgens nådeløse grep.

En allmenn forståelse

Jirde Ali er en av flere norske poeter som behersker et kraftfullt poetisk språk der grenseerfaringer transformeres til en allmenn forståelse, for å si det litt bleikt. Jeg tenker blant annet på bøkene til den enestående Anne Helene Guddal, og en av fjorårets betydeligste bokutgivelser, Karoline Brændjords Jeg vil våkne til verden.

Anne Lindmo! Våkn opp, og inviter en poet eller tre.

POESI

Sumaya Jirde Ali

Når jeg ser havet, slokner lyset

Aschehoug 2021

jirde ali
(Aschehoug)

Telle sider

Av Freddy Fjellheim / 11 DECEMBER 2020 17:25

La det være sagt umiddelbart at bokdesigneren Anne L´ Orange har laget et diskret prakteksemplar av Jostein Ørums kalenderbok, Telle dager. Permene er i en varm gråfarge, for anledningen med gullskrift. Omslaget har samme diskrete preg, i bjerkepollengult. Også her gullgyldne fonter og et impregnert fingeravtrykk på forsiden. Papirkvaliten styrker inntrykket av noe eksklusivt, og det dufter bok!

Å få utgitt sine samlede andakter er ikke mange prester forunt, særlig ikke når brorparten av stoffet har vært publisert tidligere, og dét i herværende avis. Preste-spaltisten står i en tradisjon som har sine klassikere. På prekenkunstens grunn kunne nevnes ulike teologer som Per Lønning, Jakob Jervell og Karl Hafstad, mens det i nordisk sammenheng er nærliggende å tenke på for eksempel Wilfrid Stinissens I Guds tid. Ørum er selv en erfaren forfatter med åtte utgivelser bak seg.

Presten som folkeopplyser

Siden dette er en andaktsbok for alle årets dager, innledet med et bibelvers, tar jeg sjangeren på alvor og leser dag for dag. Jeg møter en prest som formidler omsorg for menneskene, alltid klar med en verbal prosjektør som lyser Evangeliet inn til leserne. 21. november får jeg vite at forfatteren leser Hans Børlis samlede dikt, og da er det håp. Ørums forkynnelsesiver forhindrer nemlig ikke at han turnerer sitt stoff med en viss eleganse: «Ordene fra Johannes og fra Hans blir sammen til en sang om den nye himmel og den nye jord». 24. november er det Rosettasteinen som er vinklingen, og det viser til en annen iver som er gjennomgående i hele boken, nemlig formidlingen av allmennkunnskap. Prestenes betydning som formidlere av elementær folkeopplysning kan stadig ikke undervurderes.

Misforstått kustus

Men jeg finner også et tilfang av klisjeer og merkverdigheter, som for eksempel «Men enhver utfordring er en ny mulighet», eller denne fra 1. desember: «Advent er en tid for å jage bort alt som står i veien for bønn». Hva er dette for slags forkynnelse? Det er jo Helligånden som ber i oss, i alle situasjoner og under alle forhold. Ordet «jage bort» henviser for meg til en kristendom som ikke stoler på Guds uendelige kjærlighet, men bekymrer seg over alt det som «stjeler oppmerksomhet» og skal «kastes ut». Mon det er veien?

Mesterens saligprisninger, raseri og lidelse ender med litt åndelig journalistikk, litt verdensituasjon og en velsigna kirkekaffe. —  Freddy Fjellheim

Også i andre deler av denne boka ligger en velment, men misforstått kustus på lur. Er ikke nådeveien at vi skal vende synden ryggen og gå videre? Ørum skriver godt om hvordan omvendelsen skjer igjen og igjen, men ikke bare i en bestemt sinnstilstand og «kjærlighetens sødme»? Omvendelsesdåp og vann! Paulus falt til jorden. Jesu ord til hun som begikk hor begynner med «Gå bort». De to små ordene har nok tapt for det kjærlige budet «synd ikke mer». Altså mer bevegelsebort fra situasjonen som fanger enn ord og oppfordringer. Jesus forkynner selv bort-vendingen kroppslig ved å sette seg ned og skrive på bakken, alt mens dogmatikerne rundt ham diskuterer Lovens ord om ekteskapsbrudd, antakelig til alle tider.

Velviljens søndagskronikker

Ord er handling og hellig kropp. Jeg leser på kryss og tvers av Jostein Ørums vakre bok og ser mye godt og pent, men må tilstå at jeg begynner å telle sider før jeg har rukket å telle dager. Selv når jeg leser Telle dager slik det er forutsatt, noterer jeg at velformulerte meninger og relevante poenger blir kjedelige og kraftløse. Det minner om denne besynderlige norske prekenformen som kunne kalles velviljens søndagskronikker. Språket er så middelklasseaktig aksepterende at Mesterens saligprisninger, raseri og lidelse ender med litt åndelig journalistikk, litt verdensituasjon og en velsigna kirkekaffe som nok må til for å skape vekkelse.

På formnivå ligger noe av begrensningene ved Jostein Ørums bok i selve sjangeren, men der ligger også mulighetene til skarpere variasjon mellom tekstene og større uttrykkskraft.

Poesi som sørger og lyser

Briljant diktdebut

Karoline Brændjord viser et bemerkelsesverdig estetisk mot i utforskningen av sorgens nådeløse grep om hjerte, sjel og tanker.

Av Freddy Fjellheim29 OCTOBER 2020 12:51

Mottoet for debutboken til Karoline Brændjord er ord av den visjonære Olav Aukrust, som i diktet Barnet skrev verselinjen: «I feberdraumen heit eg fraus».

En slik bruk av begrepsmotsetninger peker mot det paradoksale motivet i denne boka. Jeg vil våkne til verden folder ut en traumatisk sorg etter en mor som tar livet sitt, men insisterer på sorgens gjenstridige livskraft:

Arbeid får alt til å lyse. Sorg får alt til å lyse.

Jeg ble født og lyste opp mine foreldres ansikter.

Hellig trass

Brændjord ser ut til å skrive slike verselinjer med nødvendighet. Hellig trass, kunne det minne om, en styrke som bare kan ha svakheten som erkjennelseskraft. Jeg leser om et ungt menneske som vil «lære mine døde å oppføre seg» (sic), og som selv «oppfører» sine døde i et skarpt språk:

Vi fant deg på skaren

og så ansiktet ditt

Det skal vise seg at «snø» og «skare» er bærende bilder som i ulike sammenhenger uttrykker lys, letthet, tildekkelse, kulde og refleksjon. Turneringen av denne billedrekken får en overraskende utgang som bekrefter bokas underliggende religiøse tematikk. Både skapelsens leirklump og folketroens nisser er det plass til i det poetiske forløpet.

Gripende bilder

Grenseoppgangen mellom liv og død får ingen billige kontrasteringer, men blir språklige innovasjoner der planter og dyr eksisterer i samme mentalitet som mor og datter. Flere steder evner forfatteren å gi presise og gripende bilder for barnets allmenne erfaring av naturomgivelse, og likevel den subjektive erfaringen:

Jeg legger meg ned på bakken og gaper, for at snøen

skal falle inn i kroppen. Snøen smelter mot ganen og

tungeryggen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal spare på det

myke.

Et omslag

Den formale oppbygningen av diktboka blir formfullendt fordi Brændjord gir forløpet en diskret todeling, altså et vendepunkt eller omslag. Første dikt i andre del har tittelen «Jeg lærer opp kroppens sanser på nytt». Det er et poetisk omslag som omdefinerer «nytt» til en minst like kompleks sorgbeskrivelse som den foregående, med den vesentlige forskjell at diktene her antar hymniske og visjonære former. Jeg noterer Obstfelderske grep og kjente surrealistiske bilder og former («En dag i engen spiste blomstene kroppen hennes»), men uten at innlånene noensinne blir stående som retorisk pynt. Tvert imot, bildene varieres i stadige nye og friske kombinasjoner, ikke uten humoristiske glimt.

Med et begrep fra en annen tid, oppdatert: Her er det et bemerkelsesverdig estetisk mot i utforskningen av sorgens nådeløse grep om hjerte, sjel og tanker, og slik en åndskraft som lar oss få slippe splittelsen mellom ånd og natur. I så måte kan Sara Sølbergs arbeid i språk-naturen utgjøre en samtidspoetisk slektslinje.

Pøser på

Det foregår en eksistensiell kamp i denne datteren, som ikke vet hvor hun (ikke) skal lete etter moren. Selv ikke dødsårsaken får hvile i én enkel årsaksforklaring, men diktene pøser vitalt og hjerteskjærende på med «Moren min druknet seg, skjøt seg, hengte seg, skar over/ pulsåren og hoppet».

Litt mye oppramsing i andre sekvens og skurr i billedutformingen et par steder skal nevnes, men selv dette føyer seg inn i diktbokas rytme. Brændjord skriver til tider med en knallhard logikk:

Hun tok hvilen min med seg

og naturlovene.

Nagler i vind

I samme åndedrag leser jeg om gudsfornektelsens «nagler slått inn i vind». Og så, på et annet sted, i en annen verden – linjer som dette:

denne stillheten klinger som en salme

denne stillheten kommer med et rådyr som løper

over et jorde sett gjennom et vindu

denne stillheten er under bølgene

denne stillheten er en flamme gått over i røyk

Musikalitet 

Deler av Jeg vil våkne til verden leste jeg med Beethovens trippelkonsert på språkøret. Se om ikke diktenes verbale musikalitet kunne fortjene et instrument eller to som komper poesistemmen?

Diktene står også suverent alene, for Karoline Brændjord har et krystallklart diktertalent.

Mulighetenes tid

Lenge har vi kunnet lese hvordan folk av alle slag hyller butikkansatte, helsepersonell, renovasjonsarbeidere og andre som løp stor risiko da samfunnet erfarte den første naturbetingede unntakstilstanden. Mens beredskapen før neste pandemibølge skjerpes og vi forsøker å forklare hverandre at vi aldri kommer tilbake til «normalen», står nå disse modige yrkesgruppene tilbake med en historisk opphopning av tomme ord og varm applaus?

La meg få fremheve de butikkansatte, allerede en lavtlønnet profesjon: Som kandidat i «høyrisikogruppen» har jeg i det siste våget meg ut i enkelte nærbutikker – maskert for ran og null fingeravtrykk – også fordi jeg savner disse menneskene jeg ofte veksler vennlige ord med. Noe av det første jeg kom til å spørre om på frifot, var hva for slags bonus ledelsen har gitt dem. Til min bestyrtelse fikk jeg flere steder høre at de ansatte jobber for samme lønn, uten noen form for påskjønnelse.

I den mer lukrative delen av næringslivet ville de ansatte hatt bonusavtaler som knyttet arbeidsprestasjon og risiko til økt betaling.

En av butikkene jeg frekventerer, tilhører landets største matvarekjede. Eierne må ha tjent mye penger da folk flest var henvist til å trøste seg med god mat og drikke. I den mer lukrative delen av næringslivet ville de ansatte hatt bonusavtaler som knyttet arbeidsprestasjon og risiko til økt betaling.

Ikke her, til tross for at de butikkansatte har fått økt arbeidsmengden betraktelig. Kundeøkningen på Østlandet kan også forklares med at «svenskehandelen» opphørte. I tillegg har de ansatte daglig måttet desinfisere varer og inventar for at kundene skulle få handle mest mulig trygt. Betydelig merarbeid, og risikabelt. De som betjener kassene, har sittet bak spinkle plexiglass og måttet observere at enkelte kunder så syke ut, for ikke å snakke om personalet som arbeider bak disker og mellom varehyller. Selvsagt har de vært redde. «Vi er litt slitne», sa den vennlige kassadamen jeg snakket med.

I et sivilisert land er det å anse som et samfunnsansvar å påse at de som løper risiko på vegne av fellesskapet, får kompensert for sin ekstrainnsats. Statsministeren bør på utvetydig vis sende dette politiske signalet før tarifforhandlingene, slik at matbaroner og andre arbeidsgivere våkner til den nye virkeligheten og påskjønner sine modige ansatte.

«Det er en rar tid», ble omkvedet mennesker sa til hverandre under isolasjonen. Nå handler det om å få politikere og næringslivsledere til å forstå at det rare er den nye normalen.

Miljøkriser, pandemier og rasisme henger sammen i begrepet menneskeverd. Vi er forpliktet til å overordne alle sosiale, politiske og naturbetingede hendelser menneskeverdet. For medias del betyr det at journalistene må slutte å behandle virus, miljøkriser og rasisme som separate enkelthendelser, for da forvrenges en menneskelig virkelighet som nå er hetere enn forskerne klarer å uttrykke med ord. Nye datamodeller gir et bilde av klimakrisene som innebærer at de kommende årene blir avgjørende for den fremtiden vi tilbyr våre barn. Hvordan vil raseskillene te seg under en klimatisk og økonomisk krise? For flyktningene? De arbeidsledige?

Selve begrepet «mulighet» viser til en ny virkelighet der middelklassens snusfornuft blir utfordret.

Alt peker mot mulighetene til å endre virkelighetsoppfattelse og skape et nytt samfunn fra grunnen av, men da må profesjonaliseringen av politikken bekjempes på alle nivåer i samfunnet. Når FNs klimapanel og andre aktører uttrykker bekymring for demokratiet, kan det være dette det handler om.

Til tross for at samfunnet ble fanget i digitale utvekslinger, har demonstrasjonene de siste ukene vist at den sosiale lengselen er en mektig kraft som ikke lett lar seg temme. Nedstengningens isolasjon kan ha fått mange mennesker til å reflektere dypere og blir mer kompromissløse om urett.

At svarte, latinoer og hvite finner sammen i George Floyds navn, er signalet om en ny tid. Også mellom religioner og kirkesamfunn skjer det tegn på en enhet som bare for få år siden ville vært utenkelig. Selve begrepet «mulighet» viser til en ny virkelighet der middelklassens snusfornuft blir utfordret. Å skape rettferdighet under masseutryddelsen av arter, med pandemier og matvarekriser, innebærer å starte fra scratch. Som massedemonstrasjonene mot rasisme har vist, er det erfaringene av grov urett som skaper den sivile revolusjonen blant unge folk, i solidaritet med slitets og smertens mennesker. Mulighetene i denne folkelige virkeligheten er bortenfor all profesjonalisme og medfører hard innsats, ydmykelser, tunge steg, små endringer, samhold, store lyspunkter. Det forutsetter at våkne politikere, journalister og intellektuelle følger opp, for det blir en lang marsj.

Flere av oss må ut av gruppetenkningen og heie på noen vi ikke kjenner og kanskje er uenige med. Det er innbegrepet i «breie allianser». Sjekk Facebook og se hvor mange som bare trykker «liker» for speilbilder av seg selv og egen virkelighetsforståelse. Selvkritikk kunne bli en øvelse for dem som bare liker seg sjæl og «sine».

En slik fornyende erkjennelse kan prøves ut ved å belønne dem som «tok en for laget» og legge kollektivt press på de respektive arbeidsgiverne: Renovasjonsarbeiderne, helsearbeiderne, butikkansatte og andre helter tilhører ikke bare hver sin separate yrkesgruppe, men et større fellesskap som ville beskytte hverandre mot død og elendighet.

Jeg utfordrer i denne omgang direktørene for Reitangruppen, Norgesgruppen og Coop til å svare for seg i Klassekampens spalter. Hvor stor blir koronabonusen til de ansatte? Da tenker jeg ikke på «sommergaver» i massivt innkjøp til lav stykkpris, men kroner og øre på kontoen. Dersom disse lederne viker unna et offentlig ordskifte, bør avisens journalister spore dem opp og avkreve et svar.

Flere bør skikke sitt hus før samfunnet skal inn i neste fase av naturomveltningene.

//

Denne artikkelen stod på trykk i Klassekampen 20.juni 2020

Blikkenslager!

Hør musikken. Denne yrkestittelen klinker av metall, og ordet er som en vimpel full av sønnavind og sol, ja et ordets musikkorps på vei gjennom bokstavene.

De siste årene har håndverksyrkene fått mer oppmerksomhet i offentligheten. Yrkesutdanning har kommet høyere på dagsorden hos politikerne, ettersom en teoritung skole sinker stadig flere kjappfotede og letthendte jenter og gutter, intelligente med anvendt kunnskap, og ikke minst, modne for erfart kunnskap. 

I mesteparten av åndshistorien er det håndverkerne som har vært de sanne kunstnerne. Det er bare de siste hundreårene at vi har fått kunstnere som signerer malerier og bøker og blir selvproduserte merkenavn. Selvet det er som det edleste malm, sa en venn av meg med et gruveglimt i øyet, med hint til en kjent sang. Helt tilbake til oldtiden finner vi terrakotta, marmor og sten der håndverkeren har plassert sine initialer, noen ganger hele navnet. I Pompeii mener jeg å ha sett at håndverkerne skriblet inn obskøne symboler der de ikke våget å skrive sin forbokstav, i frykt for oppdragsgiverens misunnelse. 

Signerer dagens håndverkere noe som helst? Det hender visst, men i det digitale skriftfeltet er signatur snart bare et øye-blikk mot en linse eller et fingeravtrykk mot en plastflate. Vi ser en gammel verden riste i sine grunnvoller og må enda en gang spørre hva som er sann kunnskap, og om gamle yrkers erfaringstyngde vil hevde sin rett. Hva med å se litt større på det?

Med tidenes mest usikre arbeidsmarked må stat, næringsliv, kulturliv og kommune sørge for at gamle og hevdvundne håndverksyrker får rekruttere oppfinnsomme og samvittighetsfulle tradisjonsbærere. 

Pandemiekspertene har lenge forutsett Covid-19 og lover oss hyppigere besøk av disse små primitive rakkerne, som likevel kan velte avanserte økonomier og det ypperste av kunnskap. Vi ble advart, men politikerne var døve. Klimaomveltningene har pågått i flere tiår. Forskere og organisasjoner hjemme og ute besitter store kunnskaper, og vi kan vente en helt annen samfunnsform, om vi ikke besinner oss og forstår at forbruksfest og oljeutvinning er en saga blott. Vi ble advart, men politikerne tok bind for øya. Også cyberterroristene sitter på avansert teknologisk kunnskap, men politikerne er tause.

I mange år har jeg daglig latt meg oppdatere av forskning og teoretisk kunnskap, uten å slippe taket i egne praktiske gjøremål. Jeg vil nødig praktisere profetienes tvilsomme geskjeft, men jeg er jeg rimelig sikker på at håndverkerne kan få gyldne tider. Økonomene snakker om gjenbruksøkonomi, og markedet for reparasjoner kan få et skikkelig oppsving når resesjonen treffer oss midt i velstandssøvnen. 

Det hadde seg sånn at jeg kom til å trenge noen spesielle beslag til mine store stuevinduer. Gode råd var dyre, så jeg tok kontakt med en blikkenslager som ba meg tegne det jeg ønsket meg. Som sagt, så gjort. Blikkenslageren la fra seg arbeidet han holdt på med og tok saken i egne hender. I løpet av noen få minutter hadde han funnet smarte og elegant løsninger. En halvtime senere var åtte beslag laget, delvis ved hjelp av gammelt håndredskap, delvis med elektrisk drill. 

Oppdraget var det minst tenkelige, men produktet vil vare i mange år og løse et praktisk problem. Jeg er så heldig å kjenne flere av den sorten, sånne som ikke kan avdekke praktiske problemer uten å oppdage muligheter til å lære og skape noe.

Det er håndverket som er kunsten, også i litteratur, maleri, musikk og skulptur. Et visst forgangent snobberi har gjort at dagens håndverkere må lage sine gjenstander og løsninger ganske så anonymt. Det bør det bli en slutt på. Jeg spurte derfor blikkenslageren om han ikke kunne signere ett av beslagene. Han så noe spørrende på meg, og jeg måtte insistere. Når jeg nå ser ut av stuevinduet, ser jeg et hvitt beslag med signaturen Henrik. Det gjør noe med både utsikt og innsikt. Perspektivene på arbeid og omgivelse blir rikere. Dessverre er beslagene så hvite at jeg må male vinduene, men det får stå til. 

Mange har sikkert pusset opp et hus og funnet en signatur på en list eller en bortgjemt gulvplanke. Selv fant jeg min fars initialer da jeg skulle tapetsere en stuevegg. Den dagen fikk et ørlite snev av høytid over seg. Varig arbeid vitner om nærvær, konsentrasjon og oppfinnsomhet. 

Med tidenes mest usikre arbeidsmarked må stat, næringsliv, kulturliv og kommune sørge for at gamle og hevdvunne håndverksyrker får rekruttere oppfinnsomme og samvittighetsfulle tradisjonsbærere. Da vil vi amatørfiksere alltid ha noen å lære av og etterligne.

Foto: Trond Thorvaldsen

Y som minnested

Den norske vandalismen kunne det kalles. Alt fra aksjonene for å redde Nasjonalgalleriet til kampen for folketradisjonene på Bislet Stadion, har vist at kalkulatordyktige byråkrater er flinkere til å rive og regulere enn til å forstå historiske sammenhenger.

Tradisjonenes karakterbyggende virkninger, hørt om sånt?

Sjelden har dette dannelsesmomentet vært viktigere for et folkeferd som fort drar til Syden for å bli snyden på kultur.

Gjennom Norges lange, nasjonsbyggende historie (ennå ikke avsluttet) har den norske litteraturen gitt til beste persongallerier som ikke lett lar seg underslå, som geskjeftige oppkomlinger hos en Knut Hamsun, skipsredere hos en Alexander Kielland og en Bør Børson jr. hos Johan Falkberget.

I dagens eksepsjonelle naturhistoriske tilstand og klimasammenbrudd kunne disse litterære skikkelsene også kaste lys over et politikerlaug som heller vil kjøpslå og bygge, enn skape og nyskape innsikter og identitet.

Aksellerasjonene

Hvis det ikke hadde vært en uhørt banalitet, kunne man sagt at Henning H. Bergsvåg er en institusjon i norsk poesi. 


I denne nedstengte tiden utgir poeten fra Bergen sin syvende diktbok siden debuten (Newfoundland, 2000). I et noe ubeskjedent intervju med seg selv på forfattersiden sin antyder Bergsvåg at denne boken avslutter en tyve år lang fase i forfatterskapet. «Dette er ikke et stille sted», som årets tittel hevder, synes for meg å avslutte mye mer enn som så, men det står klart at boken kombinerer typiske bergvågske temaer som (det noe romantiserte) «mennesket», og «natten», og kjærligheten, og «språket».