Telle sider

Jostein Ørum
ÅRET GJENNOM: Jostein Ørums «Telle dager» minner om denne besynderlige norske prekenformen som kunne kalles velviljens søndagskronikker, mener vår anmelder. (Erlend Berge)

Av Freddy Fjellheim / 11 DECEMBER 2020 17:25

La det være sagt umiddelbart at bokdesigneren Anne L´ Orange har laget et diskret prakteksemplar av Jostein Ørums kalenderbok, Telle dager. Permene er i en varm gråfarge, for anledningen med gullskrift. Omslaget har samme diskrete preg, i bjerkepollengult. Også her gullgyldne fonter og et impregnert fingeravtrykk på forsiden. Papirkvaliten styrker inntrykket av noe eksklusivt, og det dufter bok!

Å få utgitt sine samlede andakter er ikke mange prester forunt, særlig ikke når brorparten av stoffet har vært publisert tidligere, og dét i herværende avis. Preste-spaltisten står i en tradisjon som har sine klassikere. På prekenkunstens grunn kunne nevnes ulike teologer som Per Lønning, Jakob Jervell og Karl Hafstad, mens det i nordisk sammenheng er nærliggende å tenke på for eksempel Wilfrid Stinissens I Guds tid. Ørum er selv en erfaren forfatter med åtte utgivelser bak seg.

Presten som folkeopplyser

Siden dette er en andaktsbok for alle årets dager, innledet med et bibelvers, tar jeg sjangeren på alvor og leser dag for dag. Jeg møter en prest som formidler omsorg for menneskene, alltid klar med en verbal prosjektør som lyser Evangeliet inn til leserne. 21. november får jeg vite at forfatteren leser Hans Børlis samlede dikt, og da er det håp. Ørums forkynnelsesiver forhindrer nemlig ikke at han turnerer sitt stoff med en viss eleganse: «Ordene fra Johannes og fra Hans blir sammen til en sang om den nye himmel og den nye jord». 24. november er det Rosettasteinen som er vinklingen, og det viser til en annen iver som er gjennomgående i hele boken, nemlig formidlingen av allmennkunnskap. Prestenes betydning som formidlere av elementær folkeopplysning kan stadig ikke undervurderes.

Misforstått kustus

Men jeg finner også et tilfang av klisjeer og merkverdigheter, som for eksempel «Men enhver utfordring er en ny mulighet», eller denne fra 1. desember: «Advent er en tid for å jage bort alt som står i veien for bønn». Hva er dette for slags forkynnelse? Det er jo Helligånden som ber i oss, i alle situasjoner og under alle forhold. Ordet «jage bort» henviser for meg til en kristendom som ikke stoler på Guds uendelige kjærlighet, men bekymrer seg over alt det som «stjeler oppmerksomhet» og skal «kastes ut». Mon det er veien?

Mesterens saligprisninger, raseri og lidelse ender med litt åndelig journalistikk, litt verdensituasjon og en velsigna kirkekaffe. —  Freddy Fjellheim

Også i andre deler av denne boka ligger en velment, men misforstått kustus på lur. Er ikke nådeveien at vi skal vende synden ryggen og gå videre? Ørum skriver godt om hvordan omvendelsen skjer igjen og igjen, men ikke bare i en bestemt sinnstilstand og «kjærlighetens sødme»? Omvendelsesdåp og vann! Paulus falt til jorden. Jesu ord til hun som begikk hor begynner med «Gå bort». De to små ordene har nok tapt for det kjærlige budet «synd ikke mer». Altså mer bevegelsebort fra situasjonen som fanger enn ord og oppfordringer. Jesus forkynner selv bort-vendingen kroppslig ved å sette seg ned og skrive på bakken, alt mens dogmatikerne rundt ham diskuterer Lovens ord om ekteskapsbrudd, antakelig til alle tider.

Velviljens søndagskronikker

Ord er handling og hellig kropp. Jeg leser på kryss og tvers av Jostein Ørums vakre bok og ser mye godt og pent, men må tilstå at jeg begynner å telle sider før jeg har rukket å telle dager. Selv når jeg leser Telle dager slik det er forutsatt, noterer jeg at velformulerte meninger og relevante poenger blir kjedelige og kraftløse. Det minner om denne besynderlige norske prekenformen som kunne kalles velviljens søndagskronikker. Språket er så middelklasseaktig aksepterende at Mesterens saligprisninger, raseri og lidelse ender med litt åndelig journalistikk, litt verdensituasjon og en velsigna kirkekaffe som nok må til for å skape vekkelse.

På formnivå ligger noe av begrensningene ved Jostein Ørums bok i selve sjangeren, men der ligger også mulighetene til skarpere variasjon mellom tekstene og større uttrykkskraft.