Haltende språk, helende poesi

ANMELDELSE: Det forferdelige Sumaya Jirde Alis bok lærer meg er at det ofte ikke finnes kollektive avlastninger for den enkelte flyktningens mareritt. 

Forfatter, poet og samfunnsdebattant, Sumaya Jirde Ali fotografert til min tro
SPRÅKSANG: Sumaya Jirde Ali behersker et kraftfullt poetisk språk der grenseerfaringer transformeres til en allmenn forståelse, skriver vår anmelder. (Adrian Nielsen)

Av Freddy Fjellheim20/01/2021 05:30

Sumaya Jirde Ali er en av Norges skarpeste poeter og samfunnsdebattanter. Hun er belønnet med både Zola-prisen og Den norske Forfatterforeningens ytringsfrihetspris. Jirde Alis forfatterskap representerer den usminkede ytringens nødvendighet; ofte vanskjøttet i et lite sosialt sosialdemokrati. Hun debuterte med Kvinner som hater menn (2017), og fyrte opp under melanin-begrepet med diktene i Melanin hvitere enn blekemiddel (2018).

«Et haltende språk»

Årets diktbok Når jeg ser havet, slokner lyset vitner om bearbeidelsen av flyktningens redsler og traumer. Tittelen viser ikke bare den romantiske klisjeen om «Havet, døden og kjærligheten» ryggen, men inneholder også en form for muntlighet som gjør boka interessant, gitt den dramatiske bakgrunnen. Det er strengt tatt ingen logisk sammenheng mellom «ser havet» og «slukner lyset», men det gir mening. Et annet sted står det at «øynene går igjen», og poeten bekjenner seg til «et haltende språk» og «en tid selv ikke diktet kan bære». Det skjer i det midterste kapittelet, «Flyktningleiren». I den flyktende poetens virkelighet besjeles både gummibåter og sola:

magert rom // solen har gått ned / nekter å komme opp // Libya tok friheten / mellom beina / ga meg akkurat nok/ til en telefonsamtale

Dødsmanual

Tredelingen av boka innbyr til et formspenn Jirde Ali ikke helt innfrir, men det er ikke avgjørende når poeten vet hvilke virkemidler som er nødvendige for hennes anliggende. Første del, «Havet», er poesi på høyt nivå, og med rystende språkbilder mange fortjener å lese. Trassen som bærer frem dikt av dette slaget kan samtidig frembringe «en manual for hvordan dø»:

De druknede hvisker, roper, drar i meg, distanserer seg, gråter, hånflirer, sier at den forbannede egentlig er meg

vet ikke å tenke, flykte, vet ikke

hvem jeg er

de livløse fløt

jeg levde, men sank

Sober ironi

Siste del, «Bodø», har «terapeuten» som hovedfigur. Her finner jeg en sober ironi og en observant beskrivelse av virkelighetskollisjonene mellom en flyktning og en sjelebehandler. Språklig sett er det ikke mye å hente i disse partiene, men kapittelet står seg som dokumentasjon av prosessen de foregående diktene ser ut til å bygge på.

Nettopp den (på)tvungne kombinasjonen av indre og ytre isolasjon er det Sumaya Jirde Alis dikt klarer å bryte ut av, en helende skrivemåte.—  Freddy Fjellheim 

Bestemoren («mor av eksil») nevnes på like mange sider som terapeuten, men det er førstnevnte som opptrer gjennom hele manuskriptet. Den gamle slektningen er poetens samtalepartner og til dels alter ego. «bestemor smiler frem / en hel kyst» står det et sted, og på neste side: «en ting er sikkert: / morsmålet flykter ikke med meg». Mens terapeuten fremstår som noe skjør og en representant for middels hvit rådgivningspraksis, er bestemorens nærvær i diktene fargesterkt, ujevnt og helstøpt. Kontrasten mellom disse to karakterene er velvalgt og virkningsfull.

Helende skrivemåte

Det forferdelige denne boka lærer meg er at det ofte ikke finnes kollektive avlastninger for den enkelte flyktningens mareritt, slik mennesker potensielt kan hegne om hverandre i et fellesskap. I indvidualismens æra er flyktningen tvunget til en super-individualisme in absurdum. Flyktningene spres jo rundt til konstruerte «mottak», i et juridiske ingenmannsland der nettopp ingen kan gjøre stort annet enn å vente, for å si det med henvisning til et homerisk epos og Samuel Beckett. Annensteds har jeg lest beskrivelser av innvandrergrupperingers mer eller mindre tilfeldige miljøer, og der de bosattes rivalisering og norskhetskonkurranse fikk en forfatter til å bruke betegnelsen «intern rasisme».

Nettopp den (på)tvungne kombinasjonen av indre og ytre isolasjon er det Sumaya Jirde Alis dikt klarer å bryte ut av, en helende skrivemåte. En av de viktigste retoriske virkemidlene i diktboka er gjentakelsene, som kommer nesten manisk og liturgisk gjennom hele diktsamlingen: Språksang.

Karoline Brændjord viser et bemerkelsesverdig estetisk mot i utforskningen av sorgens nådeløse grep.

En allmenn forståelse

Jirde Ali er en av flere norske poeter som behersker et kraftfullt poetisk språk der grenseerfaringer transformeres til en allmenn forståelse, for å si det litt bleikt. Jeg tenker blant annet på bøkene til den enestående Anne Helene Guddal, og en av fjorårets betydeligste bokutgivelser, Karoline Brændjords Jeg vil våkne til verden.

Anne Lindmo! Våkn opp, og inviter en poet eller tre.

POESI

Sumaya Jirde Ali

Når jeg ser havet, slokner lyset

Aschehoug 2021

jirde ali
(Aschehoug)