Andersens alternative fakta

Fra poesiforestillingen

Min artikkel om Eventbyrået i Storgata ga et innblikk i hvordan nyskapende arbeid blir nedpriroritert og undergravd av bl.a. «Litteraturhuset». Svaret fra den daglige lederen gir en første forklaring på tilstandene, men ved å benekte fakta prøver han å unngå beklagelsen jeg fortsatt etterlyser.

Hvis Roy Andersen pleier å filtrere fakta like selektivt som han gjør i sitt svar til meg i gårsdagens nettutgave, vil han kanskje også mangle det forfatteren Georg Johannesen kalte «roskompetanse»: Å ødelegge en poesifestival og samtidig skryte av den som kjemper poesiens sak, henger ikke på greip.

Både poetene, musikerne, mine egne medarbeidere og to av hans egne medhjelpere har for lengst bevitnet kaoset den daglige lederen nå benekter i offentligheten.  Før han skriver svaret til meg er han nemlig informert om hendelsene. Det fremstår derfor som et påhitt når han mot bedre vitende hevder at «Teknikken gikk som den skulle». Hans lydtekniker meddeler om det dokumenterende lydopptaket: «Det var dessverre så lav lyd på fremførelsene sammenlignet med musikerne at det er umulig å høre noe», fordi «noen mikrofoner ikke hadde nok volum». Klar tale? Selv ble jeg som utøvende poet kraftig forstyrret fordi jeg måtte springe frem og tilbake med mikrofon til de andre poetene. De ansvarlige satt som forsteinet. Alle tilstedeværende så dette. Når øvelsen i forkant måtte avlyses rammet dette også viktige dramaturgiske elementer. Poesiforestillingen ble skadelidende. Påstandene kan dokumenteres.

Overfor meg beklaget Andersens to utsendte medarbeidere rakrygget problemene etter forestillingen, noe flere registrerte. Jeg svarte vennlig at dette ikke var deres ansvar. Den daglige lederen har senere innrømmet noen av feilene, men ikke offentlig. Også dette er udiskutable faktiske forhold.

Hvordan kan en forhenværende og proff journalist opptre direkte uvederheftig i det offentlige rom og benekte fakta, undrer jeg. Min kritikk er velbegrunnet og slik berettiget: Andersens benektende svar er så innholdsløst at han må konstruere sine «fakta». F.eks. vet han at jeg ga poetene og musikerne æren for den gode kritikken. Likevel fabler han om at jeg skal ha opplevd poesiforestillingen som mislykket. Tvert i mot, men på tross av «Litteraturhuset». Poetene og musikerne klarte til en viss grad å skjule de pinlige forholdene for Fredriksstad Blads anmelder som for øvrig ble utstyrt med festivalens kjøreplan for å kunne følge tekstene.

Det var Andersens eget lederansvar som mislykkes når «Litteraturhuset» lot våre æresgjester Fribyforfatterne gå for lut og kaldt vann og tillot at kvalitetssikringen beviselig ikke var på plass. Både overfor mine gjester og medarbeidere har det vært en stor påkjenning å bli utsatt for en slik respektløs behandling.

 

De ansatte blir først og fremst gjenstand for den daglige lederens ansvarsfraskrivelse.

 

På lignende faktabenektende vis skyver han egne ansatte foran seg når han fremstiller dem som ofre for NB godt begrunnet kritikk. Dette gjør han også for å fremstille kritikeren som urimelig. Altså lister han seg ad hominem og tar i det stille mannen i stedet for ballen, samtidig som han «roser» meg. Lett å gjennomskue, men de godtroende vil bite på agnet. De ansatte blir først og fremst gjenstand for den daglige lederens ansvarsfraskrivelse.

Når Andersen kommer luntende med sitt noe forsinkede retoriske spørsmål «Hvorfor skulle vi motarbeide våre samarbeidspartnere?», har han på forhånd gitt svaret, slik jeg her har vist.

Jeg må få stille spørsmålet: Hvordan kan institusjonen som arbeider med sannhetskategorien litteratur ha en talsmann som baserer sin kommunikasjon på det som kalles alternative fakta?  Lederen for Eventbyrået i Storgata har fått mer å beklage. En slik gest ville gi et signal om ryddighet.

Eventbyrået i Storgata

Det er på tide å ta farvel. Etter ti år med festivalarbeid i litteraturens og poesiens tjeneste må jeg innse at denne byens eventmakere på Litteraturhuset foretrekker å drukne publikum i bokbad.

«Poesi er kanskje ikke det viktigste i verden», skrev poeten Nils-Øivind Haagensen i diktet Poesi i Grenseland bestilte til årets poesiforestilling. Det skjedde det året poesifestivalen fikk sin første store institusjonelle anerkjennelse med en betydelig bevilgning fra Norsk Kulturråd, men slike signaler oppfattes ikke på Litteraturhuset i Fredrikstad. Der synes inkompetansen å være beslektet med en provinsiell misunnelse: «Du skal ikke tro at du kan lage noe mer originalt enn oss».

FREDRIKSTAD SOM RETRO-BY?

Jeg har etter beste evne ignorert ignorantene og gjort Poesi i Grenseland til en omreisende festival. Vi har besøkt Oslo ved flere anledninger og Norsk Litteraturfestival på Lillehammer med godt publikumsoppmøte. For to år siden innledet jeg et nytt samarbeid med byens ildsjel i kulturarrangementer, Wiggo Andersen. Når han beklageligvis trakk seg fra Ord i Grenseland, valgte jeg å gi Litteraturhuset en «second chance». 

Formasjonen til årets poesiforestilling var inspirert av danseplattingen som kan  ha vært opphavet til det klassiske greske teateret, og med nyskrevne dikt og nykomponert musikk. Tema var det lite publikumskrypende: «Undertrykkelse, frigjøring og sivil ulydighet». I denne artikkelen vil jeg gi eksempler på hva som kan skje hvis du skaper noe utenom det vanlige innenfor byens litterære felt, særlig på Litteraturhuset.

Etter noen hundre arbeidstimer med årets festival må jeg konstatere at udugeligheten trumfer alle estetiske ambisjoner i den vakre bygningsklossen i Storgata. Mens jeg er i fullt arbeid med poeter, musikere og gjendiktere lar daglig leder Roy F. C. Andersen meg sitte på vent i to og en halv måned før han undertegner kontrakten. Sendrektigheten fortsetter på alle nivåer. Min musikalske samarbeidspartner venter forgjeves på svar om lydproduksjonen. Selv får jeg langt om lenge innvilget et tjue minutters møte på huset like før arrangementet. Markedsføringen svikter totalt, og uviljen ligner et velkjent hånflir for alt som heter nyskapning. 

På arrangementsdagen er kaoset komplett. Våre iranske æresgjester, Fribyforfatterne, blir vitne til et lavmål av profesjonalitet fra stedsarrangøren. Mikrofoner mangler eller virker ikke, øvelsen som er forberedt i måneder må avlyses, projectorene er i stykker, lyssettingen blir montert like før publikum kommer inn, for bare å nevne noe. To ansatte gjorde så godt de kunne, så dette er et lederansvar.

Hvis det ikke var for at Litteraturhuset hadde opptrådt like destruktivt tidligere, ville jeg ikke giddet å bringe kalamitetene til torgs. Det minner igjen om en «styrt avvikling», for huset reklamerer vitterlig med «digital produksjon» på sine hjemmesider. Som i fjor er lydopptakene vi skulle bruke til å promotere poesiforestillingen ødelagte. Det har sin pris. Heldigvis klarte vi å skjule kaoset for kritikeren som ga poesiforestillingen overstrømmende omtale her i avisa, men heller ikke det monner for litteraturfunksjonærene. 

Oppstod all denne likegyldigheten i ly av stamgjest Vigdis Hjort og sk(r)ålende selvtilfredshet med årets Ord i Grenseland og desslike, og er Fredrikstad stadig en retro-by der alle må gjøre det alle andre har gjort? La meg få nevne bakgrunnen for slike spørsmål:

KUNSTNERISK KVALITET

Mine poesiarrangementer i denne byen har hatt fulle hus bl.a. med gjendiktere av poesi, noe som ikke er gjort før i Norge. Da jeg skaffet prominent besøk av en poet fra Nobelkomiteen i Stockholm presterte en molbo å lage et konkurrerende poesievent på samme tidspunkt, i frykt for at jeg skulle lykkes altfor godt med Poesi i Grenseland. Før poesifestivalen det året snekret noen utvalgte i festivalledelsen en annonse der to poeter regelrett ble hengt ut. At jeg likevel fikk med meg riksmedia og NRK ble betraktet som mer misunnelsesverdig enn beundringsverdig. Min søknad til en lokal institusjon for påfølgende års prosjekt ble deretter vraket av en annen nidkjær person som tilhørte festivalledelsen. Habilitet: Null.

Jeg minner om dette fordi slike kumpaner satser på skjult maktmisbruk og letargisk glemsel. 

Noen av avisens lesere vil kanskje huske hvordan den daværende ledelsen på Litteraturhuset noen år senere undergravde Poesi i Grenseland, til sterk kritikk fra Forfatterforeningen og Norsk Faglitterær Forfatterforening. Litteraturhuset prøvde likevel å raske til seg bevilgningen Poesi i Grenseland hadde fått fra min søknadsgiver. Med liv og lyst ble de originale planene mine ødelagt, bl.a. med en egen poesitrupp på huset, samarbeid med et flyktningemottak, skrivekonkurranse for folk flest og skrivekurs med noen av landets flinkeste skrivelærere. Kremmerne triumferte med å etablere en avlegs poesiaften i Aftenlandet. 

Manøvren var hakket verre enn useriøs, og jeg nevner det bare fordi Litteraturhuset ingenting har lært. Når jeg oppdager at vår høyt respekterte biskop Atle Sommerfelt i mange år har vært styremedlem i denne kommersielle institusjonen, blir jeg noe forundret.

Å huse en markant poesifestival ville slik vært en styrke for Litteraturhuset når de skal søke støtte fra stat og kommune for å sikre den private driften, men det forstår ikke den nåværende ledelsen. 

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at kunstnerisk arbeid alltid må være på leting både etter det nyskapende og det folkelige. Det er en kulturell bragd av internasjonalt format når de norske litterære søknadsinstitusjonene våger å satse på kunnskap og innsikt som fornyer kulturen. Litterære styrkeforhold er ikke proporsjonale: Å huse en markant poesifestival ville slik vært en styrke for Litteraturhuset når de skal søke støtte fra stat og kommune for å sikre den private driften, men det forstår ikke den nåværende ledelsen. 

Kulturutvalget i Fredrikstad kommune forstår det. Viken fylkeskommune forstår. Kulturrådet, som nevnt. Norsk Forfattersentrum, ikke å forglemme. Og Fredriksstad Blad, som anmelder poesiforestillingen over syv spalter. Poesifestivalens andre arrangement, Missa Mystica, med kor, danser, musikere og poeter, ble sist søndag ivaretatt på fremragende vis av de profesjonelle medarbeiderne i Fredrikstad Domkirke. 

Jeg vil få takke alle gode krefter for bidrag til noe så uanselig – og språklig skjerpende! – som poesiens kunst. 

Preik er det nok av.

EVENTBYRÅET

For egen del skal jeg ikke beklage meg. Uaktet småligheter har jeg med god hjelp gjennomført mine prosjekter i hjembyen og i andre byer. At Eventbyrået i Storgata for andre gang ødelegger en poesifestival kan jeg vanskeligere leve med, men dette vil garantert forfattere og norske søknadsinstitusjoner merke seg. Selv ikke min arbeiderklassebakgrunn kunne endre lunkenheten jeg møtte hos Eventbyrået, med en poesiforestilling som handlet om tortur og kvinneundertrykkelse. Kjedelige greier for skravleklassen, antakelig.

Hva jeg ikke kan akseptere er at ledelsen utsetter våre iranske æresgjester og Fribyforfatterne for en slik mottakelse. Det skjer samtidig med at Fredrikstad på prisverdig vis blir Friby for en forfulgt forfatter. 

Jeg forventer en offentlig beklagelse fra Roy F. C. Andersens for denne respektløse behandlingen.