Tillitsmannen

thorvald steen
SAMTALER: I Same tid neste veke mestrer forfatteren langt på vei en krevende balansegang mellom den sanne historien, romanene og stoffet som blir til samtalens fortellinger, skriver vår anmelder. (Peter Mydske)

Av Freddy Fjellheim08/04/2021 21:00

Det skal godt gjøres å beskrive Thorvald Steen fyldestgjørende. Stikkordene blir fort så mange at det tegner til en hel biografi. Eller kanskje den samtaleboken Mette Karlsvik har ført i pennen?

«Samtalebok» er ikke dekkende for en bok om og med Thorvald Steen. Replikkene hans er ofte små essays, og det er noen av spørsmålene også. Med Same tid neste veke – som har mer enn tre års tilblivelsestid – har de to samtalende kommet biografene i forkjøpet.

Bok: Sakprosa

Mette Karlsvik

Same tid neste veke. Samtaler med Thorvald Steen

Pax 2021

same tid neste veke
(Pax)

To avgjørende bøker

Boka foreligger i ti kapitler, med forord, etterord og litteraturliste. Den følger stort sett kronologien i Steens liv og byr på få utradisjonelle virkemidler. En journalist og forfatter diskuterer og stiller spørsmål til hovedpersonen som blant annet er tidligere verneombud, malerformann, leder av Den norske Forfatterforeningen og med-grunnlegger av de legendariske Stuntpoetene. Han er også kjent som rådgiver og veileder for blant annet unge forfattere.

Det spesielle ved utgivelsen er kanskje at samtalene finner sted mens Steen skriver to av sine mest omtalte bøker, Det hvite badehuset og Det siste fotografiet, samtidig som disse to avgjørende bøkene om forfatterens familiehistorie og progressive muskeldystrofi utgjør rammehistorien for denne boken. Samtalene tøtsjer for øvrig hele forfatterskapet.

Mette Karlsvik
VELLYKKET: Forfatter Mette Karlsvik har gjort en dyktig innsats på to viktige områder i arbeidet med boka, mener vår anmelder.  (Ingvil Skeie Ljones/Pax)

Første kapittel bommer litt på den norske offentlighetens kjennskap til Thorvald Steen, noterer jeg, med terping på en altfor kjent gjenfortelling av historien om skihopperen, forfatteren og fagforeningsmannen som oppdager en sjokkerende familiehemmelighet. Også siste kapittel er tynne saker. Vel, bortsett fra Ekebergutsikten (ikke siden Edvard Munch dager har denne fått et mer gripende uttrykk) og avsnittene om Thorvalds morfar.

En litterær begivenhet

Med disse små unntakene er utgivelsen en litterær begivenhet. Standardformuleringen «denne forfatterens historie er også samtidens historie» holder ikke mål her. Thorvald Steen er forfatteren som fordyper seg i norsk historie på måter som peker inn i fremtiden. Skrivemåten hans er samtidiggjørende. Hans metode for å lese de historiske kildene om for eksempel Sigurd Jorsalfare og Kongesagaene er ikke bare dikterisk kompetente, de er poetiske, som Mette Karlsvik riktig påpeker. Ikke ny-saga-stil, men en sakpoetisk skrivemåte. Åpenheten for historiens lærdom er i seg selv en poetisk forståelsesform, det vil si at de skriftlige kildene, historiene og minnene danner en form for selvforståelse som overskrider både romanen og avhandlingen.

Thorvald Steen er forfatteren som fordyper seg i norsk historie på måter som peker inn i fremtiden.—  Freddy Fjellheim

Gledelig nok brenner den gode poeten Steen stadig for poesien som sådan også, men her dreier det seg om den større forståelsen av poesi som tenke- og sansemåte. Hans interesse for historiens skikkelser og hendelser er en interesse for fortidens mennesker. En slik historieforståelse kan bety en forskjell under pandemi og klimakrise.

Møye og besvær

Mette Karlsvik har gjort en dyktig innsats på to viktige områder: i lesningen av Steens bøker og analysen av sentrale temaer, og i beskrivelsen av hvordan denne mannen beveger seg med møye og besvær, en fighter av dimensjoner, ja hvordan han kjemper for å komme opp av senga, manøvrere buksene opp langs beina og rette ut høyre bein, før han drar seg opp og finner balansen. Eller faller. Og brekker fingre, bein og armer.

Steen
FOR FREMTIDEN: Thorvald Steen må sies å være tillitsmann med stor T. Fortidens «håndbok» blir i den sammenheng fremtidens «samtalebok», et dannelsesprosjekt.  (Peter Mydske)

For mange kronisk syke vil det være svimlende å lese om hvordan han reiser og har reist verden rundt i en så skrøpelig fysisk tilstand. Den muskelsyke kroppen er på ett nivå friskere i sin livskamp enn mange av de potentatene som farer omkring uten annet mål og mening enn det å jogge. Dette kunne kalles sykdommens paradoks.

Kampskrift

Same tid neste veke kan bli stående som et kampskrift for menneskets verdighet. Om det handler om «ættestupet» fra norrøn tid og hvordan sofistikerte trakasseringer drev gamle og syke til stupets vanvidd fordi de ikke lenger var produktive; om bioteknologiens syke verden der både nazisme og kommunisme endte opp som svakhetsforaktens forløpere til det som i vår tid kalles «sorteringssamfunnet»; om kampen for de psykiatriske pasientens verdighet og den respektfulle, men dypt kritiske vurderingen av psykiatriens som en øde øy i de utallige diagnosenes langgrunne arkipel; om den blinde fremskrittsoptimismen som blåser hodet av enkeltmennesket og gjør oss til produksjonsfaktorer; om de grove bruddene på menneskerettighetene i Tyrkia, et land som samtidig beskrives med kjærlighets kompleksitet; om en kropp som en gang var veltrent og en ung mann som var like angstreden som begavet; og om en mor som nærmest tidde sønnen ihjel.

Blir helhetsbildet for heltedyrkende?—  Freddy Fjellheim 

Blir helhetsbildet for heltedyrkende? Karlsvik mestrer langt på vei en krevende balansegang mellom den sanne historien, romanene og stoffet som blir til samtalens fortellinger.

Konkrete erfaringer

«Korleis samlar du dei mange temaa?», spør Karlsvik . Steen svarer:

«Å bli kjent med min egen kropps historikk gjennom flere generasjoner, sammenfaller i stor grad med teori jeg har tilegnet meg. Teorier om skammens og overgrepenes historie, og for eksempel framskrittsoptimismen. For at noe skal bli litterært materiale for meg, må noe jeg har lært settes sammen med noe jeg har erfart. Det må være knyttet til det konkrete, som det å prøve å komme seg ut av senga.»

Tillitsmann med stor T

Jeg kan ikke la være å tenke på en saklitterær klassiker når jeg leser boka om Thorvald Steen og hans liv, nemlig håndboken Tillitsmannen (1931) av Einar Gerhardsen. Den som merket seg denne mannens fremtredelse kunne ane at arbeidersangen hadde gjenklang i den dirrende stemmen, poesien kunne spores i de klare, enkle utsagnene og tvilen viste Gerhardsen gjennom sitt vesen. Hele skikkelsen skjelver av livsnærvær og vilje til makt.

Thorvald Steen må sies å være tillitsmann med stor T. Fortidens «håndbok» blir i den sammenheng fremtidens «samtalebok», et dannelsesprosjekt, om fagbevegelsens kommende tillitsfolk lytter til de kloke betraktningene hans og snakker sammen om dem. Hans kunnskapsrike, fandenivoldske og menneskevennlige vesen statuerer et forbilde som mange lesere vil kunne lære av og grunne over.