FORTIDENS FORLAG. FRAMTIDENS NATURLESNING?

Før jeg begir meg inn i et mulighetssvangert medielandskap skylder jeg å gi offentligheten innblikk i litterære forhold som snart vil angå flere forfattere enn undertegnede. 

«Hva skal vi med forlagene?», spørres det under Norsk Litteraturfestival denne uken. Ja, hva er det egentlig forlagene gjør med litteraturen siden dette spørsmålet får versere i offentligheten?

For egen del representerer jeg en forståelse av litteraturens muligheter som ikke harmonerer med dagens samlebåndforleggeri. Det kan ikke herske tvil om at norsk litteratur hadde vært ganske annerledes om ikke Statens fornuftige støtteordninger sponset bøkene og språkarbeiderne, samt understøttet det kunstige mangfoldet som forfatterskolene etablerer. 

Innebærer denne situasjonen likevel at forlagene kan ta stadig lettere på kulturforleggeriet, og har den litterære offentligheten selv blitt en fiksjon?

MIN FORFATTERHISTORIE 

Siden min forfatterhistorie korresponderer med endringene i forlagsverdenen ønsker jeg å si noe om hvordan det er å arbeide frem et annerledes forfatterskap.

Da jeg kom til Cappelen Damm var jeg underveis med en skrivemåte som tok opp i seg teknologiske innovasjon og naturvitenskap. Ikke bare som tema, men som litterær uttrykksmåte. Jeg ville dikte fra en klassebakgrunn der fattigdom og livskamp bar klangen av jern og metall. Med dette samfunnskritiske utgangspunktet ble jeg opptatt av å utforme et miljøspråk, for å la lesningen av litteratur og lesningen av naturomgivelser komme på bølgelengde. Her fantes det få referansepunkter i samtiden, men tidligere tiders skrifter og forestillingsverdner viste seg å bli gode veivisere. Dette skjedde i en tidsperiode da det samfunnsmessige var «tryllet bort» fra litteraturen.  Enda verre i datidens øyne, jeg utforsket dette kritiske potensialet gjennom politiske og religiøse forestillingsformer.

Både det religiøse og politiske er så smått akseptert i dagens litteratur, men for bare et drøyt tiår siden var slike tematikker nok til at en bok ble eliminert fra offentlighetens betydningsmaskineri, ja utestengt fra bibliotekene. Den miljøskadelige forventningen til at en bok skal oppfylle gamle aristoteliske krav, endte med en litteratur som mer og mer tok form av en statlig vare. 

Men skal litteraturen vare, må den bli kunst.

Varsler- og vitnearbeidet ble grunnleggende for mitt arbeid, og jeg har sannelig fått bruk for denne kompetansen på Cappelen Damm. Selv om forlaget hadde ansatte jeg satt pris på som mennesker fikk jeg år etter år oppleve feilannonseringer, feiltrykk av bøker og påfølgende makulering, redaktører som stengte døra midt under manusprosessen eller leverte så mange selvmotsigelser i sine manuskommentarer at selv ikke Erasmus Montanus kunne prestert noe lignende. Hele fem redaktører ble sendt min vei under tiden på CD, dessverre kun én av dem på mitt initiativ. Aldri et lanseringsarrangement, kun tvungne sitatannonser. Under Statens kondorvinger har dette forlaget ikke på noe vis anstrengt seg for å fremme forfatterskapet, uaktet gode anmeldelser og en høyaktiv forfatter. Uten støtten fra Den norske Forfatterforening og NFF hadde jeg måttet seile til fremmede kyster. 

UNDERLØDIG OG OVERFLØDIG FORLEGGERI

Så, hvordan kan et forlag tillate seg å behandle en forfatter på 2000-tallet? Kritikken av det vennskapsbaserte redaktørsystemet (og forlagslitteraturen) er fremmet av flere enn meg, men la meg få dele noen av mine erfaringer. Før utgivelsen av 3 Bøker i 2017 prøvde en redaktør av personlige grunner å forhindre at jeg fikk være på forlaget. Forsøket strandet, men deler av ledelsen fortsatte senere utstøtelsestaktikken. Da jeg reiser inn til forlaget for et markedsføringsmøte får jeg høre redaksjonssjefen rope til markedssjefen: «Tar du med Fjellheims manus?». Vedkommende kauker tilbake: «Jeg kasta nettopp et manus i søppelbøtta, skal fiske det opp!». Litt senere skulle det komme i sirkulasjon.

Den litterære algoritmen i Cappelen Damms litterære avdeling utgir romanlitteratur og lettleste dikt. Forlagsapparatet har lenge vært innrettet på å promotere en engere krets med forfattere, ofte venner av forlagsledelsen. Denne kretsen fikk jeg første gang ferten av da jeg utga fattigdomsromanen Føniks. Fattigdomstemaet var hett i forbindelse med Stortingsvalget det året og alt lå til rette for en offensiv lansering, men forlagets ledelse hadde for lengst vendt seg til å slumre på innkjøpsordningens sovepute. Ledelsens vennekrets fikk hele utsalget. Jeg nevner dette lille historiske eksempelet for å få med at vennetjenester er vanlig skuring i denne bransjen, og selvsagt fordi Varslerens ansikt / rikdommens speil tilhører samme verk-krets som Føniks. Et slikt forleggeri tar all slags papirlitteratur «på største alvor» helt frem til lanseringsdagen. Da slår venneforbindelsene inn og prioriteringene blir synlige. Deretter: Sanksjonering i Kulturrådets innkjøpskomiteer. 

Min historie på Cappelen Damm slutter med en forlagsblunder.

I 2019 begynner jeg innsendelsen av et manuskript jeg har arbeidet med i fem år, Varslerens ansikt.  Min nye redaktør forespeiler utgivelse høsten 2020. Ved andre innsendelse samme år gjør forlagsledelsen en tilsynelatende helomvending. Noen har grepet inn. Redaktørene foreslår nå at «de skjønnlitterære tekstene» fra mitt mangfoldige manus kunne tas ut og rendyrkes som sådan. 

Dette uttrykker i korthet forlagets destruktive forvaltning av mitt forfatterskap.

Å skrive dette til en forfatter som systematisk har etablert en sjangeroverskridende litteratur, i papirbøker som i digitale formater, ble noe pinlig å bevitne. Jeg kan kanskje få minne om at den sjangeoverskridende litteraturen vinner frem i mange land og på mange språk.

Ja, hva kan et forlag tillate seg overfor en forfatter? Da Cappelen Damm omsider får vinke en vanskelig tilgjengelig forfatter farvel, overlater de meg en bokliste der halvparten av e-bokutgivelsene viser seg å være defekte. Dette uttrykker i korthet forlagets destruktive forvaltning av mitt forfatterskap.

DEN INTERAKTIVE LITTERATUREN

Men se, den nye litteraturen blir interaktiv, zoomet og verbal, uten børs og katedral: Første del av min nye bok Varslerens ansikt foreligger allerede på en nettside ved samme navn. Leserne inviteres til å gi kritikk og foreslå endringer i manus på detaljnivå, men også be forfatteren om opplesninger i form av lyd- eller videofiler. Leseren kan slik få innflytelse over teksten, samt et løpende innblikk i forfatterens arbeid. I skrive, sanse og tenkemåten jeg utøver ser jeg lesning som en gjensidghetsrelasjon og dermed en naturnødvendig vei til en langsom bevissthetsendring. Jeg har i et Vagant-essay kalt dette for «jordens salt»-prinsippet, dvs. at personlig, sosial og bevissthetsmessig endring oppstår uavhengig av antall lesere eller hvilke forbindelser du kan skilte med. 

Min spådom blir at Twitter&Snapchat-regimene faller i en sivilisatorisk krampetrekning. Forfatterne vil få nye og betydelige muligheter, for en raskere og mer omstendelig leseevne vil oppstå av naturnødvendige grunner. Som teknaturer med stadig færre innskutte bisetninger og stadig flere implantater (og etter hvert shots av vaksiner og mikrochips) må mennesker lære seg å redde sin menneskelighet på et høyere og lavere bevissthetsnivå. Under splittelsens og motsetningenes tid får vi lære hverandre å erkjenne paradoksale forståelsesformer, og se hverandre tydeligere som ufullkomne medmennesker og fellesskap, der våre egne barn og gamle tilhører samme menneskelige familie som flyktninger og fattige. 

Ingen kjærlighet uten glede og lidelse. For å leve i den radikale kjærligheten (der enhet ikke betyr ensartethet og ulydighet ikke betyr umodenhet) kan våre indre og ytre skader vise seg å være kjærlighetens brennstoff. Kanskje en dypere forståelse av mental fordøyelse, kunstnerisk brennstoff og spirituell kontemplasjon vil åpne for en lesehandling som ikke jager av sted for å shoppe fast food og billige mentale kick.

Lønneblad, Iladalen 2021

I et urent format skriver jeg i Varslerens ansikt / rikdommens speil fram varslerens kulturhistoriske opphav, med filosofiske, satiriske og empatiske skrivemåter. Det skjer bl.a. i lys av René Girards undersøkelse av den gamle Ødipus-myten som naturvoldens opprinnelse – og dermed også av lesningens identifikasjoner?

Ikke at jeg utelukker en papirlitterær utgivelse i fremtiden, men enn så lenge skal boka utvikle seg uavhengig av forlagslitteraturens utydelige normer og sedvanlige sikringer.

Det skal være nevnt: Undertegnede står ikke under gjengangernes kontroll i den litterære offentligheten.

                                                                                                    Freddy Fjellheim

F.v.: Fot, rosmarin med blomster, kinesisk hvitløk, italiensk oregano; neste rekke: mørk sitron-timian, salvie, sar; ytterste rekke: fransk estragon, lys sitron-timian, appelsin-tagetes. T.h.: Vind.