Andersens alternative fakta

Fra poesiforestillingen

Min artikkel om Eventbyrået i Storgata ga et innblikk i hvordan nyskapende arbeid blir nedpriroritert og undergravd av bl.a. «Litteraturhuset». Svaret fra den daglige lederen gir en første forklaring på tilstandene, men ved å benekte fakta prøver han å unngå beklagelsen jeg fortsatt etterlyser.

Hvis Roy Andersen pleier å filtrere fakta like selektivt som han gjør i sitt svar til meg i gårsdagens nettutgave, vil han kanskje også mangle det forfatteren Georg Johannesen kalte «roskompetanse»: Å ødelegge en poesifestival og samtidig skryte av den som kjemper poesiens sak, henger ikke på greip.

Både poetene, musikerne, mine egne medarbeidere og to av hans egne medhjelpere har for lengst bevitnet kaoset den daglige lederen nå benekter i offentligheten.  Før han skriver svaret til meg er han nemlig informert om hendelsene. Det fremstår derfor som et påhitt når han mot bedre vitende hevder at «Teknikken gikk som den skulle». Hans lydtekniker meddeler om det dokumenterende lydopptaket: «Det var dessverre så lav lyd på fremførelsene sammenlignet med musikerne at det er umulig å høre noe», fordi «noen mikrofoner ikke hadde nok volum». Klar tale? Selv ble jeg som utøvende poet kraftig forstyrret fordi jeg måtte springe frem og tilbake med mikrofon til de andre poetene. De ansvarlige satt som forsteinet. Alle tilstedeværende så dette. Når øvelsen i forkant måtte avlyses rammet dette også viktige dramaturgiske elementer. Poesiforestillingen ble skadelidende. Påstandene kan dokumenteres.

Overfor meg beklaget Andersens to utsendte medarbeidere rakrygget problemene etter forestillingen, noe flere registrerte. Jeg svarte vennlig at dette ikke var deres ansvar. Den daglige lederen har senere innrømmet noen av feilene, men ikke offentlig. Også dette er udiskutable faktiske forhold.

Hvordan kan en forhenværende og proff journalist opptre direkte uvederheftig i det offentlige rom og benekte fakta, undrer jeg. Min kritikk er velbegrunnet og slik berettiget: Andersens benektende svar er så innholdsløst at han må konstruere sine «fakta». F.eks. vet han at jeg ga poetene og musikerne æren for den gode kritikken. Likevel fabler han om at jeg skal ha opplevd poesiforestillingen som mislykket. Tvert i mot, men på tross av «Litteraturhuset». Poetene og musikerne klarte til en viss grad å skjule de pinlige forholdene for Fredriksstad Blads anmelder som for øvrig ble utstyrt med festivalens kjøreplan for å kunne følge tekstene.

Det var Andersens eget lederansvar som mislykkes når «Litteraturhuset» lot våre æresgjester Fribyforfatterne gå for lut og kaldt vann og tillot at kvalitetssikringen beviselig ikke var på plass. Både overfor mine gjester og medarbeidere har det vært en stor påkjenning å bli utsatt for en slik respektløs behandling.

 

De ansatte blir først og fremst gjenstand for den daglige lederens ansvarsfraskrivelse.

 

På lignende faktabenektende vis skyver han egne ansatte foran seg når han fremstiller dem som ofre for NB godt begrunnet kritikk. Dette gjør han også for å fremstille kritikeren som urimelig. Altså lister han seg ad hominem og tar i det stille mannen i stedet for ballen, samtidig som han «roser» meg. Lett å gjennomskue, men de godtroende vil bite på agnet. De ansatte blir først og fremst gjenstand for den daglige lederens ansvarsfraskrivelse.

Når Andersen kommer luntende med sitt noe forsinkede retoriske spørsmål «Hvorfor skulle vi motarbeide våre samarbeidspartnere?», har han på forhånd gitt svaret, slik jeg her har vist.

Jeg må få stille spørsmålet: Hvordan kan institusjonen som arbeider med sannhetskategorien litteratur ha en talsmann som baserer sin kommunikasjon på det som kalles alternative fakta?  Lederen for Eventbyrået i Storgata har fått mer å beklage. En slik gest ville gi et signal om ryddighet.