MODER JORD OG JORDENS ORD

Ny bok fra Sara Sølberg! Hennes kritikerroste debutbok «Seismiske smell» fra 2016 har invitert til en spennende ventetid. 

Freddy Fjellheim29/10/2021 19:24

Sarabande er ikke helt enkel å definere. Tittelen henspiller muligvis på sarabanden i Bachs Cellosuite nr. 5, og kanskje på Ingmar Bergmans film(er) der skarpe mentale tilstander alltid gløder og flashbacks spiller en avgjørende rolle. Slik også i Sara Sølbergs Sarabande.

Selv om boka er både dagboksopptegnelser, journal, leksikon og epikrise dyrker forfatteren disse prosaiske begrensingene til å skape en utvidet form for litteratur: Sakprosa og skjønnprosa eltes og gir litterær form til både psykoser og et naturrevolusjonært språk. En egen sakpoetisk tekstrekke er markert med kursiv. På disse sidene er det trær, fuglers og insekters biotoper som kommer til uttrykk.

En såret naturkraft

I form og innhold er denne teksten en såret naturkraft som aldri lar sjansen gå fra seg til å inngå i eller annen metamorfose, et grenseområde mellom menneske og natur, som også er språkets og bevissthetens sted. Det slår meg at dette stedet også rommer det spirituelle paradokset mellom kropp og sjel, Gud og menneske. Skrifter som Bibelen og Den Tibetanske Dødeboken har lært oss at det sanne mennesket er vel kjent med sykdom og derfor kan erfare en større virkelighet, frigjørende lidelse, midt i det vi kaller hverdagen.

Roman

Sara Sølberg

Sarabande

Oktober 2021

sarabande

Kunnskapens dilemma er dette, i mytisk forstand: Det famlende, svake og søkende i oss havner uforberedt på det som heter kunnskapenes alter, altså et sted der noe brenner opp. Begrepene, kategoriene og faktaområdene overtar kunnskapsmennesket med en disiplinert åpenhet som lett skyver svakhet og undring til side. For mye viten blir veien til en fremmedgjørende og abstrakt uvitenhet, mens det som virkelig er fremmed blir sperret inne i definisjoner, fakta og korrekte beskrivelser. Denne kunnskapstunge ensomheten er det tidens teknologivelde bekrefter med et fiktivt fellesskap på «sosiale» plattformer, og vitenskapen med sine biokjemiske forklaringsmodeller, som om «følelser» ikke skulle ha andre kjennetegn enn hormonelle utladninger.

Sølbergs «Seismiske smell» – en bemerkelsesverdig litterær debut

Utmattende

Sara Sølberg går til ytterpunktene av dette uhyre konfliktfylte området i menneskets sinn, og med dødsforakt. Helt ned på stilnivå insisterer forfatterpersonen på å nevne og endevende hver minste detalj i hendelsesforløpet, det vil si der en paranoid schizofreni har utfoldet seg. Denne altfor ivrige leseren blir like utmattet som fascinert etter bare noen titalls sider. Fikk krisens maniske tendenser sitt autentiske avtrykk i tekstens forløp og form? Virkningsfullt, men i fremtiden kan Sølbergs tematiske univers nyte godt av en mer variert rytme i teksten og flere stilnivåer.

Sara Sølberg går til ytterpunktene av dette uhyre konfliktfylte området i menneskets sinn, og med dødsforakt. —  Freddy Fhellheim 

Bakgrunnen for hendelsene er at jeg-stemmen i boka har blitt skrekkslagen av miljøkrisenes innebyrder og slik ender i psykosens hallusinasjoner. Sykdommen utfolder seg i en leilighet der beboeren blir invadert av insekter, larver, en rotte og en gribb. Hun fremstilles også som alene i store deler av teksten og er innlagt på sykehus i mer enn åtte måneder. Et par venninner nevnes i forbifarten først mot slutten av boka; den ene for sin manglende forståelse, den andre for sin sjenerøse tålmodighet. Ordet kjærlighet forekommer bare i forbindelse med morsskikkelsen og et brev fra NAV, mens «brann» og «brennende» er fenomener som nevnes hyppig på de første 150 sidene. «Sluke», «eksplosjon» og «invasjon» er også gjennomgående karakteristikker av forfatternaturens erfaringer og opplevelser. Føniks-motiv og verdensbrann – tydelige føringer i teksten. Ingen far nevnes. Ingen kjæreste.

Mor og datter

Hovedkarakteren oppfatter jeg derfor som en relasjon, og en undertrykt sådan, nemlig den mellom datter og mor. Morsopprør er i tiden. Denne moren forsker på fugler og bor på forfatternaturens hjemsted Fårö. Det er der den unge Silja – egennavnet dukker opp kun tre ganger – gjør sine grunnleggende erfaringer av invadering. Forfatteren beskriver henne som et avspaltet og fuglelignende vesen. Moren vil lære bort alt hun kan om fugler til datteren, samtidig som hun ser bort fra henne. Slik lærer hun også sammenbruddets utvei i morens fraværende nærvær.

Den tidlige avlæringen av datterskapet, og den fuglekyndige morens evinnelige selvfortellinger, innlemmer Silja i en sosial organisme der mentale fremtredelser medfører forstyrret virkelighetsorientering. Skjønt, hva er virkelig?

I form og innhold er denne teksten en såret naturkraft som aldri lar sjansen gå fra seg til å inngå i eller annen metamorfose.—  Freddy Fjellheim 

Dyrene, fuglene plantene og insektene hun beskriver inngår for eksempel i en kakofoni av lyder (hørt brunsneglene tygge nattestid?), og når den avmektige Silja for en gangs skyld kjenner seg mektig er det «som rytmiske knepp ytterst i fingertuppene». Naturobservasjonene er denne bokas litterære overflod, og forfatteren skaper et maksimalt spenningsfelt mellom det jordnære og det abstrakte i Siljas personlighet.

Ansvar for alt levende

Hun utdanner seg til den perfekte gartner og sesongarbeider i Botanisk hage. Til forskjell fra moren tar hun (i sin klimaangst) på seg ansvaret for alt levende og hele verden. Ikke desto mindre, når hun skriver om sin «kjærlighet til menneskene» er det moren som er eksempelet og konteksten (s. 58). Hennes egen kjærlighet er like grenseløs som morens kjærlighet synes begrenset, men dette er kanskje bare symbiosenes merkverdige ombytting av mentale kontekster.

«Skrittene mine over gulvet, mors rutinerte bevegelser i etasjen under; håpet i denne kortvarige sammenkoblingen.»

Skram og Stridsberg

Litteraturhistorisk er boken på høyde med Amalie Skrams Professor Hieronimus. I samtidslitteraturen har Sølberg litterære søstre som Ann Helene Guddal, Karoline Brændjord og Sara Stridsberg. Sølberg utmerker seg i dette selskapet med et høyt reflektert kunnskapsnivå og briljante formuleringer om natur- og klimakrisene, som ikke lenger kan skilles fra menneskets krise. Naturtilstanden er en gjensidig sykdomstilstand, men skjønnheten lyser til siste stjerneskudd:

«Krattsnøbærene henger fortsatt på de nakne greinene utenfor. Første gang jeg la merke til dem, var i skolehagen da jeg utdannet meg til gartner; de store rimbelagte krattsnøbærene svevde som hvite perler i blåtimen. Det ga opplevelsen av at skolen lå på havets bunn.»

Lysende innsikt

Sannhetskraften i Sarabande tillater at handlingsforløpet kan få en ebbende utgang, naturlignende, tilbake til hverdagen. Deretter følger sitatliste og litteraturliste. Best som leseren tror han er ved veis ende knaller forfatteren til med en uhyggelig beskrivelse av encellede organismers fremmarsj på en ødelagt klode. Gotcha!

Sara Sølbergs Sarabande er en smertens bok med lysende innsikter. Den overveldende planetariske krisen i menneskeheten får her et ansikt uten maske.